Etter som årene går, har min mistillit til mange veletablerte institusjoner vokst. Kanskje har utviklingen mest å gjøre med et eller annet ugreit aspekt ved selve aldringsprosessen – slikt kan aldri vites sikkert –, men jeg insisterer på at den også skyldes at forbasket mye galt faktisk skjer. Uheldige hendelser forekommer som, trass i eller fordi «aktverdige» aktører eller institusjoner står bak, forblir helt eller nesten helt upåtalte.
Det er sider ved politiets og domstolenes virksomhet jeg ønsker å se på denne gang. Heldigvis er dette institusjoner innen det offentlige Norge jeg personlig har hatt lite å gjøre med, men som stadig forbløffer på negativt vis. Inntrykket er at det stod bedre til før, men kanskje skyldes dette bare at jeg da ikke var bevisst nok på mulige feil og mangler. Uansett skal oversikten begrenses til inntrykk fra politi- og rettspraksis nå og i vår nære fortid.
Foranledningen til denne akutte interessen er å finne i den nyss avsluttede politiaksjonen mot en Kongsberg-mann som, ifølge de første opplysningene, med pil og bue tok livet av fem mennesker og såret flere andre før politiet fikk ham under kontroll. Spørsmålet Thuestad stilte i disse spalter, «Hva var det egentlig som skjedde på Kongsberg?» fremstår som særdeles betimelig.
Hva skyldtes det at publikum først flere dager etter hendelsen fikk vite at de fem angivelig pildrepte egentlig ble offer for angrep med noe politiet kaller «stikkvåpen»? Hvorfor ble gjerningsmannen i dagevis bare omtalt som dansk statsborger før hans navn og bakgrunn (han har bodd i Norge hele sitt liv, og den ene av foreldrene var norsk) ble meddelt allmennheten? Hvem sine interesser var det man vernet om? Kanskje henger spørsmålene sammen med noe annet som fremstår som merkelig: Etter en tid slapp det ut at mannen hadde konvertert til islam for noen år siden – det finnes til og med et nokså ubehjelpelig video-klipp på nettet med norsk og engelsk tekst der han selv erklærer sin nyervervede status som muslim –, men bare et par dager senere rodde politiet som besatt vekk igjen fra islamist-hypotesen og meddelte at «mistanken om både konversjonen og terror som motiv er blitt svakere».
Siden når er norsk politi – om det var lokale tjenestemenn på Kongsberg eller generelt, vites ikke – blitt eksperter på 1) troverdigheten av omvendelser til islam og 2) vekting av psykiatriske mot religiøse motiver for vold mot uskyldige ofre? For å spørre insinuant, hvilket er vanskelig å unngå når politiets mislykkes så kapitalt i å beskytte sivilbefolkningen: Forholder det seg slik at man under senere år legger mer vekt på å forklare/bortforklare den religiøse eller politiske dimensjonen ved voldskriminalitet enn å uskadeliggjøre (inklusive drepe der dette er nødvendig) gjerningsmannen så raskt som mulig? Dessuten, siden de første (bevæpnede) politimennene som kom i kontakt med pil-og-bue-mannen, angivelig trakk seg unna i påvente av bedre utrustning og forsterkninger: Hvilken våpenoverlegenhet (her dreide det seg om en angivelig galning uten moderne skytevåpen) forlanges innen politietaten før man med makt betvinger en som setter alminnelige borgeres liv i fare? Ser vi et mønster av overdreven tilbakeholdenhet fra politiets side, at de ikke opptrer resolutt nok for å verne om godtfolks liv og helse?
Når det gjelder motivet bak ugjerningen og gjerningsmannens mentale tilstand, så ber jeg om ikke å bli misforstått: Det kan meget vel være at gjerningsmannen i vårt aktuelle tilfelle er det vi på godt norsk kaller en galning; hans opptreden på video tyder iallfall ikke på mental stabilitet. Men hva viser en sammenligning med andre samtidsmordere som av politiet, mediene og rettsvesenet fra første stund ble identifisert som motivert av høyreekstremisme, nemlig Philip Mannshaus og Anders Behring Breivik? Det er ikke fritt for at man får inntrykk av at det offisielle Norge opererer med en både psykiatrisk, rettslig og politisk dobbeltstandard: Høyreekstremisters kriminalitet sies å være motivert av politiske overveielser (selv der «tankegodset» er ytterst ubehjelpelig fremlagt og i beste fall inkonsistent hva innhold angår), mens islamisters ugjerninger klassifiseres som forårsaket av psykose. Politisk kan dette være forståelig – vi vet jo hvilket samfunnssyn den norske makteliten har –, men gode juridisk-medisinske argumenter for slik forskjellsbehandling finnes ikke.
La meg konkretisere eller eksemplifisere den politiske dimensjonen ved rettslige beslutninger om gjerningsmenns tilregnelighet ved å gå ti år tilbake i tiden, til rettssaken mot Behring Breivik. Den første rettsmedisinske kommisjonen, bestående av rettspsykiaterne Sørheim og Husby, som undersøkte gjerningsmannen også nært opptil 22. juli, diagnostiserte ham som paranoid schizofren og følgelig ikke strafferettslig tilregnelig. Den andre kommisjonen (psykiaterne Aspaas og Tørrissen), som undersøkte Breivik først mange måneder etter ugjerningen, konkluderte derimot med at han hadde en personlighetsforstyrrelse, men var tilregnelig i juridisk forstand.
Hverken jeg eller dere som leser dette, vet hva som var «riktig» psykiatrisk diagnose i saken. Det vi derimot vet, er at svært mange, inklusive statsminister Stoltenberg, under pågående rettsetterforskning og saksgang offentlig gav uttrykk for at de anså Behring Breivik for å være tilregnelig og at grunnen til mordtoktet var hans forvridde, høyreekstreme verdensoppfatning. Hvordan kom man seg ut av den rettspsykiatriske knipa? Jo, retten valgte å se bort fra den første kommisjonens konklusjon og dømte mannen til forvaring. At det offisielle Norge var fornøyd med hvordan prosessen ble gjennomført, fremgår blant annet av at rettens formann, Wenche Arntzen, to år senere ble utnevnt til dommer i Høyesterett.
Det finnes en rekke eksempler på politi- og rettssaker som etterlater mistanke om at direktiver ovenfra avgjør hvilke typer kriminalitet og «kriminalitet» etatene prioriterer. At disse mer eller mindre tydelige fingerpek inngir mistanke om sterk politisk slagside, er kjent stoff for Document-lesere. Jeg ønsker derfor avslutningsvis heller å se på noen sider ved politiets og rettsvesenets virksomhet som ikke er like åpenbart politiserte, men som har bidratt til min fallende respekt for de aktuelle institusjonene. La oss også se bort fra saker i grenselandet mot det politisk betente (eksempler: menn som uskyldig er dømt for overgrep mot egne barn; all ære til tidligere dommer Trygve Lange-Nielsen i sakens anledning!) og isteden minne om noen andre stygge politi- og rettsskandaler. Jeg velger å styre unna pågående eller helt nylig avsluttede politietterforskninger som lukter vondt (stikkord: Eirik Jensen-saken og Lørenskog-saken, men som jeg oppfatter som ennå ikke avklarte (selv om rettskraftig dom mot Jensen foreligger). Vi holder oss med andre ord til etablerte og erkjente, om enn relativt nylige, norske justismord.
Fritz Moen-saken og Liland-saken er kanskje de mest kjente eksemplene på uskyldig dømte som etter årelang kamp, ved privatpersoners energiske mellomkomst, ble frikjent etter mange år i fengsel. Når man leser om slikt, går det et støkk gjennom kroppen, og man lurer på hvor mange andre som har lidd en lignende skjebne. Begge sakene går noen tiår tilbake i tid, så enkelte vil kanskje fristes til å si at pytt, i gamle dager ble det gjort mye feil, men nå «er alt så meget bedre» med DNA-prøver og Gud vet hvilke andre tekniske bevis som borger for sikre dommer.
Kanskje er det bedre nå, men definitivt ikke bra nok, hvilket Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken vitner om. Åpenbart er det slett ikke så at alle som dømmes i norske rettssaler, selv i meget alvorlige saker med lang strafferamme, har gjort det de anklages for; de er ikke skyldige «bortenfor all rimelig tvil». Snarere har både politiet og rettsvesenet beviselig arbeidet for å få noen dømt som aldri skulle havnet i fengsel.
Slikt er leit å innrømme for en norsk borger som hele livet har hatt en enkel, grunnleggende tillit til både politimenn og dommere. At jeg har vært for naiv, er åpenbart. Fremover gjelder det å granske med skarpere blikk alt som tilflyter oss av meldinger om politiets mistanker og dommeres konklusjoner.
Samtidig kan man ikke leve med hele tiden å mistro alt. Livet i samfunn med andre innebærer risiko for urettferdighet på så mange måter, ikke minst fra de mektiges side. Man må ikke sjangle fra den ene grøften til den andre, fra nær total tillit til ditto mistillit; slikt bærer galt av sted. Å nære ubetinget tiltro til offentligheten hører ikke voksenlivet til, men heller ikke er det så at alt de gjør, er falskt og feil. Også på dette området må man, slik Freud sa det med psykiatrisk presisjon, lære seg til å «tåle litt usikkerhet».
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
