Hvordan kan det ha seg at elektrisk strøm som i evigvarende og nedbetalte vannkraftverk kan produseres for noen få øre pr. kilowattime, i dag koster forbrukerne 30–40 ganger mer?
Kraftverkene eies av stat, fylkeskommuner og kommuner – altså det som ideelt sett kan kalles folket. Hvordan kan det da ha seg at folket som elkraftens rette eiere ikke lenger har noen glede av eierskapet, men må betale blodpris og vel så det for noe de selv eier?
Rett svar på begge spørsmål: Kraftprisen er et uunngåelig resultat av at landets politikere har påtvunget folket en absurd politikk hvor energipolitikken er flagget ut av landet. Toneangivende politikere er så besatt av globalisme og psykotiske tvangstanker om grønt skifte at Stortinget har lagt strømprisen i hendene på utenlandske miljøer og forhold som verken norske velgere eller politikere har innflytelse over. Dermed fastsettes norske strømpriser ut fra fornuftsstridige og meningsløse faktorer som prisene på kull, gass og CO2-kvoter. «Alt flyter», sa den greske filosofen Heraklit for 2500 år siden. Det gjør det fortsatt.
Da Stortinget i 2018 vedtok norsk tilslutning til EUs energibyrå Acer, avfeide stortingsflertallet opposisjonelle innvendinger om at dette kom til å få ubehagelige følger for strømprisen. Olje- og energiminister Terje Søviknes (FrP) forsikret tvert om at prisene ville falle. Ap-globalist Espen Barth Eide, en importert direktør fra Davos, sa det samme.
De tok ikke bare feil. De løy. Og de visste at de løy.
Utenlandskabler ble i sin tid bygd for å utveksle strøm med naboland som tiltak for å sikre strømforsyningen. Senere er det bygd en rekke kabler med et helt annet formål: å øke strømprisene i Norge. Målet er at norske strømpriser skal ligge på europeisk nivå.
Det kraftregimet som Stortinget innførte i 1990, gjør at strøm i Norge er blitt en børsnotert handelsvare. Det er poppet opp en rekke kraftsalgsselskaper som børser med folkeeiet energi. Folket må kjøpe sin egen kraft via fordyrende mellomledd i stedet for å la strømnettselskapene forsyne abonnentene til selvkost pluss et lite påslag.
Det meldes i øyeblikket at områder sør i Valdres ennå er uten strøm – over en uke etter uværet som raste over østlandske dalfører. Det er det samme som gjentar seg år etter år i helt normalt norsk klima: Sterk vind og store snøfall får trær til å velte over høyspentlinjene og sette nettet ut av drift. Snø og vind er normalt i Norge – ikke menneskeskapt ekstremvær.
De månedlige fakturaene viser ofte at nettleien er større enn selve kraftforbruket. Nettselskapene vasser i penger, som sluses inn i kommunekassene i stedet for å sikre forsyningsnettet. Slik blir kommunene i stand til å lønne enda flere heltidspolitikere, informasjonssjefer og overflødige papirflyttere. Strømpris og nettleie er blitt en ekstra skatt som helt bevisst øker forskjellene i samfunnet ved å ramme de svakest stilte aller hardest.
Prislovens § 2 setter forbud mot å ta urimelige priser. Dette forbudet gjelder åpenbart ikke offentlig sektor, som har hevet seg over loven også på dette området.
Politikerne står ikke lenger på folkets side – heller ikke i denne saken. Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) ivrer etter å styrke overføringskapasiteten mellom nord og sør i landet – slik at også trøndersk og nordnorsk kraft kan sluses til Kontinentet, og slik at folk nord for Dovre kan påføres de samme prismessige lidelser som landsmenn i sør.
Normalt pleier det å være sånn at det er en fordel å eie noe. Dette gjelder ikke elforsyningen. Folket – det vil si eierne – må kjøpe det de selv eier til blodpris for å tilfredsstille de styrende eliters pengebegjær og deres villfarne tro på at storstilt rasering av norsk natur gjennom enda mer vindkraft vil redde verden fra et innbilt ragnarok.
De som vil studere norsk kraftpolitikk, bør hilses velkommen til Absurdistan!
