30. november 2021 kunngjør Eric Zemmour at han stiller til presidentvalg i Frankrike. Stillbilde: YouTube.

Kjære landsmenn!

I flere år har den samme følelsen grepet fatt i dere, tynget dere og hjemsøkt dere: en fremmed og gjennomtrengende følelse av fordrivelse.

Dere går i gatene i deres egne byer, men kjenner dem ikke igjen lenger. På skjermene dere ser på, snakkes det et merkelig språk som virker fremmed. Dere ser og hører reklame, tv-serier, fotballkamper, filmer, programmer, sanger og barnas lærebøker. Dere tar T-banen eller toget, dere er på stasjonen eller flyplassen, dere venter på at datteren eller sønnen deres skal komme ut fra skolen, dere følger moren deres til legevakten, dere står i kø på postkontoret eller arbeidskontoret, dere venter ved en politistasjon eller en domstol, og dere får inntrykk av at dere ikke lenger er i landet dere kjenner.

Dere husker landet dere kjente i barndommen, dere husker landet foreldrene deres snakket om, dere husker landet som finnes i filmer og bøker, landet til Jeanne d’Arc og Ludvig XIV, landet til Napoleon Bonaparte og general de Gaulle, landet til riddere og elegante damer, landet til Victor Hugo og Chateaubriand, landet til Pascal og Descartes, landet til La Fontaines fabler, Molières skikkelser og Racines vers, landet med Notre-Dame de Paris og landsbyenes tårn, landet med Gavroche og Cosette, landet med barrikader og Versailles, landet til Pasteur og Lavoisier, landet til Voltaire og Rousseau, til Clémenceau og infanteristene i 1914, til de Gaulle og Jean Moulin, landet til Gabin og Delon, Brigitte Bardot og Belmondo, Johnny og Aznavour, Brassens og Barbara, landet med filmene av Sautet og Verneuil.

Dette landet som på samme tid er så ubesværet og briljant, så litterært og vitenskapelig, så intelligent og lunefullt, landet med Concorde og atomkraftverk, som oppfant kinoen og bilen, dette landet dere fortvilet søker overalt, som barna deres tenker nostalgisk på uten engang å ha kjent det, dette landet dere setter så høyt … og som er i ferd med å forsvinne.

Dere har ikke flyttet, men dere føler dere likevel ikke hjemme lenger. Dere har ikke forlatt landet, men det er som om landet har forlatt dere. Dere føler dere som fremmede i eget land. Dere er i indre eksil.

Lenge trodde dere at dere var de eneste som så, hørte, tenkte og fryktet. Dere var redde for å si det, dere skammet dere over fornemmelsene deres. I lang tid våget dere ikke å snakke om det dere så, fremfor alt våget dere ikke å se det dere så. Og så fortalte dere det til kona, mannen, barna, foreldrene, vennene, kollegene og naboene deres. Siden fortalte dere det til fremmede, og da forstod dere at følelsen av å ha blitt fordrevet fantes hos alle. Frankrike er ikke lenger Frankrike, og alle har skjønt det.

* * *

Selvfølgelig har dere blitt sett ned på. De mektige, eliten, de selvgode, journalistene, politikerne, akademikerne, sosiologene, fagforeningsfolkene, de religiøse autoritetene – alle sa at det var en løgn, at det var usant, at det var ondskapsfullt. Men etter hvert fant dere ut at det var de som løy, at det var de som snakket usant, og at det var de som skadet dere.

Opphøret av vår sivilisasjonen er ikke det eneste problemet som plager oss, men det overskygger alle de andre. Innvandringen er ikke årsaken til alle problemene våre, selv om den forverrer dem alle. Når land og folk blir mer som den tredje verden, utarmes og foruroliges det, det ruineres og plages.

Det er derfor dere har vanskelig for å få endene til å møtes, det er derfor vi må gjenreise industrien i Frankrike, det er derfor vi må forbedre handelsbalansen, redusere den voksende gjelden, bringe selskapene våre som har flyttet ut, tilbake til Frankrike, og få våre arbeidsledige tilbake i jobb. Det er derfor vi må beskytte våre teknologiske skatter og slutte å selge dem til utlendinger, det er derfor vi må la småbedriftene leve og vokse og gå i arv fra generasjon til generasjon, det er derfor vi må bevare vår arkitektoniske, kulturelle og landskapsmessige arv, det er derfor vi må gjenreise den offentlige skolen, dens fremragenhet og dens premiering av dyktighet, og slutte å la barna våre være gjenstand for egalitære eksperimenter fra pedagoger og dr. Strangelove-typer med teorier om kjønn og islamvenstre.

Det er derfor vi må gjenvinne vår suverenitet, som er overlatt til teknokrater og europeiske dommere som har fratatt det franske folket evnen til å bestemme sin skjebne på grunn av et uhyre kalt EU som aldri vil bli en nasjon. Ja, vi må gi makten tilbake til folket! Ta den tilbake fra mindretallet som aldri slutter å tyrannisere flertallet, og fra dommere som erstatter et styre av folket, ved folket, for folket.

I flere tiår har våre herskere til høyre og venstre ført oss inn på en fatal vei av forfall og dekadanse. Både høyre- og venstresiden løy for dere, skjulte alvoret i vår tilbakegang for dere, og skjulte sannheten om utskiftningen av oss for dere.

* * *

Dere har kjent meg i mange år. Dere vet hva jeg sier, hvilke diagnoser jeg stiller og hva jeg kunngjør. Lenge var jeg fornøyd med rollen som journalist, skribent, Kassandra, varsler. Jeg trodde at en politiker skulle gripe fakkelen som jeg gav videre. Jeg sa til meg selv at alle bør holde seg til sitt yrke, til sin rolle, til sin kamp.

Jeg har mistet denne illusjonen. I likhet med dere har jeg tapt tilliten. I likhet med dere har jeg bestemt meg for å ta ansvar for vår skjebne. Jeg har forstått at ingen politikere har mot til å redde landet fra den tragiske skjebnen som venter det. Jeg har forstått at alle disse såkalte kompetente stort sett er maktesløse. At president Macron, som fremstilte seg som en ny mann, i virkeligheten er syntesen av sine to forgjengere, bare verre. At man i alle partier nøyer seg med reformer mens tiden er i ferd med å renne ut.

Det er ikke lenger tid for å reformere Frankrike, men for å redde det. Derfor har jeg bestemt meg for å stille til presidentvalg. Derfor har jeg bestemt meg for å be om deres stemmer slik at jeg kan bli deres president.

Slik at våre barn og våre barnebarn ikke vil oppleve barbariet. Slik at døtrene våre ikke må gå med hijab og sønnene våre ikke underkaste seg. Slik at vi kan gi Frankrike videre til dem, slik vi fikk det av våre forfedre. Slik at vi fortsatt kan bevare vår måte å leve på, våre tradisjoner, vårt språk, våre samtaler, våre kontroverser om historie eller mote, vår smak for litteratur og gastronomi. Slik at franskmennene forblir franske, stolte av sin fortid og med tro på fremtiden. Slik at franskmennene føler seg hjemme igjen, og de nyankomne assimilerer seg i den franske kulturen og tilegne seg den franske historien. Slik at vi skaper franskmenn i Frankrike, ikke utlendinger i et ukjent land.

Vi franskmenn er en stor nasjon, et stort folk. Vår storslagne fortid ber for vår fremtid. Våre soldater erobret Europa og verden. Våre store forfattere og kunstnere blir beundret verden over. Våre forskeres oppdagelser og vår industriproduksjon har preget sin tid. Sjarmen ved vår livsstil skaper glede og misunnelse hos alle som får en smak av den. Vi har vunnet store seire og kommet over forferdelige nederlag.

I tusen år har vi vært en av maktene som har skrevet verdenshistorien. Vi vil være våre forfedre verdige. Vi vil ikke la oss dominere, slavebinde, erobre eller kolonisere. Vi skal ikke la oss skifte ut.

Fremfor oss vil det reise seg et kaldt og besluttsomt monster som vil prøve å skitne til oss. Det vil fortelle dere at dere er rasister, de vil si at dere er drevet av mørke lidenskaper, selv om det er den vakreste lidenskapen som driver dere, lidenskapen for Frankrike. De vil si det verste om meg. Men jeg skal holde ut. Spydigheter og spyttklyser skal ikke skremme meg. Jeg skal aldri senke hodet, for vi har et oppdrag å utføre.

Det franske folket er blitt skremt, lammet, indoktrinert og fylt av skyldfølelse. Men det løfter hodet, lar maskene falle og fordriver de stinkende løgnene, det driver ut sine onde hyrder. Vi vil føre Frankrike videre. Vi skal fortsette det vakre og edle franske eventyret. Vi vil gi fakkelen videre til kommende generasjoner.

Hjelp meg! Bli med meg! Kom dere opp! Vi franskmenn har alltid seiret over alt. Lenge leve republikken og fremfor alt: Lenge leve Frankrike!

Eric Zemmour offentliggjorde selv denne talen på YouTube med både franske og engelske undertekster da han tirsdag kunngjorde at han stiller til presidentvalg i Frankrike. Etter at videoen har vært sett mer enn to millioner ganger, har YouTube i kraft av sine «Community guidelines» gjort det umulig å se den uten å dokumentere at man har nådd myndighetsalder ved å vise legitimasjon eller oppgi kredittkortinformasjon, og videoen kan heller ikke bygges inn eksternt på andre sider. Dermed har økningen i antall visninger bremset kraftig ned. Hvor mange har egentlig lyst til å fortelle banken om sine politiske sympatier i våre dager?

https://www.youtube.com/watch?v=k8IGBDK1BH8

Som en service til publikum har vi derfor gjort et skjermopptak av Zemmours video tilgjengelig hos Document med de engelske undertekstene.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!