3 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Matt 5, 13-16

Søndagen i dag er allehelgens dag, Det er en dag hvor vi minnes dem som er gått bort. I menighetene er det vanlig å lese opp navnet på de i menigheten som døde i løpet av det siste året. Vi takker Gud for livet, fellesskapet og for dem som har gått foran og vist vei. Samtidig ber vi om hjelp i sorgen og savnet. Selv har jeg mistet begge foreldre dette året. I løpet av en tre ukers tid i sommer døde både mor og far. Det ble en spesiell sommer. Sorg er hardt arbeid, men samtidig noe mer. Du blir i enda større grad klar over historiens betydning for hvem du er, hvor privilegerte vi er. Det er nemlig ikke tilfeldigheter som former oss. Det handler om våre foreldre og forfedres valg, deres kjærlighet til Gud.

Min far ble født i 1936. Hans bestemor, min oldemor, Lene Olsdottir Skartveit, ble født i 1865. Hun var nest yngst i en søskenflokk på elleve. Det innebar at hennes eldste søsken vokste opp med nær slekt som var født i siste halvdel av 1700-tallet. De kan ha snakket med personer som var på Eidsvoll i 1814. Historien kommer svært nær nå du trekker slike linjer.

Oldemor ble 92 år gammel, og i anledning avet slektsstevne ble hun i 1955 intervjuet av forfatter og journalist Alfred Hauge. Oldemor kom opprinnelig fra Randøy, men ble gift med Johan Andreas Skartveit fra Halsnøy, og sammen la de grunnlaget for et gjestfritt hus på gården Skartveit. Emissærer overnattet, husmøter var vanlig, og alle skulle ha mat.

«Dei la noko godt etter seg, det var gildt lenge etter at dei var farne. Ja, eg har oplevd mykje gildt i mi tid. Eg kan ikkje få Gud fulltakka», sa hun til Alfred Hauge. Og Alfred Hauge beskriver henne slik:

«Og det er meir enn ord i munnen hennar. Eit slikt andlet – det er helg og fred over det, ein venleik som kjem innanfrå og ingen alderdom tærer på.»

Det var dette ansiktet, denne kjærligheten, som formet min farfar og gjennom ham min far. Det fyller meg med takknemlighet, takknemlighet for en familie og historie som kan trekke troens linjer flere hundre år tilbake i tid. Og det er slik kristendommen forholder seg til fortiden. Som kristne ser vi ikke på tiden som var som en årsak til overgrep og klasseskiller i vår egen tid, men heller ikke som et opphøyd ideal å strekke seg etter. Vi lar gamle helter få sted i fred på sine sokler, vi leter ikke etter feil i deres liv, vi vet at vi alle er syndere.

Som kristne er vi takknemlige for dem som gikk foran, samtidig som vi forstår betydningen av valgene vi tar, og anerkjenner at tidens forutsetninger legger begrensninger på alles handlingsrom. Paulus ba slaveeiere behandle sine slaver rett og rettferdig, sa vi alle var døpt til å være ett legeme, ett i Jesus Kristus. Det var et revolusjonerende budskap til grekere som var opplært til å se på slaver som annenrangs mennesker, samtidig forstod Paulus at han ikke kunne oppheve slaveriet. Min oldemor mislikte måten husmenn ble behandlet, kjente til deres nød, men hadde ingen mulighet til å endre på grunnleggende sosiale strukturer. Og uansett hvor mye hun hjalp dem, de forble fattige. Samtidig var hun svært takknemlig for den muligheten utvandringen til USA ga dem.

«Dei strauk til Amerika som så mange og vart velstandsfolk», fortalte hun Alfred Hauge. «Sjå bort på veggen der, der ser du eit stort skilderi; det har me fått av ein husmannsgutt som heitte Martin Vågen. Det syner husa på den overhendige farmen han fekk seg i Iowa. Dei var gilde med han her på gården den tid han var fattigmanns-barn, og då han hadde kome seg til velmakt i Statene, sende han dette biletet til takk.»

Det er blitt vanlig å kreve av ulike kirkesamfunn, organisasjoner eller stater at de skal «et oppgjør» historien. Det blir som om vi skal lete etter feil hos våre egne forfedre, anklage dem for datidens klasseskiller og ulikheter, som om vi ville handlet annerledes enn dem. Men vi lyser ikke opp i mørket med å fremheve oss selv, og historien kan vi ikke endre på.

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen, sa Jesus Kristus en gang.

Vår historie er full av mennesker som gjorde nettopp dét. Gode samfunn er et resultat av enkeltmenneskers valg, og det er deg og meg Jesus Kristus henvender seg til.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!