Barn er vår fremtid, heter det, og en studie fra Malmös førskoler tyder på at fremtiden som venter barna i byen når de vokser opp, er preget av æreskulturens verdier.

I mange år annonserte Malmös politikere byen som «Sveriges framtidsstad». Men etter hvert som kriminaliteten og problemene økte, ble de entusiastiske stemmene stille. I dag har halvparten av innbyggerne i Sveriges tredje største by innvandrerbakgrunn, Antisemittismen vokser, og ulempene med multikulturen kan ikke lenger skjules.

I 2019 ble rapporten Heder och samhälle publisert. Den viste at en stor andel av Malmös unge utsettes for restriktive normer og vold i ærens navn. Men Malmö by ønsket å skaffe seg et inntrykk av hvor utbredt æresproblemet var blant de yngre barna. Derfor bestilte byen en studie som skulle kartlegge situasjonen ved byens førskoler.

Forsker Hanna Cinthio fikk i oppdrag å gjennomføre intervjuer med ansatte ved tretten av byens førskoler. I mai ble resultatene ferdigstilt i studien Hedersrelaterad problematik i Malmö stads förskolor – erfarenheter och behov av stöd. At barnehager har blitt arenaer der verdier kolliderer, kan leses allerede i studiens forord:

Den svenska förskolan vilar på demokratisk grund och ska vara en trygg plats för barns utveckling och lärande, där lek som stimulerar och utmanar ska stå i centrum. Likvärdighet och jämställdhet är grundläggande begrepp för verksamhetens utformning, och de rättigheter som uttrycks i barnkonventionen ska genomsyra utbildningen. Inom Förskoleförvaltningen är detta ett uppdrag vi arbetar med utifrån en stark övertygelse, och med ett tydligt barnrättsperspektiv. Samtidigt vet vi att de strukturella utmaningar som Malmö brottas med speglas även inom vår verksamhet.

Studien ble imidlertid ikke publisert før i november, da Sveriges Radio fikk øynene opp for den. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Studien viste at det fantes æresproblemer ved tolv av tretten barnehager, at problemene var omfattende og at pedagogene havnet i et dilemma fordi verdiene virksomheten hviler på, kolliderte med enkeltfamilienes oppfatninger.

Les mer: Utbredt æreskultur ved Malmös førskoler

Les mer: Malmö blir mindre og mindre svensk – mer enn halvparten av befolkningen er innvandrere

Barna er både ofre og utøvere

Samtalene med førskolepersonalet viste også at æreskulturen fikk store konsekvenser for barna – barnemishandling var vanlig, barn ble lemlestet og foreldre kunne allerede før barnet nådde skolealder ha bestemt seg for hvem barnet skulle gifte seg med.

Men at foreldre og deler av personalet lever etter tradisjonelle æresstandarder, er kanskje ingen direkte overraskelse i en by dominert av høy innvandring. Verre er det at barn allerede i førskolealder vet hva som forventes av dem og at de også kontrollerer hvordan andre, både barn og voksne, etterlever æresstandardene.

Bak undersøkelsens ord ligger en polarisert virkelighet på førskolenivå, der en barndom i Malmö betyr å lære å dømme seg selv og andre ut fra religiøse og moralske standarder allerede før man kan alfabetet. Samtidig som førskoler i andre områder vil «utfordre kjønnsroller», ser Malmö ut til å ha en hel del å jobbe med før dét kan bli aktuelt. Der forteller pedagogene om steinharde kjønnsrollemønstre allerede hos helt små barn:

De allra tydligaste och mest förekommande exemplen, som varje grupp tar upp i någon form, handlar om hur könsrollsmönster och ideal uttrycks av barnen på olika vis. Det märks i lekar, i klädsel och i tal. Man berättar om pojkar som inte lagar mat när man leker rollekar, som inte dansar eller pärlar – det är ”flicksaker”. Rosa är en flickfärg som man inte ska använda eller ha på sig. Pojkar får inte ha nagellack eller klä ut sig i klänning eller liknande ens under lek på förskolan. Inte heller får pojkarna visa känslor eller gråta – det är omanligt. Däremot är det accepterat för dem att vara busiga och våldsamma, medan flickorna ska vara lugna och snälla. Man berättar om flickor som inte får spela fotboll, inte delta i gymnastiken, klättra i träd, leka i buskarna eller smutsa ner sig – som säger: ”jag får inte, men min bror får…”. [—]

Ett näraliggande tema är könssegregation, som också återkommer i princip i varje grupp, ofta med flera exempel från samma ställe. Flickor får inte leka med pojkar (och vice versa), de får inte sitta bredvid varandra, inte hålla handen, inte ens vara i samma rum på vilan. Barnen uttrycker själva att de inte ska eller vill vara i samma grupp. Någon beskriver en känsla av att pojkar inte lyssnar på kvinnlig personal.

Alt er halal eller haram

Rapporten understreker at barna til tross for sin alder er svært bevisste på hva som forventes av dem, og at de også overvåker både hverandre og personalet ut fra æreskulturens verdier.

Barna deler opp alle hverdagsfenomener etter hva som er halal og haram: Det er små barn som kategoriserer mulige lekekamerater ut fra religiøs tilhørighet, nekter å leke med mørkhudede og mener at alle som spiser gris, er skitne. Det er små gutter på bare fire–fem år som fører tilsyn med søstrene sine og bemerker at kvinnelige lærere bruker sandaler eller kortermede skjorter om sommeren. Det er små jenter på tre–fire–fem år som allerede er vant til både å bli overvåket og gå med hijab, og som begynner å gråte hvis noen ser beina deres.

Barna som integreringsverktøy

Likevel har svenske politikere og myndigheter i mange år pekt på barn som garantien for at integreringen skal lykkes – hvis vi bare gir det tid. Vi som har kritisert mangelen på integrering og fremveksten av parallellsamfunn, har blitt møtt med argumentet om at selv om det kan være vanskelig å få voksne til å forlate vanene og verdiene i hjemlandet, vil alt bli bedre når barna vokser opp. Barna som kommer til Sverige eller som er født i Sverige av innvandrerforeldre, vil bekrefte det svenske språket og svenske verdier – og gi det videre til familiene sine, hevdes det.

Jeg vil ikke være negativ, men det ser ikke ut til å gå strålende.

Malmö-studien reiser mange spørsmål: Er resultatet unikt for Malmö, eller er situasjonen den samme i andre deler av Sverige? Hvor utbredt er problemet nasjonalt? Hvis førskolebarn allerede er drillet i æreskulturen – i hvilken alder skal barn da bli feministiske, tolerante HBTQI-forkjempere?

Og hvem skal ha ansvaret for implementeringen av verdiene? Vi kan neppe regne med førskolepersonalet. Studien viser at pedagoger hverken vet ut eller inn når de slites mellom styringsdokumentenes pålegg om å jobbe i strid med normer, og i en virkelighet der femåringer bemerker at en bar ankel er haram, og at de ikke leker med ikke-muslimer.

Den bitre sannheten er nok at ingen vet hvem som skal løse problemet. Det er heller ingen som har noen idé om hvordan det skal løses. I flere tiår har våre politikere og embetsmenn krysset fingrene og håpet at problemet skulle løses av seg selv. Vi har blitt fortalt utallige ganger at «situasjonen er uakseptabel» og at den ikke skal være slik. Men det eneste forslaget til løsning som er lagt fram, er en svensk ekvivalent til wir schaffen das, det vil si at «vi klarar det tillsammans». Men det har vi ikke gjort, og studien fra Malmö tyder på at vi heller ikke kommer til å gjøre det.

Fremtiden avgjøres nå

En intervjuet pedagog uttaler:

– Vi i personalen fick också en tydlig bild av hur detta kunde komma att bli i framtiden.

Kanskje er vi nå på det punktet hvor vi ikke har noe annet valg enn å innse at dette er akkurat hva fremtiden vår er – et totalt segregert og gjennomrasistisk samfunn hvor muslimer blir satt opp mot ikke-muslimer, hvor alt blir bedømt som halal eller haram, og hvor en voksen kvinne ikke kan vise en naken underarm foran en fem år gammel gutt.

Skal vi ha det på en annen måte, må vi handle raskt og drastisk. En passende start er at landets førskoler umiddelbart slutter å balansere mellom læreplan og æreskultur og i stedet pålegges å ta et tydelig standpunkt. Barns friheter og rettigheter kan aldri kombineres med æreskultur, og så lenge vi går på akkord med dét, vet vi hvilken fremtid som venter oss.

Kjøp Johan Westerholms bok fra Document Forlag!