Kinas president Xi Jinping og førstedamen Peng Liyuan. Foto: Heiko Junge / NTB

En rekke land forplikter seg til å slutte med kull. Det får trolig minimal betydning, for de største og viktigste kull-landene er ikke med. De lar smånasjonene holde på og være «flinke», men selv gir de blaffen.

Det strømmer på med uttalelser og vedtak fra klimamøtet i Glasgow. Mye av det har åpenbart symbolsk karakter og bærer preg av å handle om nasjoners og enkeltpersoners behov for å markere seg.

Man kan ane et visst mønster i det som fremmes fra møtet:

Jo mindre et vedtak eller en uttalelse får av konsekvenser og kostnader for en selv og ens egen nasjon, jo større er tilbøyeligheten til å støtte det.

(Det kan dog diskuteres om en slik regel gjelder Norge og Sverige. I disse landene virker det som om politikernes trang til ukritisk å gi bort penger, overgår hensynet til egen nasjon og befolkning).

Men mange lands ledere holder hodet kaldt i flommen av svada og «vedtak», og lar seg ikke gripe av den nærmest religiøse klima-suggesjonen som preger en del europeiske land.

Ifølge NTB har eksempelvis flere store kullavhengige økonomier som USA, Kina, Australia og India avvist å bli med på en uttalelse som kom onsdag kveld om å kutte ut kull. 40 land gav den sin tilslutning.

I uttalelsen heter det at landene forplikter seg til å slutte med å investere i kull både innenlands og utenlands, i tillegg til raskt å trappe opp produksjonen av fornybar energi.

Landene lover også at kullkraft skal fases ut på 2030-tallet for de store økonomiene, og i løpet av 2040-tallet for mindre økonomier.

Storbritannias næringslivsminister Kwasi Kwarteng viser hvor liten kontakt han har med realitetenes verden når han kaller avtalen en «milepæl» i den globale innsatsen mot klimaendringene, og sier at den demonstrerer at «slutten for kull er i sikte».

Hele spillet rundt avvikling av kullkraft er selvsagt meningsløst når de store kullnasjonene gir blaffen i forslaget. En avtale om å kutte ut kull uten at Kina, India, USA og Australia er med på den, er i praksis verdiløs. Mange vil kalle den en vits.

Det kan nevnes at Kina alene i fjor åpnet flere kullkraftverk enn resten av verden la ned, og Kina har ingen planer om å slutte med dette på mange år ennå. India satser også på storstilt opptrapping av kullproduksjon, det er en sentral energikilde for en befolkning på ca. 1,4 milliarder mennesker.

Ingen trenger heller tro at et kull-fokusert land som Russland kommer til å fungere som noen pådriver i dette, selv om man angivelig har sluttet seg til avtalen. For regimet i Kreml er denne konferansen trolig kun en arena for taktisk manøvrering i internasjonal politikk.

Generelt kan man si at trangen til å fremstå som «klimaforbilder» er konsentrert om en håndfull nasjoner hovedsakelig beliggende i Nord-Europa. For de andre er det et slags skuespill der de selv får komme opp på scenen nå og da.

De fleste lands ledere er først og fremst opptatt av enten å sikre sin befolkning energi eller å kare til seg mest mulig av de gigantiske pengebeløpene som er på vandring i dette spillet. De naive landene gir, de andre tar.

Det er neppe noen overdrivelse å si at klimakonferansen i Glasgow så langt fremstår som en komedie. Dessverre får man mer lyst til å gråte enn til å le.

En bok som gjør inntrykk, bestill den i dag:

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Les også denne, mer aktuell enn noensinne:
Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!