NRK arrangerer partilederdebatt i Bodø den 10. september 2021. Hvordan kom vi dit hen at disse her ble våre fremste menn og kvinner? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.
I 1985 var Arbeiderpartiets trumfkort i valgkampen en svært konkret 20-punkters «velgergaranti». Mye som sikkert ble oppfattet positivt av mange, ble lovet innfridd hvis bare Ap fikk regjeringsmakt.
De var ikke snauere enn at de lovet dette på vegne av en hvilken som helst regjering de eventuelt ble en del av. Ap fikk 40,8 %, trolig godt hjulpet av sine «garantier». Det hjalp også med et hardkjør mot korridorsenger på norske sykehus, med adresse den sittende regjeringen, og med NRK som ukritisk mikrofonstativ gjennom hele valgkampen. Willoch-regjeringen overlevde så vidt valget, men ble kastet på en krise i mai året etter, og Ap fikk sjansen til å bevise i en regjering der de satt alene.
Fasiten etter den påfølgende regjeringsperioden med Gro Harlem Brundtland som statsminister var at ikke ett eneste punkt i den nå famøse velgergarantien ble innfridd. Ei heller ble korridorsenger avskaffet, selv om de hadde vært Ap-valgkampens daglige refreng. Noen av oss husker fortsatt en forarget GHB på Dagsrevyen som så seerne inn i øynene og sa «hjerterått!» mange ganger. En garanti er et ufravikelig løfte, og et så overtydelig garantibrudd burde ha medført store konsekvenser for Ap. Men den gang ei. Etter garantibløffen i 1985 har Ap gjentatt svindelen flere ganger, så også i årets valg. Partiet med sitt fortsatt like nonchalante forhold til velgerforpliktelser er dessverre fremdeles Norges største.
I år gikk partiet blant annet til valg på en lang liste med gode forsetter samt løfte om å levere alt sammen innen 100 dager etter tiltredelse, hvis de bare ble valgt. I tillegg ramset de opp 22 «usosiale» forhold i den avtroppende regjeringens statsbudsjett som de ville endre. Og velgerne bet på. Ap fikk en pen fremgang de siste ukene frem mot valgdagen.
Bare fire av de 22 budsjettpostene de lovte å rette opp, blir endret i regjeringens nye budsjett. Blant annet hadde de lovet å annullere den borgerlige regjeringens kutt i brillestøtte til barn med sterkt nedsatt syn. Men nei – kuttet blir gjennomført med Støre ved roret. Feriepengetillegget for permitterte og arbeidsledige blir ikke gjeninnført, og fri tannbehandling er heller ikke tema. Videre blir Solberg-regjeringens forslag om å kutte ut fribeløpet på ca. 42.000 kr som uføre hittil har kunnet tjene uten avkortning i uføretrygden, ikke strøket, kun justert litt.
I tillegg kommer det flere nærmest symbolske initiativ for å innfri andre velgerforventninger som regjeringspartiene skapte før valget. Et meget aktuelt tema var (og er) bl.a. den politisk initierte økningen i strømprisene, som tynger norske husholdninger som fra før sliter med redusert kjøpekraft på grunn av en rekke avgiftsøkninger som for eksempel drivstoffavgiftene og diverse andre klimabegrunnede avgifter. Høye strømpriser rammer særlig dem som allerede sliter økonomisk, og som politikere, særlig sosialister, tradisjonelt kurtiserer i valgkamper. Nå går NAV under den nye regjeringen ut og ber strømleverandørene om å iverksette «hjelpetiltak», der strømkunder som sliter, kan få betalingsutsettelse.
Utsettelsene minner om «koronahjelpen» som en del bedrifter fikk da samfunnet nylig var nedstengt, der de fikk utsettelse på noen betalinger til det offentlige, blant annet merverdiavgiften. Slike utsettelser gjør ofte vondt verre om man ikke forventer en kraftig forbedring i nettoinntekt innen kort tid. Betalingsutsettelsene minner litt om kortsiktige forbrukslån, der man i en begrenset periode lures til å tro at man har bedre likviditet enn man faktisk har, for så å få et større problem rett etterpå, når alt skal betales. REELL og rettferdig bistand, der krav blir ettergitt, sitter langt inne – også når staten fra før har beriket seg på krisen, som den har ved å øke avgifter og åpne for galopperende strømpriser.
Demokratene vet at Norge har råd til å dempe påkjenningen på husstander og bedrifter når rammebetingelsene endrer seg. Vi kan ikke lastes hverken for lockdown eller ekstreme strømpriser og drivstoffpriser. Å la befolkningen og småbedrifter slite mens det øses ut hundrevis av milliarder i året på hodeløse klimatiltak, velferdsimmigranter, milde gaver til diktaturstater, en overdimensjonert offentlig sektor og annen offentlig sløsing, sier noe om en nærmest ufattelig politisk arroganse. Bedre blir det ikke av at staten gjennom skatter, avgifter og annen inntekt faktisk tjener på mange kriser og kostnadshopp, uten å pløye fortjenesten tilbake til befolkningen som bidrar til den. Tilliten når et bunnivå når partier lover å tilgodese befolkningen med konkrete tiltak som bare blir symbolske eller droppes helt så fort valget er vunnet.
Ap peker nå nese til konkurrerende partier og egne velgere ved å lage et budsjett som avslører at de som vanlig ikke har tenkt å innfri en rekke løfter som ble servert i valgkampen, selv om de kan. Tilliten styrkes heller ikke når de samtidig skyver ut egne partimedarbeidere, som Trond Giske og Sverre Myrli, med velregisserte og svært uetiske feller og drittpakker basert på hyklersk kvasimoral som har liten relevans for de utstøtte personenes politiske prestasjonsevne og allmenne tillit.
Partier og politikere som ikke setter egen befolkning først, og som ikke holder løfter når de faktisk kan, fortjener ingen tillit. Men snart har velgerne glemt alt. Blendet av nye valgløfter, ukritisk servert av servile medier, skal folket på ny stemme frem dem som ikke leverte sist. Det norske demokratiet fremstår i økende grad som et teater, der landets borgere får stadig mindre reell innflytelse. Både velger- og politikerforakt synes stigende.
Demokratene ønsker å reetablere det norske demokratiet ved å innføre direktedemokrati, der folket har avgjørende myndighet gjennom hyppige folkeavstemninger etter sveitsisk modell. Med en slik ordning vil beslutningsmyndigheten i lovspørsmål og andre viktige saker ligge hos det norske folk, og Stortinget skal kun ha en saksforberedende rolle, og deretter sette folkets vilje ut i livet. En grunnleggende forutsetning for et velfungerende direktedemokrati er imidlertid at folket har fri og usensurert tilgang på informasjon. Det har vi ikke i dag, og en ny mediepolitikk som redefinerer mediestøtten og riksmedias rolle er derfor nødvendig. Demokratene har oppskriften på reelt demokrati, og vi gir oss ikke.
Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!
