Tirsdag for en uke siden ble Rustam Louis Foss skutt og drept av politiet. I går kveld, en uke etter, var jeg på en minnemarkering for Rustam. Etterpå var det jeg som trengte hjelp fra politiet.
Jeg ble angrepet av Rustams venner på minnemarkeringen. Seks-syv menn truet meg da jeg var i ferd med å forlate restaurant Michaels på Briskeby i Oslo. Der hadde mannen som for mange år siden tok til seg Rustam som sin egen «adoptivsønn» invitert til minnestund med taler og musikalske innslag. «[D]et er altså bare å komme!», skrev «adoptivpappaen» på sin Facebook samme dag.
I et tidligere innlegg hadde han skrevet at det kommer til å være «vektere på stedet». Vektere? På en minnemarkering?
Jeg satte meg på en barkrakk innerst mot veggen, og gjorde minst mulig vesen av meg. Jeg var der for å lytte og observere. Mitt arbeid med denne saken er ikke over, så det er journalistisk interessant å få vite mest mulig om Rustam.
På et lerret vises bilder av Rustam i sosiale sammenhenger. Hyggelige, morsomme bilder. De aller fleste er helt uinteressante for meg som ikke kjente ham. Men et par av dem er nokså oppsiktsvekkende, omstendighetene tatt i betraktning. Det ene viser Rustam i politiuniform. På det andre holder han en machete mot magen på en mann.
Jeg minner om konteksten: Rustam ble skutt da han angrep en politibetjent med en machete. Han er tidligere dømt for knivangrep, til og med drapsforsøk. Er dette en naturlig måte å hedre hans minne på?
Jeg syntes det var såpass oppsiktsvekkende at jeg forsøkte å ta bilder av bildene på lerretet. Den tekniske kvaliteten ble så som så, men det var mulig å se motivene.
Fotograferingen ble lagt merke til. Det var også noen som mente å kjenne meg igjen, viste det seg. Idet jeg gjorde meg klar til å gå, kommer en mann bort til meg:
– Kjente du Rustam?
– Nei.
– Hvorfor er du her da?
– Det er et åpent arrangement.
– Noen her sier at de kjenner deg igjen, at du er fra Resett.
– Det er feil.
– Du er fra Resett, insisterer mannen.
– Nei, det stemmer ikke, og jeg trenger ikke svare på flere spørsmål fra deg, sier jeg, og snur meg og går.
Vi snakker relativt lavt, det er tross alt en minnestund for en avdød. Jeg går mot en dør til et tilstøtende lokale i restauranten. Det er tomt, bortsett fra et par ansatte bak en bardisk. Jeg har ikke gått mange metrene inn i det lokalet, på vei mot ytterdøren, før jeg blir stoppet. Det strømmer på med «vektere», forøvrig helt uten ytre kjennetegn på at de eventuelt er vektere. De er anslagsvis seks-syv stykker.
Noen tar tak i meg og drar meg mot ytterdøren: – Bli med utenfor! Jeg forstår alvoret og roper mot betjeningen: – De truer meg! Ring politiet – nå! De slipper taket. Jeg går mot baren, de er hele tiden høyrøstede og aggressive. En av dem sier gjentatte ganger til betjeningen at «han skriver for en rasist-avis». Jeg forsøker å komme til orde, men det er nesten umulig.
Jeg får imidlertid sagt at jeg er journalist, på jobb for Document. Det gjør overhodet ikke inntrykk. De er opptatt av at jeg har tatt bilder, og krever at jeg skal slette dem, for det var «fotoforbud» der inne, påstår de. Jeg svarer at jeg ikke har hørt om noe forbud, og gjør klart at jeg ikke kommer til å slette noe som helst.
Plutselig river en av dem telefonen ut av hånden min og kyler den med stor kraft mot gulvet. Det smeller temmelig høyt.
Jeg blir dyttet kraftig, og bare et sammenstøt med en annen person hindrer at jeg går rett i gulvet. En av mennene går helt oppi ansiktet mitt, stirrer på meg, og kommer med diverse truende utsagn. Jeg husker ingen av dem.
Jeg får beskjed om å gå, men sier at jeg ikke går før jeg får snakke med den ansvarlige på restauranten. Han kommer, og ber meg bli med utenfor. «Vekterne» går inn igjen i lokalet hvor minnemøtet foregår.
Doc-TV: Rustams venner gikk til angrep på Documents reporter
Vel utenfor forklarer jeg kort hva som har skjedd. Jeg sier at saken vil bli politianmeldt, og rapportert til Redaktørforeningen. Innehaveren av restauranten sier ikke mye, han virker mest opptatt av å få meg bort. Ikke på noe tidspunkt spør han hvordan det går med meg, om han skal ringe politiet for meg, om jeg trenger å låne en telefon for å ringe noen. Ingenting.
Jeg oppsøker en annen restaurant, og får lånt en telefon for å ringe politiet. De sender en patrulje. Politifolkene opptar forklaring, og registrerer anmeldelse. En av dem går til restauranten og snakker med noen av personalet. – De bekrefter din historie, sier han når han kommer tilbake.
Litt senere rusler jeg hjemover, litt blek, men absolutt fattet.
***
Mediene har i flere dager agert mikrofonstativ for Rustams venner, som har overgått hverandre i å forklare oss hvilket fantastisk menneske Rustam var. Hvor god, snill, morsom og empatisk han var. Det er liksom ikke grenser for hvilken engel han utmales som.
TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække presterte endog å si at kanalen ville «ivareta ettermælet hans på best mulig måte«. Er det virkelig TV 2s oppgave å ivareta ettermælet til en voldsmann? Solbrække burde snakket med Lehnnon Austria Dominguez om hvilket ettermæle han fortjener. Dominguez var døden nær etter at Rustam stakk kniven i ham ni ganger for to år siden.
Dersom politiet ikke hadde opptrådt resolutt og kraftfullt forrige tirsdag, ville Rustam trolig ha lyktes i å drepe.
Derfor strømmet det på med blomster til oslopolitiet fra takknemlige borgere. Man skal ikke se bort fra at noen av dem kan ha hatt Kongsberg friskt i minne. Politiet fikk imidlertid gjennomgå for å ha lagt ut et bilde av noen av bukettene på Facebook; det var kvalmt, ifølge en kvinne Avisa Oslo snakket med.
Rustam Louis Foss hadde psykiske problemer. Det er klart at han kan ha vist helt andre sider av seg selv i møte med sine venner. Når han var frisk og edru. For de av oss som var til stede på minnemarkeringen tirsdag var det tydelig at han hadde etterlatt et svært positivt inntrykk på flere.
Men det er noe som skurrer. Ligningen går ikke opp: Hvordan er det mulig at et så godt, empatisk menneske hadde så voldelige venner? Venner som er så ekstremt redde for å bli tatt bilde av?
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!