En verdiløs varmestue for folk uten kulturell kapital

Foto: Einar Aslaksen © Munchmuseet

At det nye Munchmuseet ville bli stygt så vi allerede i allerede i 2009 da den spanske arkitekten Juan Herreros vant arkitektkonkurransen. Hans høyblokk med knekk på toppen var ment som en hilsen og hyllest til det norske kunstnergeniet, et unikt museumsbygg like enestående som kunstneren Edvard Munch. Slik tenkte visstnok arkitekten og la skjul på at han to ganger tidligere hadde bygget samme type høyblokk med knekk, skjønt med helt andre og mer kommersielle formål. Arkitekter er alltid tilpasningsdyktige, ikke i formen men i kjeften.

Nå er kunstmuseet endelige åpnet, mye styggere enn det var på de parfymerte skissene for 12 år siden. Den gang lignet det et lysende fyrtårn som kastet glans over hele Bjørvika. I dag ser det ut som en grå og trist klimaradiator, innelukket og avvisende som et industribygg fra kommunisttiden i Øst-Europa. Det er i denne høyblokken Edvard Munchs kunst skal oppbevares og vises. Ikke i et flatterende og estetisk tiltalende bygg som kunne matche mesterverkene på innsiden, nei nå skal ikke bygningen engang kalles et kunstmuseum, bare hete Munch med motstående skrifttype.

Derfor måtte også Kong Harald under den høytidelige åpningen forleden bare erklære Munch for åpnet. Det hørtes mer ut som om kongen startet en obduksjon av kunstneren og ikke en åpning av hans museum. Åpningen ble for øvrig vist på NRK TV med vandring utendørs og innendørs. Dermed fikk vi også se noen klipp fra omgivelsenes arkitektur, et blokkhelvete der Munchmuseet brauter seg frem til sjøkanten. Arkitektonisk er det ikke noe «Soria Moria» i skinnende gullglans slik vi ser det i Theodor Kittelsens berømte maleri.

Å komme frem til det nye museet er en vandring mellom kolosser i glass og betong. Man vet ikke om det er forretningsbygg, boligblokker, bibliotek eller opera. Bygningene har ingen selvstendig identitet. Alt er skåret over samme arkitektoniske lest, med litt forskjellig fasong på høyde og fasade. Det nye museet ligger helt i sjøkanten med den rare knekken på toppen, som om museet har hodet på halv stang og Munchs begravelse er i full gang. Her ligger også byens dyreste tomter. Penger som de private tomtespekulantene selvfølgelig setter stor pris på og den offentlige sparekniven vil smøre tynt ut ved å bygge billig, det vil si høyt og stygt.

Da er det vel på tide å ta denne dystre bygningskroppens indre i øyesyn. Jeg har sett mange museumsbygninger rundt omkring, men ikke med så mange heftige rulletrapper for å komme opp til det aller helligste, i dette tilfelle Edvard Munchs sjeleliv og verker. Med min platonske idelære i bakhodet tenkte jeg at kunstnerens mesterverker ville befinne seg i toppetasjene og at stigningen i estetisk innsikt måtte følge en oppadgående elevasjon. Derfor tok jeg heisen helt til topps og fant en bar og restaurant med en spektakulær utsikt.

Tidspunktet for bordets gleder var upassende så jeg begynte nedstigningen. Her var rulletrappene meget effektive, som samtidig ga meg en fin utsikt over fjorden. Jeg var på jakt etter Munchs originalverker, men måtte ned i 7. etasje før jeg fant et helhetlig utvalg av hans verker. Det samme i 6. og 4. etasje. Med tanke på at museet hadde hele 13 etasjer så var det skuffende lite areal, bare 3 av 13 etasjer, som spesifikt var brukt for å synliggjøre noe mer av Munchs enorme produksjon.

Nå blir det også vist Munch-arbeider i 9., 10. og 11. etasje, men der koblet sammen med andre kunstnere som var inspirert av mesteren. I 11. etasje er det Stenersen-samlingen, heri inkludert arbeider av Munch, som har fått visningsplass. Kunstsamler Rolf Stenersen donerte denne samlingen til Oslo By i 1936. Det gir mening i bruk av utstillingsrom. Derimot er det kunstfaglig sett helt bort i staur og vegger å la den britiske samtidskunstneren Tracey Emin breie seg i hele to etasjer, henholdsvis 9. og 10. etasje.

Hun er visstnok veldig inspirert av Edvard Munch, men det er vanskelig å se noe kunstnerisk slektskap med Munch i disse ekle og selvsentrerte arbeidene. Dessuten er de dårlig malt og mangler formbevisst styring. Tracey Emin er oppskrytt og har i alle år markedsført seg som en viderefører av Edvard Munchs kunstneriske livsfølelse og begavelse. Det er kvalme greier og hennes visuelle utgytelser burde aldri vært vist i det nye Munchmuseet. Med tanke på at tidspunktet dreier seg om åpningen av det nye Munchmuseet burde de to etasjene primært vært forbeholdt Edvard Munchs egne arbeider.

Utstillingssalene i sin helhet virker greie og funksjonelle, så også foajeen, kafeen og de øvrige bruksområdene, men alt lukter av standardisering og billigbyggeri. Det er da heller ikke lagt vekt på kvalitet og stil, på kulturell utstråling. Folk skal ikke føle at de befinner seg i en høykulturell institusjon. Nei, her er det kjønnsløse kontorbygg og identitetsløse T-banestasjoner som har satt standarden. Man får inntrykk av at dette museet ikke er skapt for en verdensberømt billedkunstner, men som en verdiløs varmestue for folk uten kulturell kapital.