Man trenger ikke gripe tilbake til antikkens Heraklit – skjønt det gjør godt i sjelen og er stundom til hjelp! – for å innse at alt forandrer seg. Virkeligheten er i stadig endring og det samme gjelder begrepene som brukes for å beskrive ting som skjer. Overskriften inneholder to slike nye, hyppig brukte ord eller betegnelser som ikke fantes da de fleste av oss vokste opp. Jeg vil forsøke å gi en kort omtale av hva de betyr, i all hovedsak basert på egen lesning, samt en vurdering av hvorvidt de spiller en rolle i norsk samfunnsliv.
Som så mye annet i etterkrigstiden, kom også «critical race theory» og «wokeness» til oss fra det store landet i vest, det USA som engang var gjenstand for massiv beundring og endatil misunnelse fra mange nordmenns side, men som senere venstregenerasjoner har demonisert som innbegrepet av alt dumt og urettferdig. Vi tar det folkelige ordet først.
Woke påstås å stamme fra African-American Vernacular English eller hva man nå i dag har lov til å kalle slikt uten å krenke de angjeldende, kort sagt gatespråket som utviklet seg innen den svarte befolkningen i amerikanske storbyer, som en alternativ bøyningsform for «awake» eller «awakened». Så vidt vites oppstod uttrykket på 1930-tallet, i hvert fall som betegnelse på økt oppmerksomhet rundt sosiale og politiske samfunnsspørsmål blant amerikanere av afrikansk herkomst. Det var imidlertid først et stykke inn i vårt århundre at populariteten gikk til himmels og begrepet ble et internetmem (mem, engelsk meme, er «et kulturelt uttrykk som sprer seg ved etterligning eller kopiering og utvikler seg gjennom utvelgelse») med betydningen «årvåkenhet overfor sosial og (særlig) rasebetinget diskriminering». Ordet ble raskt brukt av (nesten) alle som ville markere tilhørighet til den anti-rasistiske, anti-fascistiske venstresiden, også av hvite progressive.
Slik brå popularitetsvekst gir noen problemer, naturligvis, i dette tilfellet blant annet anklager om at den vide utbredelsen på tvers av rasegrenser var et eksempel på kulturell appropriasjon, at hvite tar over aspekter ved de svartes kultur selv når de prøver å uttrykke sympati med de undertrykte. Ordet «woke» er i senere år også i noen grad brukt av folk på høyresiden som et samlebegrep for venstreradikal galskap; det er sannelig ikke lett å vite hvilke uttrykk som denne uken er stuerene, og hvilke som av uutgrunnelige grunner (måtte bare si det!) ikke er det.
Uansett: Woke er blitt et høyaktuelt begrep. Ingen kan vite om det fremover vil vokse ytterligere i betydning og utbredelse, eller om toppen er nådd og det i nær fremtid kommer til å erstattes av noe annet saftig og moteriktig. Under enhver omstendighet er det opprinnelige slangordet ennå «hot» og meningstungt om enn overlappingen er betydelig overfor annet som også signaliserer vilje til «kamp mot rasisme og undertrykking». Utstrålingen av folkelighet og gate-svart årvåkenhet er formidabel.
Det er her kritisk raseteori (ofte forkortet til CRT på engelsk) kommer inn i vår valgte tematikk som et mer akademisk støttebegrep. Det kritiske synet på rasers (en tid ble begrepet dels erstattet med «etniske grupper», dels forsøkt definert i hjel, men alle vet likevel hva det egentlig er snakk om) betydning for hvordan mennesker omgås, utgjør en sektor av sen- eller kulturmarxistisk tenkning innenfor kritisk teori som særlig Frankfurterskolen utviklet, først i Tyskland på 1930-tallet, deretter i USA. CRT spredte seg som en akademisk bevegelse blant aktivister med juridisk bakgrunn på den amerikanske østkystens liberale eliteuniversiteter der en ny generasjon opposisjonelle satte seg fore å undersøke sammenhengene mellom utfordringer innen det amerikanske samfunnet og sosiale, kulturelle og juridisk parametere, alt sett mot bakgrunn av den systematiske, strukturelle rasismen de mente gjennomsyret tilværelsen. Selv ikke formelt fargeblinde lover som ble vedtatt mot slutten av 1960-tallet, klarte nemlig å hindre de facto rasediskriminering; de sørget ikke for «equality of outcome» eller det som i dag ofte kalles «equity». Disse progressive intellektuelle gikk altså mye lenger enn klassiske borgerrettsaktivister av Martin Luther King-typen hadde gjort, som drømte om og talte for nødvendigheten av «equality of opportunity», det selvsagt etisk riktige prinsippet at mennesker skal bedømmes på grunnlag av «the quality of their character», ikke «the color of their skin». Innen senere CRT-tenkning er særlig interseksjonalitet (pseudointellektuelle progressive er strålende neologisme-generatorer, det skal de ha…) blitt et nøkkelord; rase og hvit overlegenhet («supremacy») finnes overalt i samfunnsstrukturen og i alle hvites tankesett, uansett om mange av dem tror seg å være helhjertet på den internasjonale antirasismens side. Sammenstrålingen av biologiske, sosiale og historiske faktorer skaper komplekse kombinasjoner av makt og diskriminering som systematisk holder fargede nede. Undertrykkelsen som derved oppstår, er på mange måter like effektiv som den deres slaveforfedre opplevde.
At kritisk raseteori – og slektningene wokeisme, identitetspolitikk og flere andre progressive retninger med uklare grenser seg imellom – omfavnes av så mange melaninfattige som er intenst opptatt av å vaske sin samvittighet hvitere og hvitere gjennom botsøvelser foreskrevet av det postmoderne, antirasistiske samfunnet – språklig, pedagogisk og på tusen andre måter -, må være den mest masokistiske massepsykosen som verdenshistorien noen gang har kjent. Det hele begynte i USA, som sagt, men siden spredte mea culpa-bevegelsen seg til særlig Canada og Vest-Europa og det er ikke fritt for at vi kjenner galskapslukten også i vårt eget land. Norske utdanningsinstitusjoner, ikke minst ulike kunstnerskoler, har vært arnesteder for vår variant av hvitt er ondt-bevegelsen.
Et paradeeksempel er Kunsthøyskolen i Oslo der rektor og studenter gikk hånd i hånd for å «avkolonialisere» undervisningen. For dem som kanskje sier at pytt, pytt: Kunstnerspirer og deres lærere kan man uansett ikke ta alvorlig, så vil jeg nevne at også de fineste blant de fiiine i vårt svenske naboland, Stockholms Karolinska Institutet med sitt Nobel-ansvar og særdeles ærerike tradisjoner, nå har slengt seg på woke-bølgen og fjerner fra offentligheten de av sine fordums store som hadde «tveksam värdegrund». Historien om Carl von Linné-benken i Botanisk hage på Tøyen blir ubetydelig i sammenligning, men reflekterer naturligvis akkurat samme fjolleri paret med akademisk ynkelighet. Også tallrike andre eksempler kunne rades opp som beviser ikke bare på skoleverkets besynderlige historieløshet og intellektuelle feighet, men at selve tiden, iallfall tidsånden, ser ut til å ha fått vondt i viljen i våre vestlige land.
Men for ikke å grave oss uendelig langt ned i alt det triste og tilsynelatende håpløse, la meg heller hente frem et ferskt eksempel på at noen faktisk slår tilbake mot Tøvet med stor T og samtidens ryggesløyse: Ved guvernørvalget i Virginia nylig vant republikaneren Youngkin båret frem av en raseribølge hos alminnelige mennesker mot CRT-propagandaen skoleelever på ulike trinn utsettes for av «progressive» lærere. De vettuge, alminnelige menneskene forsvarte sine barn, slo igjennom PK-muren og seiret. Det er ingen grunn til at ikke også norske foreldre – og sindige mennesker i sin alminnelighet – skal kunne sette foten ned mot tsunamien av selvødeleggende ynkelighet som maktens organer serverer barn så vel som voksne i stedet for enkel, anstendig sannhet.
Det er til og med slik at vi i Skandinavia burde ha ekstra lett for å gjenkjenne all forstillelsen og løgnaktigheten, alt Tøvet, gitt at vi er vokst opp innen kulturell høreavstand til H C Andersens geniale evangelium. Gutten som frimodig ropte at keiseren ikke hadde klær på, er en av åndshistoriens mest markante helter. Vi burde våge å følge i hans fotspor.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
