Ravenna Martyrdom of St. Lawrence
Byzantine Mosaics
Date: 425

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. 2 Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. 3 De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. 4 Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. 5 Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
 6 Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ 7 Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. 8 Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ 9 ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
 10 Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. 11 Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ 12 Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
 13 Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Matt 25,1-13

Da Norge i 1274 fikk en landslov, var det på mange måter en revolusjon. Det var ikke vanlig i Europa at et land fikk én felles lov. Det var sønnen til kong Håkon Håkonsson, Magnus Lagabøter, som var ansvarlig for at den ble en realitet. Loven var preget av kristen tenkning, og det var et uttalt mål å formulere den slik at den i størst mulig grad fremmet Guds vilje, og dommerne som dømte skulle ikke bare dømme med utgangspunkt lovens bokstav, men vurdere faktum ut fra det man kalte Guds fire døtre: Godhet, sannhet, fred og rettferdighet. En god dom tok hensyn til alle disse fire betingelsene, samtidig som dommeren visste at han skulle svare overfor Gud for de dommene han hadde avsagt. Det var en sunn frykt overfor Gud som ble stadfestet og materialisert i loven.

Søndagen i dag er siste søndag i kirkeåret og har fått navnet Domssøndag. Det handler om den endelige dommen, om menneskets regnskap overfor Gud, et tema mange misliker å snakke om, og som for mange bekrefter bildet de har av en hevngjerrig Gud, en Gud som ikke ønsker annet enn å straffe de menneskene han selv er ansvarlige for at går her på jorden, altså kristendommens største og verste paradoks: At en Gud som sier han er kjærlighet, kan dømme mennesket til fortapelse. De synes å glemme at det Gud ønsker mest av alt, er at ingen går fortapt, men at vi alle blir frelst, og at troen på en rettferdig dom, også for våre ledere, er et gode som har vært et grunnlag for kristenheten.

De siste dagene har vi igjen fått høre historier om emigranter som dør på vei til Europa, hvordan barn blir brukt med livet som innsats i et kynisk spill, og det bør etter hvert bli klart for oss alle: Dagens ordning kan ikke fortsette. Vi kan ikke utsette mennesker for slik behandling. Vi kan ikke la adgangen til Europa bli et lotteri der vinnerne går av med en seier som innebærer statlig omsorg for seg selv og sin familie for resten av livet, mens taperne bokstavelig talt mister alt de har.

Vi vil en gang bli dømt for dette.

Det gjenstår derfor bare to mulige ordninger: enten fri adgang for alle som vil, eller at Europa stenger grensene, og foretar kontroll og vurdering av mulige emigranter utenfor Europa. Alle andre ordninger vil medføre det vi ser i dag, store grupper på vandring i håp om en bedre framtid.

Begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Ved fri adgang vil ingen måtte betale og bruke hensynsløse menneskehandlere, eller risikere livet på strabasiøse reiseruter. Ulempen med dette alternativet er vi vil få en situasjon der det vil komme emigranter så lenge de tror de vil få et bedre liv her enn hjemme. Brutalt sagt betyr det at innvandringen ikke vil slutte før Europa blir som Midtøsten eller de verste stedene i Afrika. Hvilket igjen betyr at vi aldri vil klare å hjelpe disse statene slik vi gjør nå. Alt som ligner på u-hjelp, vil bli umulig og forholdene for våre egne innbyggere vil selvfølgelig bli dramatisk forverret.

Dersom vi stenger grensene, og innbyggerne i Asia og Afrika forstår at det er tilfelle, at de aldri vil klare å komme inn uten en innvilget søknad, vil også det medføre at vi slipper å se emigranter dø på veien hit. Noen som virkelig trenger beskyttelse vil kanskje lide under dette, men spørsmålet er om det blir flere enn de som lider under dagens ordning. Samtidig vil vi gi verdens innbyggere klar beskjed om ansvaret for å skape gode stater er deres eget. Det er ikke Europas ansvar at ledere i den tredje verden ikke tar hensyn til egen befolkning. Ønsker befolkningen i disse statene endring, må de gå foran og gjøre den jobben som må til.

Det er en alvorlig etisk utfordring vi står overfor, situasjonen slik den er i dag er ikke holdbar. Men det gjør ikke situasjonen bedre at våre ledere lar være å diskutere alternativene som foreligger, eller at de  tror de  skal slippe å stå til ansvar for sine valg.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!