Forfatteren Sigurd Hoel skrev for snart 100 år siden romanen Syndere i sommersol – om åtte unge menneskers sommerlige og uforpliktende lek med følelser, men også iblandet undergangsfrykt og dystre fremtidstanker.
Når en i disse dager ser det som utspiller seg på grensen mellom Hviterussland og Polen, hadde det passet bedre med en dokumentarisk bok med tittel som i overskriften.
EU avslører sin hyklerske holdning ved på den ene side å snakke om vern av unionens yttergrenser, men samtidig la være å støtte Polen i grensevernarbeidet. EUs opptreden er falsk og løgnaktig. EU-kommisjonen er hyklende syndere i høstsol.
Vi fornemmer Kremls klo bak den hviterussiske diktator Aleksandr Lukasjenkos skamløse forsøk på å presse EU til å mildne og oppheve sanksjonene mot hans regime.
Det har Vladimir Putin gjort tidligere – for seks år siden, da 5500 migranter fra Langtvekkistan og omegn syklet fra Russland og inn i Norge ved Storskog i Sør-Varanger. Russerne gjorde ikke noe for å stanse dem, og Norge – verdensmesteren i fedrelandsfiendtlig naivitet – viste ingen vilje til å stanse grensekrenkelsene. Hvordan kan Norge forhindre en invasjon av bevæpnede horder i uniform når ikke en gang sivile syklister kan stanses?
Situasjonen ved Polens østgrense kan raskt utvikle seg til en humanitær syndflod. Polen kan intet annet gjøre enn å forsvare sin egen grense – og EUs yttergrense – ved de tiltak som er nødvendige. EU lar Polen føre kampen alene, men nå ryktes det at NATO vil tre støttende til. Det betyr i tilfelle militære maktmidler.
EU opptrer hyklersk. På den ene siden gjør EU det klart at Europa er lukket for migranter. Men på den annen side vil ikke EU være med på å finansiere de grensesperringene i Øst- og Sentral-Europa som hele EU og et EU-assosiert land som Norge er helt avhengig av. Polens kamp er også Europas kamp – og Norges.
Frontex – EUs grense- og kystvaktbyrå – vokter grensene i Middelhavet, Europas bløte underliv. Nå skysses overfylte farkoster med migranter tilbake til Afrika. Mange mener det burde vært gjort tidligere og at det maritime grensevernet burde vært sterkere og håndtert mer resolutt, men nå begynner virkeligheten å demre for EU-makthaverne.
Tidligere har EU forsøkt å betale seg ut av problemene ved raus sponsing av Tyrkia, men dette har begrenset effekt. Strømmen av migranter vil bare øke hvis Europa ikke manner seg opp til å opptre mer samlet og håndfast. EU drar beina etter seg fra krise til krise ved å håpe det beste, men vet at et håp ikke er nok.
Mange husker ennå ramaskriket fra vesteuropeiske eliter da Ungarn for seks år siden traff robuste tiltak for å hindre inntrengerne. Men sannheten er at resten av Europa lever godt med de tiltakene Ungarn traff til det europeiske fellesskaps beste. Likevel vanket det ingen takk fra EU – bare håns-ord fra vesteuropeiske eliter.
Vi er ikke blant dem som fryder oss over at det igjen rulles ut piggtråd langs Europas grenser, men hva er alternativet?
Og kritiske forvaltere av det rendyrkede hykleriet har heller ingen løsning – bortsett fra å la Europa legge seg på rygg for horder som ikke vil Europas folk noe godt.
