Helena Edlund 
This is the way the world ends
This is the way the world ends
This is the way the world ends
Not with a bang but a whimper.
Når klokken slår 22 og jeg nettopp har sett Aktuellts kveldssending på SVT2, er det disse linjene fra T.S. Eliots dikt «The Hollow Men» jeg forbinder den med. For den står og svaier. Selv om svenskene burde være herdet nå, har vi de siste månedene blitt overveldet av så mye informasjon om hvor ille det faktisk står til i samfunnet, at det har blitt for mye.
Overskriftene handler om daglige skyteepisoder, bombeangrep, drap, voldtekter og overfall. Vi ser hvordan de kriminelle gjengene vinner mer og mer terreng. Politiet har sluttet å rykke ut, selv ved alvorlige forbrytelser, og åtte av ti drap i Stockholm er uoppklart. Det svenske Polisförbundet melder at tre av fire politifolk er aktivt på jakt etter nytt arbeid.
Helsevesenet går på kne etter flere tiår med kutt, og belastet med en pandemi i tillegg. Helsepersonell trues på jobb, og akuttmottak må bevoktes av politi for ikke å bli stormet av pasienters aggressive slektninger.
Barselomsorgen er hardt rammet – av 21 helseregioner i Sverige har 19 mangel på jordmødre. Nyhetssendingen jeg nettopp så, fokuserte på situasjonen ved Danderyds sykehus i Stockholm, hvor 41 av 72 jordmødre har sagt opp. De intervjuede jordmødrene forteller at de har ansvaret for to, tre eller fire fødsler samtidig. De har ikke tid til å overvåke sikkerheten eller gå på toalettet. Nå slutter de fordi de ikke orker dette lenger.
Mangelen på lærere er akutt. Lärarförbundet har gjort oppmerksom på at annenhver lærer i barne- og ungdomsskolen har blitt utsatt for fysisk vold, og nå ansetter skolene dem de kan få. Desperate foreldre forteller om hvordan barna deres blir undervist av lærere som ikke har utdannelse og ikke engang kan svensk. I friminuttene hersker jungelens lov, og det er en del av mange barns hverdag å bli utsatt for verbale og fysiske overgrep. Men det er skoleplikt, så foreldre må sende barna sine på skolen.
Et stresset samfunn
På stadig flere områder blir det tydelig at Sverige er et stresset samfunn, og nå kommer løftene som skal roe oss ned: Politikerne lover flere politifolk, flere lærere og flere innen helsevesenet. Men bak hver jobb er det et menneske – og hvem skal disse være? Det er få som både vil og egner seg.
Plassene ved Polishögskolan er allerede tomme, Norrbottens politidistrikt klarte for eksempel å ta opp to (!) studenter til 21 plasser dette semesteret. Ved Lärarhögskolan fylles benkene med de svakeste studentene, for innen få år vil det mangle 79.000 lærere. Kveldens intervjuede jordmorstudenter har allerede i løpet av utdanningen bestemt seg for aldri å jobbe innen fagområdet sitt.
Politikernes løfter er tomme ord. Ikke noe mer enn det.
Den brutale sannheten er at få mennesker generelt (og enda færre med riktig kompetanse) ønsker å jobbe på disse områdene, for forholdene har gjennom år med vanstyre og likegyldighet fått utvikle seg til dagens katastrofale situasjon.
Hvem ønsker å gå på jobb dag etter dag og bli møtt av stress, trusler og sågar regelrett vold? Hvem er rede til – for en brøkdel av en politikerlønn – å risikere å få en stein i hodet eller en kniv i magen mens man prøver å gjøre jobben sin? Ikke jeg, i alle fall, og i så måte er jeg ikke særlig original: I dag er det tusenvis av utdannede lærere, politifolk og sykepleiere som jobber i andre yrker.
Samfunnet hviler på enkeltmennesker
Samfunnet vakler, og at det fortsatt fungerer såpass godt som det gjør, skyldes enkeltpersoners innsats. Det er ikke «helsevesenet» som gir oss omsorg. Det er ikke «politiet» som arresterer ranere eller «skolen» som utdanner barna våre. Det er Anna, Marcus, Linda, Amin, Johanne, Gregor, Lisbeth, Björn, Noor, Victor og alle andre som går til arbeidsplassene sine på et sykehus, en politistasjon eller en skole. Det er disse som – på individnivå – tørker tårene, oppmuntrer hverandre og kjemper videre for at du og jeg skal få omsorg, fysisk trygghet og utdanning. Én dag og ett skift om gangen.
Det er disse individene som holder samfunnet under armene akkurat nå. Det er dem som løser oppgaven. De vil ikke gjøre revolusjon, de vil ikke storme Riksdagen eller kapre SVTs Aktuellt-studio for å presentere sine krav. De har protestert, forklart og bedt i lang tid nå. Men ingen har lyttet. Til tross for det har de fortsatt å kjempe. Ett arbeidsskift om gangen.
Point of no return
Men som individer har vi alle et punkt hvor vi ikke lenger orker å holde på slik. Når tallet minus overstiger tallet pluss, gir vi før eller siden opp. Enten tar vi et bevisst valg om å prioritere vår egen fysiske og psykiske helse, eller så tar kroppen valget for oss. Uansett pakker vi sammen og reiser hjem.
Det er derfor et «point of no return», hvor forholdene er blitt så ille at de ikke kan forbedres, selv med alle de vakre løftene i verden – og når den situasjonen inntreffer, er det ingen vei tilbake. Da er samfunnet vårt tapt, og når vi er kommet dit, vil det definitivt bli lagt merke til. For hva skjer når alle går hjem?
This is the way the world ends
This is the way the world ends
This is the way the world ends
Not with a bang but a whimper.
