Klimaaktivisten Tadzio Müller taler under en klimademonstrasjon ved Brandenburger Tor i Berlin den 20. september 2019. Foto: Stefan Müller / Wikimedia Commons.

Klimatoppmøtet COP26 i Glasgow blir av klimabevegelsen regnet som en total fiasko, ikke minst i lys av at deltagerlandene ikke engang kunne enes om reelle ambisjoner om å avvikle kullkraften. Før, under og etter møtet har Greta Thunberg messet om at klimapolitikken egentlig bare handler om tomprat.

Siden det ikke nytter å prate, og både branner og flommer viser at verden har klimahastverk, kommer klimaaktivismen snart til å gå over i handlinger, og det blir å regne som selvforsvar, advarer den tyske klimaaktivisten Tadzio Müller, som har kjempet mot kullkraft i årtier.

I et intervju med Der Spiegel spår Müller, som også er engasjert i LGBT-aktivisme og noe som heter Rosa Luxemburg-stiftelsen, at manglende klimatiltak kommer til å avføde en grønn versjon av Rote Armee Fraktion (RAF), den venstreekstreme tyske terrorbevegelsen som var spesielt aktiv på 1970-tallet. Sabotasje mot biler og kraftverk er blant tingene han ser for seg.

Der Spiegel: Går det bra med klimabevegelsen, som De har tilhørt i mer enn ti år?

Tadzio Müller: Ikke i det hele tatt. Utslippene av klimagasser og konsentrasjonen av dem i atmosfæren fortsetter å øke. Den sentrale mekanismen som økologiske bevegelser alltid har vært basert på, virker ikke lenger: Protestbevegelser fungerer som brannalarmer, retter oppmerksomheten mot en sak og skaper endringer i opinionen, slik at politikken må handle. Men politikken handler ikke. Mekanismen er ødelagt. Vi har hatt 26 klimatoppmøter, og utslippene øker. Dette reiser spørsmålet: Hva gjør vi nå?

Ifølge Müller er dramatikken i klimasaken i ferd med å tilspisse seg for alvor:

Vi vil høyst sannsynlig oppleve en tredobbel radikalisering. En radikalisering av klimakrisen. En radikalisering av ignoransen for å bearbeide den kognitive dissonansen. Og deretter, som reaksjon, en radikalisering av klimaprotestene.

Den tyske klimaaktivisten tror at denne utviklingen ikke er langt unna:

Hva betyr det?

Ødelagte utstillingslokaler for biler, ødelagte biler, sabotasje av gassfyrte kraftverk eller av rørledninger. Det kommer i hvert fall til å skje til neste sommer, det hører jeg fra bevegelsen, selv fra nokså moderate aktører.

En bevegelse kalt Ende Gelände, som bekjemper kullindustrien, har allerede slike planer, sier Müller, som legger til at planene vil forvisse seg om at ingen mennesker blir skadet i aksjonene. Den tyske aktivisten tenker allerede på hva som vil skje i neste fase.

Det avgjørende spørsmålet her: Hva skjer etter de første sabotasjeaksjonene? Hvordan vil samfunnet reagere når byggearbeider på Autobahn blir regelmessig ødelagt om natten?

Hva tror De?

Da vil det sannsynligvis oppstå en såkalt moralpanikk som vil utløse en massiv undertrykkelse. Politikere og sikkerhetsmyndigheter vil brennemerke aksjonismen som terror, og militante aktivister vil havne i fengsel i mange år.

For å unngå dette vil deler av bevegelsen gå under jorden, mener Müller, som legger ansvaret for det på andre:

Den som forhindrer klimabeskyttelse, vil skape det grønne RAF. Eller klimapartisaner. Eller «Sabotage for Future». Eller hva de nå vil kalle seg da.

Det tyske nyhetsmagasinet innvender at en skikkelse som Müller heller enn å snakke om en uunngåelig eskalering kunne bruke sin autoritet innad i bevegelsen til å motvirke en slik utvikling.

Han svarer at han selv er for gammel til å gå under jorden, men at han var nær ved å gjøre det selv en gang i tiden:

Jeg var en del av venstrefløyen i antiglobaliseringsbevegelsen. Da Carlo Giuliani ble skutt og drept i Genova under protestene mot G8-møtet i juli 2001, diskuterte vi det alvorlig. Hadde det ikke vært for angrepene den 11. september, ville det sannsynligvis ha eksistert en globaliseringskritisk gerilja i 2002.

Der Spiegel lurer på om han mener det ville ha vært bra om det fantes noe slikt.

Jeg liker besluttsomme, ikke-voldelige protester som bryter regler og fra tid til annen river ned gjerder på byggeplasser. For meg er ikke det vold.

Jeg har ingen moralske argumenter mot en sabotasjeaksjon som virkelig kan forandre noe, konkluderer Müller. At folk ikke ville like det, betyr ikke at det ikke kunne være effektivt, legger han til. Klimabevegelsen er godt likt nå, men det hjelper jo ikke, fastslår Müller.

Han sammenligner klimaaktivistisk sabotasje med bekjempelse av nazismen:

Hvis samfunnet fortsetter på denne måten, er det samfunnet selv som bestemmer at det kommer militant aktivisme, og ikke de som blir militante.

Det er altså noen andres skyld – da gjør De det enkelt for Dem selv. De kan ikke ganske enkelt fraskrive Dem ansvaret for Deres egne handlinger.

Har jeg bestemt meg for å bli voldelig hvis jeg slår en nazist som angriper meg?

Naturligvis, og av gode grunner, men ja, helt klart.

På tilsvarende måte betyr klimakrisen at man har valget mellom vold eller døden, hevder Müller, og da blir klimaaktivistisk sabotasje å regne som legitimt selvforsvar, legger han til.

Hvis noen utfører sabotasje mot gassfyrte kraftverk eller ødelegger biler, er det nå selvforsvar. Det er legitimt å ødelegge ting.

Reporter Jonas Schaible innvender at man ikke kan peke på en aggressor i klimakrisen fordi alle bidrar til utslipp. Den tanken avviser Müller:

Tysklands forfatningsrett har sagt at fremtidens frihetsretter innskrenker frihetsrettene i nåtiden. Hvis man tar det i betraktning, er all fossil infrastruktur et angrep på friheten.

Poenget er at det haster, sier Müller. Verden kan ikke vente, for grunnlaget for sivilisasjonen er i ferd med å bli ødelagt, mener han.

Det er heller ikke nødvendig at opinionen er enig:

Protestbevegelser forandrer for det meste politikken ved å forandre flertallsoppfatninger. Men det finnes en annen vei: Man kan forandre de økonomiske aktørenes kalkyler.

Hvis det skjer hyppig sabotasje, vil det bli for dyrt å fortsette med prosjekter som hele tiden saboteres, resonnerer Müller, som heller ikke vil gå av veien for å påvirke politikere direkte ved å møte opp utenfor huset til dem som er imot klimatiltak.

På spørsmål bekrefter Müller at han erkjenner at det lyder truende, men at fremtiden uten klimabeskyttelse er enda verre.

Det Tadzio Müller sier, er typisk for ideologier, kommenterer Die Welts Europa-korrespondent Dirk Schümer. «De som utroper politiske mål til det høyeste godet, føler seg ikke bundet av rettsstaten», skriver han.

Fanatikere har alltid vært flinke til å hevde at de handler i nødverge, for slik å rettferdiggjøre sine lovbrudd. Klimafanatismen tegner ikke til å bli noe unntak.

Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!