Da Jonas Gahr Støre offentliggjorde sin nye A+Sp-regjering, viste det seg at 28 år gamle Emilie Enger Mehl var utnevnt til justisminister. Jeg hadde selvsagt ikke hørt om henne, men wikipedia  forteller om en ung dame som i løpet av sitt ennå korte liv har lykkes innen både politikken (hun var høyt oppsatt innen Senterungdommen og har siden 2017 sittet på Stortinget for Sp, Hedmark), underholdningsindustrien (hun vant i 2015 første sesong av «Anno» på NRK) og akademia (den unge damen har en mastergrad i rettsvitenskap fra UiO). Det som følger, skal på intet vis tolkes som en kritikk av Enger Mehl selv (dog med et bittelite unntak som vi kommer tilbake til); jeg ønsker henne alt godt i den nye og viktige stillingen. Derimot foranlediger utnevnelsen noen refleksjoner om hvilke vurderinger våre politikere gjør seg når toppverv skal bekles. Hva er viktig, og hva er ikke viktig, verdifullt eller det motsatte når sjefer utpekes? 

Det ser ut til å ligge i det moderne demokratiets vesen at man ikke etterspør spesialkompetanse hos kandidater når lederstillinger skal bekles, men isteden utnevner generalister som har noe ubestemmelig, noe både hodejegerne og samfunnstoppene kaller lederkompetanse. Sistnevnte oppfattes i dag som en profesjonsnøytral kvalitet («evne til å utøve god ledelse er uavhengig av om man har faglig kunnskap om virksomheten man skal lede», påstås det), og følgelig spiller det ingen rolle om en baker leder verkstedet mens mekanikeren styrer bakeriet. For politikere er denne, etter mitt syn nesten uforståelige, nedvurderingen av faglig innsikts verdi i ledelsessammenheng nettopp ikke til å forstå, men trolig henger det hele sammen med at politikere flest kun har politikk som sitt fag, ingen annen bakgrunn som gir spesiell kompetanse.

Akkurat for Enger Mehls vedkommende gjelder riktignok at hun faktisk har relevant utdanningsbakgrunn for juridiske toppstillinger i og med sin juseksamen. Det er verdt å merke seg at dette inntil for noen tiår siden var et minstekrav for å bli justisminister, noe som har endret seg. Det den nye ministeren derimot åpenbart ikke besitter, er ekstensiv erfaring. Hvordan kan det ha seg at denne mangelen – for den representerer vel fremdeles en svakhet? – ikke gjorde henne uaktuell for justisministerposten?

Det var jo en gang så, selv hos oss, at omfattende erfaring, i noen grad til og med alder i seg selv, i praksis nærmest var nødvendig for å komme i betraktning når offentlige toppjobber skulle besettes. Argumentene for dette er så innlysende at jeg ikke gidder å liste dem opp; vi vet alle av erfaring (nettopp!) at erfaring kreves for å skjønne det intrikate samspillet mellom vansker, muligheter og konflikter som samfunnslivet syder av. I mange land har man endog institusjonalisert innsikten ved å ha et eget eldreråd som del av statsskikken. Dette var nemlig den opprinnelige bakgrunnen for senatet, noe nordmenn med dårlig kontroll over egen bruk av nedsettende betegnelser burde merke seg: Ord som «senat» og «senil» henger sammen med «gammel» på latin, mens derimot «dement» refererer seg til en tankesvekkelse, en kognitiv sykdom som kan ramme mennesker i alle aldre. Når så er sagt, skal det samtidig bemerkes at eldre selvsagt ikke alltid er bedre enn sine yngre konkurrenter; blant annet er det et faktum at demens oftere rammer de riktig gamle enn unge mennesker, som også arbeidskraft og allmenn energi har en tendens til å reduseres med årene. Personlig er jeg derfor godt fornøyd med at vi ikke har noen overrepresentasjon av la oss si 70+-individer i ledende politiske posisjoner enten det nå er på Stortinget eller i regjeringen. Eksempler fra mektige staters «suksess» med sådanne (Brezjnev i Sovjetunionen den gang da det begav seg og Biden nå i USA) tyder på at man bør vokte seg vel for å tro at høy alder borger for velfungerende, god lederevne. Men hvorfor har man hos oss ramlet ned i motsatt grøft, hvorfor legger vi for dagen en slik merkelig begeistring for de helt unge innen politikken, de som av gode kronologiske grunner umulig kan ha sett eller opplevd stort uansett hvor lovende de ellers måtte være?

Jeg kan like godt innrømme det: Det er svært vanskelig å forstå «jo yngre, desto bedre»-tenkningen i norsk samtidspolitikk. Det er da vel for pokker ingen som mener at vakre, rynkefrie ansikter per se varsler om strålende kompetanse, det være seg på et ennå uforløst talentstadium eller annet vis? Eller er det så underlig laga at erfaring kanskje rent av anses som uønsket når nye sjefer plukkes ut? Hvorfor, i så fall? Trolig står man overfor en blanding av at ungdom er fint, mens erfaring kan være problematisk, altså at unge aktivt trekkes opp og frem, mens de aldrende samtidig helst holdes unna innflytelsesrike posisjoner. Uansett kommuniserer den manglende anerkjennelsen av alder og erfaring som verdifulle egenskaper noe viktig om tiden vi lever i.

«Ungt er sexy»-bevegelsen (jeg uttrykker meg bevisst fjollete liksom-ungdommelig for å banke hjem poenget, som man sier på engelsk-norsk) er et typisk etterkrigsfenomen. Først på 1950-tallet fikk vi i Norge «teenagere» med «spesielle behov» på mange av livets områder (musikk, klær, film og mye annet), og selvfølgelig kom fenomenet fra Amerika. Å være ung gikk fra å være en begrensning til å bli en kvalifikasjon, kan man si, og i tiårene siden er det hele blitt bare enda mer uttalt. Det kanskje mest interessante er at kravene til individuell ansvarlighet (arbeid, utdanning, ta hånd om eget liv og så videre) har falt, mens det har gått motsatt vei med gruppens egne forventninger. Og det er med unge som med folk i alle aldre: Dersom alle krav oppfattes som i hvert fall delvis legitime, og dersom individers private magaplask systematisk tilbakeføres til andres feil av forståsegpåere som står klare til å unnskylde dem som mislykkes, så endres normene fort. Mye vil ha mer, især når man hele tiden kan skylde på omgivelsene for det som er leit, stressende, kjedelig eller hva det nå måtte være. At utviklingen er blitt slik, skal likevel ikke først og fremst skyldes på de unge som ikke vet bedre, men på voksne folk som ikke har gjort det tilstrekkelig klart for alle hva som faktisk forventes av dem som snart skal ut og bære samfunnets fellesbør.

Men all den stund individuell ansvarlighet ikke er på moten lenger, når alt som skjer tilbakeføres kausalt til vage sosiale parametere ispedd kun minimalt med individuelt ansvar, da blir ikke lenger betydningen av enkeltmenneskers ferdigheter for eventuell suksess av avgjørende betydning. Da fremstår det etter hvert som viktigere at kandidater til ulike posisjoner smiler pent og er gode lagspillere innen kollektivet som uansett fatter beslutningene i konsensusjagende prosesser. Unge mennesker passer bedre inn i slike roller enn tilfellet er med gamle, erfarne yrkesmennesker som besitter sin egen pondus i kraft av hva de kan og har opplevd.

Når det gjelder den nye justisministeren mer konkret, så kan man alltids si at hun ikke selv er «skyld i» at hun ble forespurt om å tre inn i regjeringen, selvfølgelig ikke, men samtidig gjelder at man ikke er tvunget til å takke ja, selv om man får et riktig smigrende tilbud. Hun kunne svart at dette er jeg ikke ennå kvalifisert til, men hun gjorde det ikke. Andre i samme situasjon ville kanskje meldt avbud etter en vurdering av totalsituasjonen, eller de ville grepet sjansen med begge hender; jeg har ingen aning om hvordan responsfordelingen ville blitt innen gruppen av Senterungdommer eller AUF-ere eller lignende, ei heller blant unge voksne generelt. Trolig er selvtilliten betydelig større blant politikerspirer enn blant nylig uteksaminerte universitets-mastere i sin alminnelighet.

Et siste lite poeng som berøres i nyhetene akkurat idet jeg skriver dette, har også en viss opplysningsverdi innen den aktuelle tematikken. Oslo opplever jo en veritabel høstflom av skyteepisoder for tiden, hendelser som politikere og politi angivelig ikke ser noen sammenhengen mellom. Det falt da naturlig nok på den nyslåtte justisministeren å dele med undrende og urolige nordmenn sin vurdering av saken. «Oslo er en trygg by», forklarte Enger Mehl da hun ble kallet til å si kloke ord, og resonansen fra tidligere ministeres opptreden i lignende situasjoner formelig drønnet mot skallelokket. Ja vel, ja: «Nothing to see here, move on!» denne gangen også. Selv titalls oppgjør med skytevåpen i egen by er ikke så farlig, prøver de å få oss til å tro. De maktfulle vet i hvert fall med absolutt sikkerhet hva utviklingen ikke har noe å gjøre med, uansett hvor mye gjerningsmennene roper Allahu akbar.

Enten visste den nyslåtte ministeren akkurat hva hun skulle si takket være sin politisk-organisatoriske skolering, eller hun fremførte flink og lydig det andre fortalte at passet seg. En eldre og mer erfaren yrkesmann eller -kvinne ville kanskje ikke vært like ensidig konsentrert om å opptre beroligende, skjønt slike mennesker kommer neppe til siste vurderingsrunde av aktuelle kandidater for samfunnets toppstillinger. Man velger kun ut dem som er villige til å spille spillet, noe som formodentlig oppdages tidlig innen de ulike politiske ungdomsskolene. De som heller vil snakke sant enn si det som er politisk opportunt, har tydeligvis intet i norsk samfunnsledelse å gjøre.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!