Masud Gharahkhani ble torsdag valgt til det mest prestisjefylte embetet etter kongen. Det er som om han er en illustrasjon på kongens tale om at «nordmenn har innvandret fra Afghanistan». Nå var det riktignok Iran, ikke Afghanistan, men poenget er det samme: Å være født i Iran er ingen hindring for å stige helt til topps i det norske hierarkiet. Snarere tvert imot. Det synes å være en fordel.

For det nye Norge trenger et ansikt som er født i Iran og ikke i kjedelige Norge. Det er eksotisk og vitner om at mangfoldet brer seg.

Flere andre i Ap’s stortingsgruppe ble spurt, men avslo. Dermed får Gharahkhani bil med sjåfør og 1,7 millioner i lønn.

Gharahkhani er ikke mer norsk enn at han hentet kona i hjemlandet. Det reiser spørsmål om identitet og lojalitet. Men det ser ikke ut til at Ap og venstresiden legger vekt på det norske som forutsetning for å bekle offentlige embeter. En leser skriver:

For egen del er jeg i stuss over personer med innvandrerbakgrunn som til stadighet er tilbake i sitt hjemland (som i mellomtiden ikke har endret seg i vesentlig grad), til tross for at man hevder å ha flyktet fra samme land. Nå var det riktig nok far til Masud Gharahkhani som flyktet til Norge med kjernefamilien, men ikke desto mindre er jeg noe forundret over Masuds reiser til Iran (jamfør artikkelen i Drammens Tidende).

Vårt land huser en stadig større andel mennesker som ikke har Norge og norsk kultur som sitt selvsagte førstevalg (noen ganger aner man at norsk kultur sågar ikke engang figurerer på deres «top-10 liste»). Og når denne typen arbeidstakere i stadig større grad bekler nøkkelstillinger i det offentlige, inklusive toppstillinger i statsadministrasjonen, som i Gharahkhanis tilfelle, et dette et av mange bidrag som medfører at vårt land sakte men sikkert mister sin norske/nordiske identitet. Og her tenker jeg ikke først og fremst på hudfarge, som jeg anser som uproblematisk og temmelig uinteressant i seg selv, men det kulturelle aspektet. Det særegne med norsk kultur kan neppe ivaretas fullt ut av mennesker som ikke har sitt hjerte i Norge. Eksempelvis er det besynderlig at en stor andel mennesker med innvandrerbakgrunn henter ektefeller fra sine foreldres hjemland, jamfør Gharahkhani, dersom man faktisk anser seg selv som først og fremst norske. Det rimer simpelthen ikke.

Selv er jeg av det syn at det ved utlysning av nøkkelstillinger/toppstillinger i det offentlige bør stilles krav om at søkeren fortrinnsvis er født i Norge, sekundært at begge foreldre var norske statsborgere før vedkommendes fødsel. Dertil at søkeren ikke har dobbelt statsborgerskap.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!