Skoleelever med utviskede ansiktstrekk på vei til en kjøttkvern i Pink Floyds filmatisering av albumet «The Wall». Begynner offentligheten å minne om denne skildringen av utdanningssystemet? Stillbilde: YouTube.
Stille og snikende er «noe» i ferd med å skje i de frie og åpne vestlige samfunn. Medier over hele den vestlige halvkule glir nesten umerkelig inn i en konformitetsstatus hvor (nesten) alle vinkler nyhetene likt fra dag til dag. Redaksjonell praksis har nesten umerkelig fått en form som ligner den måten totalitære samfunn styrer sine nyhetskanaler. Det sies bare aldri høyt.
Ikke bare media – men hele det politiske spekter i land etter land – bærer et umiskjennelig preg av dette, relativt nye, samfunnssyndromet. Vi ser en samvariasjon av symptomer og tegn, for å låne en medisinsk beskrivelse av begrepet.
Rettsoppfatning er i rask endring
Minst like alvorlig er det at rettsoppfatning og lovgivning i vestlige land endrer seg i takt med den samme, ødeleggende tendensen. Fra Storbritannia meldte avisen Daily Mail søndag 12. september at journalister kan idømmes fengselsstraff i opptil 14 år, dersom de publiserer «uautorisert» informasjon. Å publisere stoff som setter regjeringen i et dårlig lys blir etter dette straffbart og kan få store rettslige konsekvenser for britiske journalister.
Utspillet kommer som et forslag om å forandre innholdet i loven om offentlige hemmeligheter (Official Secrets Act). Innenriksminister Priti Patel er åpenbart imot å gjøre unntak for journalistene, en såkalt public interest exemption. Publikums interesse teller ikke, selv i saker hvor alle har krav på å få vite sannheten.
Nettopp sannheten er det som må vike i vår tid. Politikere lyver velgerne opp i ansiktet – tilsynelatende uten skam. Og radikale journalister setter dagsorden. De har jo publikums interesse i tankene, må vite. Men resonnementet faller som et korthus når vi daglig konfronteres med «fake news», nyheter som fabrikeres under den store, overordnede hensiktens paraply: Det politisk korrekte samfunn. Da marsjerer journalistene i takt.
De tilhører faktisk min egen yrkesgruppe. Men det skal sies at tilstanden var noe mer appetittvekkende i min egen tjenestetid. Vi tok gravearbeidet alvorlig.
Det hamres inn: «Trump sto bak»!
Tross amerikanske rettsavgjørelser er det ennå ikke avklart hva som lå bak stormingen av Kongressbygningen i Washington etter presidentvalget i USA. Men media har fra første stund foretatt en selvstendig avklaring: «Den avtroppende presidenten, Donald Trump, sto bak!» Det erklæres gang på gang. Det hamres inn, utrettelig, påståelig – som om det kom fra sinte, små barn. Behovet for en omfattende og redelig valganalyse synes å være av langt mindre betydning.
Uansett presidentvalg, så har det amerikanske demokratiet fått en knekk det skal bli vanskelig å reparere i årene som kommer. Tilbaketoget etter tjue års politisk eventyr i Afghanistan får verdensomspennende følger, og ingen kan ennå spå om de ulike utfallene vi kommer til å se. President Trump, for sin del, forsøkte etter beste evne å få Taliban med på en avtale om maktoverføring i landet, uten å lykkes. Etter overveldende militær innsats og bruk av direkte svimlende beløp i dollar over to decennier, måtte USA se seg utmanøvrert.
En slagen kjempe slikker sine sår
USA prøver å finne tilbake til sitt gamle «jeg». Men for 66 år siden satt universitetsprofessor i kommunikasjon, Richard D. Heffner, og skrev aktuelle kommentarer om det amerikanske demokratiet. Som redaktør for New American Librarys utgave av Alexis de Tocquevilles tobindsverk «Democracy in America» (1835 og 1840), tok Heffner med kritisk blikk for seg franskmannens berømte idéer om det amerikanske samfunnet. Med stor iver og glød satte han seg fore å smadre et par av dem.
Det var ikke noe å si på redeligheten for to generasjoner siden, da Heffner skrev sin introduksjon:
– «Hva Tocqueville ikke hadde oppdaget, var de mange sammenhengende, nasjonsskapende krefter som skulle knytte over 200 millioner amerikanere i femti stater nærmere hverandre. «Vårt fellesskap er i årene etter Tocqueville blitt styrket, og har ikke gått i oppløsning eller blitt svekket».
Tocqueville: – En krig vil ødelegge USA
Tocqueville, på sin side, hadde tidlig på 1800-tallet en fornemmelse av at unionen måtte komme til å falle sammen i en borgerkrig. – Men, som Heffner senere skrev, – fra 1861 til 1865 overlevde Amerika «borgerkrigens holocaust».
Richard Heffner var mannen som introduserte og ledet USA’s lengstlevende samfunnskritiske TV-serie, The Open Mind. Gjennom denne ville han gi seerne «meningsfulle innsikter i de utfordringer samfunnet står overfor i samtiden».
Virginia Gildersleeve fra Barnard College hadde gitt inspirasjon til seriens tittel, gjennom det udødelige sitatet: «Keep an open mind, but not so open that your brains fall out!»
Déja vu i 2020
Vil så dagens USA overleve i sin nåværende form etter Afghanistans «holocaust»?
Det gjenstår å se. Utviklingen etter presidentvalget i fjor, og enda mer etter nederlaget i Afghanistan, bærer i seg spiren til en amerikansk elendighet som vi må langt tilbake for å finne paralleller til. Heffner omtalte Andrew Jacksons presidentinnsettelse i mars 1829. I introduksjonen skrev Heffner om
«the roaring mobs that pushed and fought their way into Andrew Jackson’s inaugural reception, that knocked over punch bowls, smashed glasses, and trod in muddy boots on White House tables and chairs».
Om denne episoden bemerker kommunikasjonsprofessoren syrlig at den gjorde det til overmål klart at likhetstanken «endelig hadde blitt et kjennetegn på amerikansk tilværelse».
En pandemi og en «woke»-bevegelse
Like syrlig kan man i dag trolig omtale stormingen av USAs kongressbygning i januar. Var den et tegn på likhetsønsker i det amerikanske samfunnet? Eller var den et uttrykk for rettferdig harme etter et «urettferdig» valgresultat?
USA ble ikke mindre «woke» etter denne hendelsen. Og media, inkludert CNN, vet å utnytte situasjonen, midt i en flom av deprimerende nyheter som skyldes et kinesisk virus.
Og som i USA, så også her i Norge: Frittalende røster blir lett ofre for «de-platforming». Deres frie røst kan «kanselleres».
Over hele den vestlige verden sprer det seg en illevarslende fornemmelse av frykt. For hva?
Det er frykten for fremtiden.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
