Arbeiderpartiet er et parti med en spesiell historie, og uansett hvor mye som har endret seg, kan ikke ledelsen helt se bort fra tradisjonen. Men det som har skjedd de siste dagene, tyder på at Støre/Stenseng ikke forstår at de ikke eier partiet. De forvalter det bare. På vegne av velgerne.

Støre kan ikke personalhåndtering, Den ene etter den andre føler seg forbigått, og når det kommer en virkelig krise, som Giske, blir han lammet.

Denne gang har Støre/Stenseng klart å rote til en situasjon som var ryddet etter at Eva Kristin Hansen trakk seg. Nå kunne man begynne med blanke ark.

Men så treffer stortingsgruppa et valg av etterfølger som får en til å lure på om de vet hvilket land de lever i.

Hva er det som er så spesielt med Masud Gharahkhani at han fortjener å bli nummer to i kongerikets hierarki? Det er en symbolsk posisjon, men Ap sender helt bevisst et signal. Slik vil vi at Norges nye ansikt skal se ut. Det skjer bare noen dager etter at Kapital kåret Hadia Tajik til Norges mektigste kvinne. Det er trolig hype. Makt er så mangt, og Tajik mangler noe vesentlig for å vinne nordmenns hjerter: åpenhet og hjertelighet. Velgerne aner ikke hvem Tajik er.

Det at ikke disse «opprykkene» for nye landsmenn overhodet kommenteres av mediene, sier noe om hvor ute av touch de er. Partiene tror kanskje det skal være sånn?

Gharahkhani vet vi enda mindre om enn Tajik. Da kabalen skulle legges med ham på topp, vippet det ut Sverre Myrli som visepresident. Myrli likte jobben som visepresident. Han er en av stortingsrepresentantene som har tjent partiet trofast og mest markert seg på samferdsel.

Samtidig kommer man ikke bort fra at tilhørighet og identitet begynner å spille en større rolle i det nye Norge. Ledelsen vil ikke vedkjenne seg det. Den tenker ut fra kjønn og etnisitet. Da er det lov å diskriminere. Hvis presidenten er mann, må visepresidenten være kvinne. Men det finnes andre parametre: Sverre Myrli er fra Romerike. Vi som er derfra, kjenner oss igjen i ham. Vi vet hvem han er. Han har kanskje ikke utmerket seg spesielt, men det er det snart ingen på Stortinget som har. Han virker stødig og velkjent. Det er hva situasjonen trenger. Trøen er fra Eidsvoll. Også hun var pliktoppfyllende.

Men Myrli føler seg tilsidesatt og går ut i VG og sier at en gammel historie fra da han var 26 år og hadde et forhold til en annen AUF-er på 18 er brukt til ryktespredning. Myrli ville neppe sagt dette hvis det ikke var noe i det. Ap har med andre ord igjen rotet det til for seg.

Det er grenser for hvor fort nye landsmenn bør erobre de høyeste posisjoner. Som ellers i samfunnet bør man gjøre seg fortjent. Det skurrer kraftig når en veteran som Myrli skubbes ut til fordel for et relativt ubeskrevet blad som Gharahkhani.

Jeg er usikker på om Støre i det hele tatt hører signalene fra grasrota, som føler seg forbigått og oversett.

Myrli er norsk. Han kjenner norsk kultur og norsk politikk. I en situasjon som den man sto oppe i med Eva Kristin Hansen, har det betydning fordi det ikke bare dreier seg om kroner og øre, men også om folks tillit. Du må kjenne grasrota.

Eva Kristin Hansen gjør åpenbart ikke dét. Hun klager nå via sin advokat, Elden, at hun ble presset ut. Hun står jo ikke på lista over representantene politiet etterforsker. Hun kunne blitt sittende!

Folk stemte en gang på Ap fordi partiet var gjenkjennelig. Myrli står med beina dypt nede i blåleire på Romerike. Vi aner ikke hvem Gharahkhani er. Men han skal være nummer to i landet etter kongen.

Det går lovlig fort nå. Det er en litt annen skål, men likevel: Raja fikk Bokhandlerprisen.

Nye landsmenn rykker frem på alle fronter, eller rettere: de favoriseres.

Støre lever i en verden oppe på Ris som ikke aner noe om Romerike. Sett derfra er Romerike en fremmed verden.