På en dag hvor norske medier forsøker å forfalske virkeligheten etter nok et knivangrep i ren Allahu akbar-stil, oppdager jeg nok et eksempel på hvordan myndigheter og medier samarbeider for å kaste blår i øynene på vanlige folk.

Denne gangen eksemplifiseres dette ved en britisk rapport, bestilt av Sky og forfattet av noe som heter Behavioural Insights Team, som også er kjent som «The Nudge Unit». De er direkte underlagt britiske myndigheter, noe man kan lese på deres egen hjemmeside.

Founded in 2010, the Team has grown from a seven-person unit at the heart of the UK government to a global social purpose company with offices around the world.

I rapporten får nyhetsformidlere vite at de må bidra til å endre holdninger og oppførsel blant befolkningen. Med andre ord: Mediene skal ikke opplyse, de skal oppdra og overvåke.

Dette er jo ikke et ukjent tema for oss i Document. Helena Edlund har skrevet om dette nylig, med utgangspunkt i sitt hjemland Sverige.

Hvem skal representere folket når media går maktens ærend?

I den nye rapporten settes det fokus på klimasaken, og hvordan mediene skal dytte oss vennlig i riktig retning. Brendan O’Neill ber oss heller skru av TV.

The report makes for a disturbing read. Even its title sends a shiver down the spine: The Power of TV: Nudging Viewers to Decarbonise their Lifestyles. ‘Nudge’ is the word behavioural scientists use because they know ‘social engineering’ might prove a tad controversial.

‘We just want to nudge you towards cleaner, healthier ways of living’ sounds better than ‘We want to re-engineer your thoughts and habits to bring them into line with what we consider to be correct moral behaviour’.

I Norge kjenner vi igjen begrepet fra Gunhild Stordalen og hennes prosjekt Eat Foundation, som ble hausset opp av entusiastiske norske medier, helt til opplegget ble avslørt som rent hykleri i britiske medier. Det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet angrer muligens på sin involvering, men det er ikke godt å vite i disse dager.

Alle som har lest sin Orwell kjenner igjen metodene.

The report is unabashed in its insistence that TV broadcasting be bent to the cause of morally improving the masses. It calls on institutions, in particular broadcasters, to ‘curate’ the physical world in such a way that people will be coaxed / cajoled into changing their behaviour.

Skal vi lære høflighet og dannelse av Fredrik Græsvik? Sannhetsformidling av Sidsel Wold?

Mediene skal bidra til å endre det «fysiske og sosiale miljøet», slik at vi vanlige folk skal bli mer klimabevisste og mindre øko-destruktive. Slik skal vi endres til bedre og mer moralsk opphøyde vesener.

Men hvem skal definere moral? Hvem skal bestemme hvilke etiske valg som er akseptable? Hvor finner man et felles «tankegods» i en multikulturell og splittet verden?

Mediene skal være et mektig verktøy for overtalelse, står det i rapporten.

TV broadcasting must allow itself to become a ‘powerful tool of persuasion’. TV must ‘push the frontiers of applied behavioural science’ to encourage ‘sustainable behaviours’.

Alt fra underholdning til dokumentarer skal bidra for å promotere «grønne verdier». Er dette myndighetenes forsøk til å få mediene til å overbevise folket? Slik at vi ikke klager på skyhøye strømpriser, gasspriser og bensinpriser, som kombinert med økende inflasjon og massiv sløsing av skattebetalernes midler, bare er en helt nødvendig konsekvens av at vi tross alt skal redde kloden fra å koke over?

Skal vi «dyttes» i retning av å akseptere at vi må akseptere å betale for vår egen undergang?

Once again, euphemism abounds. Strip back the soft, neutral-seeming language being used here, and it’s clear that this Sky / nudge-unit report is about using influential people and the spectre of the moral majority to demonstrate to the masses that they must change – that they are expected to change. ‘Social desirability’, ‘social proof’ – it all just means social conditioning; pressure to conform.

Nudge høres mildt og vennlig ut. Men i praksis er det første skritt mot tyranniet. For hvis mild dytting ikke hjelper, og vi vanlige folk ikke endrer mening og handlinger, så ligger selvsagt trusselen om hardere lut bak speilet.

Men ønsker vanlige folk å bli oppdratt når de skrur på Norske talenter? Vil folk ha dette? Min følelse er at mange ikke enser hva som skjer, noe jeg skrev om for noen år siden. Men ungene mine merket at de ble forsøkt lurt, live.

Nudge-tilhengerne representerer en elite som mener de vet best. Og det er oss vanlige folk som må endre opptreden, vi trenger bare et lite dytt i riktig retning, slik at de kan fly privatfly til klimakonferanser og drikke champagne de ikke har betalt for selv.

Forakten for The Basket of Deplorables vokser dag for dag. Personlig foretrekker jeg campingturister og Syden-pensjonister fremfor woke-mafiaen syv dager i uken.

The presumption, always, is that we are wrong, or bad, or immoral, so they – the enlightened ones – must correct us. No discussion. No need. As the Sky nudge report says, ‘The question must be not if, but how best to use this powerful tool of persuasion [TV] for maximum good’.

Det er en illiberal paternalisme vi opplever, skriver O’Neill. Man kan vel stille spørsmålet om det ikke er kvinnene som styrer dette showet. Selve matriarkatet på speed.

Jeg siterer meg selv her:

«Den grusomme mor» er moren som ikke lar barna sine vokse opp.  Hun er heksen i «Hans og Grete», som gir ungene godteri døgnet rundt, så hun kan spise de etter hvert.

Hun er moren som egentlig vil putte ungene inn der de kom i fra. Hun er den kvelende skikkelse som dreper all kreativitet, og har sønner på 30 år som bor i kjelleren og spiller PlayStation i underbuksa.

Dette konseptet forsto jeg umiddelbart da jeg hørte Pink Floyd og låta Mother. Den gangen var jeg 11 år. Min mor var heldigvis ikke slik.

Mama’s gonna make all of your nightmares come true
Mama’s gonna put all of her fears into you
Mama’s gonna keep you right here under her wing
She won’t let you fly but she might let you sing
Mama’s gonna keep baby cosy and warm

En liten historie fra min barndom kan være en slags illustrasjon. Mine foreldre ble skilt, og jeg måtte derfor bytte skole. Jeg var den minste gutten på skolen, noe som ble forsterket av at jeg begynte et år før tiden. Jeg har vært den minste så og si hele livet.

Jeg opplevde situasjonen som traumatisk, og måtte finne en måte å tøffe meg på overfor potensielle fiender. I et øyeblikk av ren idioti, så fant jeg en lyspære i skauen, og tenkte det ville være tøft å knuse denne mot et tre, siden noen medelever var i nærheten.

Vel, treet har det sikkert bra. Men jeg endte opp med en hånd full av kutt, glasskår og mengder med blod. Om jeg oppnådde noen respekt ved dette er vel heller tvilsomt. Jeg var så flau at jeg forsøkte å snike meg opp på badet i andre etasje, og ble sittende der i et forsøk på å plukke ut glasskårene og stanse blødningen. Heldigvis ble jeg avslørt av at hele gangen og trappa var full av blod, slik at min mor kunne bidra. Jeg var tross alt bare seks år gammel.

Men å erstatte en slik omsorgsfull mor med selveste Staten, det føles ubehagelig. Særlig når medier og akademia spiller på det samme laget, aktualisert av de siste knivangrepet i Oslo.

Journalister skal lete etter sannheten, selv om ingen av oss er uten feil. Derfor er den åpne debatten så viktig. Derfor må vi tåle kritikk, og innlede en samtale. Selv har jeg ingen annen makt enn min penn og oppsparte midler. Men med allierte, meningsfeller og folk som kanskje er uenige i sak, men som fortsatt viser vilje til debatt, så er det alltid håp.

Soon it might be about curating the world in the image of the nudging powers-that-be in order to correct the morals of us allegedly dim, destructive viewers. Journalists who curate reality rather than reporting it are crossing a line. They are eschewing objectivity and truth in favour of being part of a hyper-political crusade. What on Earth is Sky playing at?

Først og fremst bør man ta vare på familien. Dette er utfordrende nok, og jeg lykkes ikke alltid. Men man må i det minste gjøre et forsøk.

Deretter kan vi redde verden. Da må vi avskaffe Big Brother. For som mange har sagt tidligere: 1984 var ikke en oppskrift, det var en advarsel.

Big Media is turning into Big Brother

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!