Det måtte en ytre kraft til før stortingspresidenten så skriften på veggen. Den hadde mange sett fra første stund, men Eva Kristin Hansen klarte ikke lese den ved egen hjelp. Dermed påførte hun ikke bare seg selv, men også regjeringen, en alvorlig belastning. Støre fremfor noen burde visst at dette hadde ikke hans regjering råd til.

Men i stedet rykket Rigmor Aasrud ut og forsvarte Hansen. Lysbakken forsøkte det samme. Faktisk var det Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen som var mest kraftfull.

Skriften på veggen var ikke vanskelig å lese: For loven må det ikke være forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo. Men dét synes ikke stortingsrepresentantene gjør noe. De har vennet seg til det.

Når de blir tatt, skylder de på regelverket, som ikke er til å misforstå.

Hvor er selvinnsikten og selvkritikken hos Eva Kristin Hansen når hun påstår at hun var i god tro? Riksrevisjonens Per Kristian Foss bemerket syrlig: Jeg har ikke noe problem med å forstå det.

Hvis pressen hadde vært litt mer nådeløs, ville det gått opp for Eva Kristin Hansen at det var game over. Motstand var nytteløst. I stedet lot mediene henne dra noen viser om at hun hadde vært i god tro.

Nå har statadvokaten bedt politiet granske seks representanter. Dét kunne ikke Eva Kristin Hansen ha hengende over seg.

Men det betyr at saken vil forfølge Stortinget.

Kjell-Ingolf Ropstad viste seg som en beregnende person, helt ulikt det bildet partiet forsøker å tegne av seg selv og ledelsen.

Himanshu Gulati eide fire leiligheter i Oslo som han leide ut; samtidig bodde han på Jesseheim og fikk gratisk pendlerleilighet.

Man kan ikke påberope seg å være i god tro hvis man utnytter systemet. Det er denne troløsheten folk reagerer på. De trodde de folkevalgte visste at de hadde en kontrakt med velgerne. Det har det vist seg at de blåser en lang marsj i. De utnytter systemet til å berike seg.

Det er smålig. Det drar Stortinget ned i søla.

Derfor vil det ta lang tid før tilliten er gjenreist.