Barn har blitt brukt som forsøksdyr i voksnes ideologiske og medisinske eksperimenter. Den svenske regjeringen ønsker å gjøre kjønnsskifte for mindreårige enda enklere, selv om det viser seg at barn har blitt skadet for livet av behandlingen.

Uppdrag Gransknings program Transbarnen forteller historien om Leo, som var en ti år gammel jente da hun fortalte foreldrene at hun følte seg som en gutt. Moren til Leo sier at de behandlet barnet sitt på den måten de hadde blitt lært var riktig – de bekreftet barnet sitt, aksepterte den nye identiteten og hjalp til med å forklare for skolen.

Først så det ut til å hjelpe. Men Leo følte seg snart enda verre. Foreldrene søkte da støtte fra helsevesenet og tok takknemlig imot den medisinske hjelpen helsevesenet tilbød – de ble tross alt påstått å være ekspertene på området.

– I ren desperation sökte vi all hjälp vi kunde få. Det var då vi kom i kontakt med KID-teamet på Astrid Lindgrens barnsjukhus. Och de sa till oss att ju tidigare man stoppar puberteten, desto bättre. Så det var väldigt bra om Leo skulle få stopphormoner. Då var han elva år, sier moren.

Stopphormonene ville utsette puberteten og gi Leo og familien «tid til å tenke» før et eventuelt kjønnsskifte.

Skadet for livet

I dag er Leo 15 år. Han har sluttet å vokse, fått diagnosen osteoporose (benskjørhet) og hatt forandringer i ryggvirvlene. Han har konstante smerter som hindrer ham i å leve et normalt tenåringsliv. Alt er skader fra hormonbehandlingen som skulle gjøre livet lettere, men som ga ham fysiske mén han må leve med resten av livet.

Leos mor beskriver familiens mareritt. Foreldrene, som kun ønsket det beste for barnet sitt og var takknemlige for hjelpen de ble tilbudt, havnet i en omsorgsskandale der barnet har blitt skadet for livet, hvor sannheter og risiko ble skjult for dem og hvor de ansvarlige skylder på hverandre.

I Sverige er det i dag seks klinikker som utreder og behandler transseksuelle barn, og de siste fem årene har cirka 440 barn i Sverige fått behandling med stopphormoner. Mange av disse er i dag tenåringer og unge voksne som er blitt fysisk og psykisk skadet for livet. Nøyaktig hvor mange som har fått varige mén av behandlingene, er ukjent, men Uppdrag Gransknings redaksjon oppdaget tretten tilfeller – bare i Stockholm.

Redaksjonen oppdaget også at helsevesenet i mange tilfeller har avstått fra å melde omsorgsskader. I Leos tilfelle ble det opprettet en anmeldelse først etter at saken ble brakt til media, halvannet år etter at Leos skader ble funnet.

Kjemisk kastrering

Behandlingen som tilbys barna, er i praksis en kjemisk kastrering som er forbundet med en rekke kjente bivirkninger – men Leo og foreldrene fant aldri ut av det. De ble heller ikke fortalt at hormonbehandling ikke skulle vare lenger enn i to år på grunn av risikoen. Leo ble behandlet dobbelt så lenge, og først da bivirkningene begynte å komme, fikk familien vite at disse var ventet. Men heller ikke da meldte sykehuset om den medisinske skaden. I stedet rapporterte sykehuset legen som hadde informert familien om bivirkningene.

Programmet er sjokkerende å se. Det beskriver en virkelighet der fortapte og engstelige barn sammen med desperate og maktesløse foreldre henvender seg til et helsevesen som hevder å kunne hjelpe, men hvor legene famler i blinde og hvor behandlingene styres mer av frykten for transaktivistenes sinne enn av omsorg for barna.

Legestanden ser ut til å krysse fingrene og håpe på det beste. De fortsetter virksomheten selv om magefølelsen sier at noe ikke stemmer.

– Patienten lider och det gör att man vill göra något, man vill ha något att erbjuda. Och det tror jag är en komponent i att vi har hamnat där vi har hamnat, sier overlege og endokrinolog Ricard Nergårdh i programmet.

I praksis betyr det at ingen sier stopp – ikke engang legene. Ingen formulerer de kritiske spørsmålene om hvorfor deprimerte barn, ofte med flere underliggende diagnoser, vil bli hjulpet av å gjennomgå drastiske, risikable og utilstrekkelig evaluerte medisinske eksperimenter med livslange endringer i kroppen.

Angre

Dokumentaren nevner også at flere og flere unge voksne faktisk angrer: De var tross alt ikke transseksuelle, og livet ble ikke lettere da prosessen var fullført.

Det eneste problemet er at du ikke kan angre. Når kroppen har blitt utsatt for hormonsprøyter og kirurgiske inngrep for å «korrigere» personens kjønn, er det ingen vei tilbake. Da er det ikke lenger mulig å leve et normalt liv i det kjønnet man en gang ble født med.

Nettopp dette, at mange faktisk angrer på avgjørelsen, kan tyde på at kjønn ikke er det største problemet, men at det transseksuelle sporet i stedet har blitt til en trendy forklaring på angst og utenforskap, og en rask fil for å omgå en ellers overbelastet barnepsykiatri. Er du tolv år og deprimert? Sorry. Da må du stå i køen og vente et år på å møte noen. Er du tolv år og transseksuell? Gratulerer. Da har du, ofte innen 14 dager, tilgang til psykiatrisk og medisinsk ekspertise.

At barnas problem kanskje ikke først og fremst er at de er «født i feil kropp», bekreftes av kunnskapsoversikten som Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU) fikk i oppdrag i 2019 av den svenske regjeringen. Den ferdige rapporten, Könsdysfori hos barn och unga, viser en bekymringsfull og nesten sjokkerende utvikling.

Antall barn i alderen 10–19 år som får omsorg for diagnostisering av kjønnsdysfori (en følelse av ubehag med eget kjønn) har økt dramatisk, fra noen få enkelttilfeller i 2007 til nesten 750 barn i 2017. Tre ganger flere jenter enn gutter søker om behandling for kjønnsdysfori, det vil si at det er tre ganger mer vanlig at en jente ønsker å endre kjønn til gutt snarere enn det motsatte. Hvorfor? Ingen kan svare på det spørsmålet.

Studien fant også at det var fire ganger mer vanlig at barn med diagnosen kjønnsdysfori hadde en diagnose innenfor autismespekteret enn barn i kontrollgruppen. Studien viste også at kjønnsdysfori var «smittsomt», det vil si at det var vanlig at barn som søkte omsorgskontakt for kjønnsdysfori hadde venner som uttrykte samme ønske, og at kjønnsdysfori ble mer vanlig jo mer fenomenet ble omtalt i media.

Handler det i det hele tatt om barna?

Etter å ha sett programmet er det en tanke jeg ikke kan gi slipp på: Hele denne tragiske aktiviteten har aldri handlet om å hjelpe de angjeldende barna – den har faktisk handlet om å imøtekommenhet overfor forvirrede foreldre og voksne transaktivister.

Et godt eksempel på en person som nå vier livet sitt til misjonsarbeid for kjønnsskifte av barn, er Ann-Christine Ruuth, som er styreleder i organisasjonen Transammans. Ann-Christine Ruuth ble født som gutt og levde det meste av sitt voksne liv som mann før han ble «henne».

– Jag var tvungen att sätta mitt liv på undantag i mer än 50 år. Nu behöver det inte vara på det sättet, sier hun i Uppdrag Granskning-dokumentaren.

– Man ska komma ihåg att det finns oändligt många människor som har fått sina livsmöjligheter otroligt mycket förbättrade tack vare den här vården, och fått en möjlighet att leva i samhället som den man eller kvinna eller pojke eller flicka som de uppfattar sig som. Och det är ju faktiskt det som är utgångspunkten i den här vården – att hjälpa människor.

Nei. Det trenger ikke være slik, og det er gledelig at Ann-Christine Ruuth er et lykkelig individ i dag. Men nei igjen. Det er ikke «uendelig mange mennesker» som trenger de inngrepene Ruuth selv trengte – tvert imot snakker vi om promiller av befolkningen. En stor nederlandsk undersøkelse fra 2013 viste at 0,6 prosent av mennene og 0,2 prosent av kvinnene var transseksuelle på en slik måte at de fysisk ønsket å endre kjønn.

Det handler i så fall om enkeltindivider som i voksen alder insisterer på at de tilhører et annet kjønn enn det biologiske, og at den identiteten krever en fysisk forandring av kroppen. Med den kunnskapen er det ikke bare moralsk tvilsomt å utsette hundrevis av barn for prosedyrer som best kan beskrives som medisinske eksperimenter, men også direkte ondskapsfullt.

En dypt ulykkelig femtenåring kan faktisk – fortsatt – bli en ganske harmonisk 30-åring.

I vår så det ut til at svensk helsevesen hadde forstått dét, for da bestemte Astrid Lindgrens barnesykehus seg for å slutte å gi hormonbehandling til mindreårige. Selv om avgjørelsen ble begrunnet med at det kunne settes spørsmålstegn ved nytten av behandlingen og at langtidseffektene ikke ble utredet, ble ikke sykehuset møtt med noen større forståelse. Tvert imot. Mange foreldre krevde at hormonbehandlingen av deres prepubertale barn ble videreført.

Barna betaler prisen

Tirsdag 9. november la regjeringen frem det nye lovforslaget på høring: Vissa kirurgiska ingrepp i könsorganen och ändring av det kön som framgår av folkbokföringen. Forslaget innebærer blant annet at barn fra 15 år skal kunne søke om – og få innvilget – kjønnskorrigerende kirurgiske inngrep dersom det foreligger særlige grunner. Foreldrene trenger ikke engang å informeres. Det er på denne bakgrunn dokumentaren Transbarnen må sees.

For mange ser den medisinske veien ut til å være den enkle veien: Barn får oppmerksomhet, foreldre lulles inn i den tro at de hjelper barna sine, leger kan gjennomføre interessante studier, legemiddelfirmaer får økt salg av dyre produkter, og lobbyorganisasjonene og aktivistene som i mange år har gjentatt mantraet om at «vi trenger å snakke mindre om risikoen ved transbehandlig, og snakke mer om transfobi» er fornøyde.

At barn har måttet betale en høy pris for voksnes eksperimenteringslyst og ideologiske besettelse, ser ut til å interessere få – og det er et veldig, veldig bekymringsfullt tegn i tiden vi er inne i.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!