Byrådet i Chicago, under ledelse av borgermester Lori Lightfoot (D), skal denne uken stemme over et forslag om å innføre en slags borgerlønn i byen. 5000 såkalte lavinntektsfamilier skal få utbetalt 500 USD i måneden, som en del av en stimulipakke knyttet til pandemien.

Saken omtales i Technocracy News. Idéen om borgerlønn oppsto blant ingeniører og teknokrater ved Columbia University på 30-tallet, altså i skyggen av «The Great Depression».

Mayor Lori Lightfoot (D) has proposed the more than $31 million program as part of her 2022 budget, which the city council is scheduled to consider on Wednesday. The one-year pilot program, funded by the nearly $2 billion Chicago received from the Biden administration’s American Rescue Plan, is supported by most of city’s 50 aldermen.

But it has received pushback from the 20-member Black Caucus, which has urged Lightfoot to redirect the money to violence prevention programs.

Lightfot sier hun fant motivasjonen til pilotprogrammet i sin egen barndom, hvor hun følte at familien levde fra lønn til lønn.

If passed by City Council, the 1 year monthly cash assistance program could provide $500/month for up to 5,000 low-income households hard-hit by COVID-19.

Growing up, I knew what it felt like to live check to check. When you’re in need, every bit of income helps. pic.twitter.com/0ev5t5n77V

— Mayor Lori E. Lightfoot (@chicagosmayor) October 6, 2021

Universal Basic Income, eller borgerlønn, har mange tilhengere. Oslo MDG har hatt dette på sitt program (et godt argument for å være skeptisk). Men det Chicago innfører, er langt fra det originale konseptet.

For idéen om borgerlønn er nettopp, som det amerikanske begrepet tilsier, noe som skal være universelt. Dette betyr at absolutt alle skal få et gitt beløp fra staten/myndighetene, uansett økonomisk situasjon. Så skal man samtidig avskaffe absolutt alle former for sosiale stønader, pensjoner etc.

Alle forsøkene som hittil er utført med borgerlønn, har i praksis vært utbetaling til svakerestilte borgere. Alle programmene jeg kjenner til, har dessuten blitt avsluttet etter kort tid.

Tilhengere av borgerlønn pleier å si at et slikt program kan frigjøre kreativitet, og at det ikke vil koste noe særlig mer enn f.eks. Nav, pensjoner etc.

For det første: Pensjoner er i prinsippet opptjente rettigheter, selv om selvsagt det pyramidespillet vi kaller pensjoner i dag ikke følger økonomisk sunne spilleregler.

For det andre: Tror man virkelig at lediggang er roten til kreativitet? Dette tviler jeg sterkt på. De fleste mennesker, inkludert meg selv, er ikke særlig «kreative». Hvor mange har en symfoni i magen, eller evnen til å skrive en fengende poplåt? Hvor mange har egentlig noe særlig interessant å tilby sine medmennesker?

Svært få, ut over det rent basale, som vennskap og kjærlighet til noen ytterst få mennesker. Samt arbeidskraft, som kan omdannes til verdier.

Critics worry that guaranteed income programs will discourage people from finding jobs and drain the labor force, a particular concern amid the record job openings in the country this year, said Michael Faulkender, who served as an assistant treasury secretary for economic policy during the Trump administration.

Det er allerede slik i USA at bedrifter sliter med å få tak i arbeidskraft, siden Biden-regimet deler ut penger over en lav sko. Folk gidder ikke jobbe når de får mer penger ved ikke å gjøre noen ting.

Riktignok vil ikke den grunnleggende tanken om borgerlønn være slik. For da vil absolutt alle få penger, uansett om man jobber eller ikke. Så en jobb vil i alle tilfeller øke inntekten.

Problemet er at kostnadene vil bli skyhøye, og noen må faktisk betale. Disse kostnadene vil selvsagt veltes over på dem som bidrar med verdiskapning. Derfor er borgerlønn kun kommunisme med sminke.

Idéen om borgerlønn er ikke ny. Thomas More er innom tanken allerede på 1500-tallet i sitt verk Utopia.

Tanken var at dette skulle redusere tyverier og medfølgende voldshandlinger. Thomas Paine fremmet også tanker om dette på slutten av 1700-tallet.

Venstresiden kan argumentere for borgerlønn ut fra fordelingsprinsippet. Mens tekno-milliardærer som Zuckerberg og Musk forstår at hvis teknologien gjør alle arbeidsledige, så har de ikke lenger noen kunder. Derfor er idéen om borgerlønn populær både blant kapitalister og sosialister, selv om de har ulik motivasjon.

Hvis vi tar utgangspunkt i Norge, og anslår en borgerlønn på 200.000 kroner skattefritt for alle voksne, og 60.000 kroner for alle barn, så vil kostnadene bli omtrent 850 milliarder kroner i året. Dette er rundt 350 milliarder mer enn det Nav koster oss i dag.

Jeg tror det ligger i menneskets natur at man må jobbe for å føle seg som et verdig menneske. Dette kan jeg ikke bevise, det er bare min overbevisning. Men litteratur og religion er inne på denne arketypiske tanken: Lediggang er roten til alt ondt.

At folk blir mer kreative fordi de får «gratis penger», er noe jeg rett og slett ikke tror på. Vi har hundretusener av pensjonister, uføretrygdede og arbeidsledige i Norge i dag. Det er ikke det normale at det er herfra de geniale, kreative løsningene kommer. Lediggang skaper sløvhet, ikke en kreativ eksplosjon. Selvsagt finnes det unntak, men de er unntak fra regelen.

De fleste mennesker er dessverre ikke kreative, kunstneriske eller ekstremt interessert i å bruke tiden sin på å hjelpe andre mennesker. De få som er slik, blir gjerne legender i idrettslaget eller nærmiljøet, nettopp fordi de er så sjeldne.

De «kreative utslag» kan like så godt være at de gjengkriminelle (som også får borgerlønn) lettere kan hvitvaske penger, og at det blir lettere for radikale islamister å ta et par år i IS eller al-Qaida. Man vet ikke hva slags kreativitet gratis penger vil medføre!

Det Chicago vurderer å innføre, er ikke borgerlønn, men ekstra overføringer til utvalgte familier. Og hvis jeg kjenner Lightfoot rett, så vil jeg anta at hudfargen på disse utvalgte familiene er nokså lik hennes egen.

Dermed blir borgerlønn redusert til nok et verktøy i Demokratenes verktøykasse, et pressmiddel for å få folk til å «stemme riktig».

Hvis myndigheter vil frigjøre befolkningen, så bør de starte med å desimere skatter og avgifter. Da kan folk overleve ved å utføre enkle oppgaver, som f.eks. å gå tur med hundene i nabolaget, uten at staten stjeler mesteparten av pengene.

Borgerlønn krever en utvidelse av staten, det krever administrasjon, budsjetter og økte skatter. De kreative vil knuses under et slikt system, hvis man da ikke tror at kreativitet kun oppstår av seg selv, og ikke ut fra menneskelige egenskaper.

Mennesker motiveres av latskap, frykt, grådighet og et ønske om prestisje, slik Jared Diamond beskriver det i boken Våpen, pest og stål.

Et to år langt eksperiment med borgerlønn i Finland skulle oppfordre deltakerne til å finne jobb. Men mottakerne av borgerlønn var i gjennomsnitt bare i jobb i seks dager ekstra i løpet av det første året. Men de involverte ble i det minste lykkeligere.

Fra et norsk ståsted har «handlingsrommet» for å innføre borgerlønn allerede passert oss. For idéen om slike løsninger fungerer ikke i et land hvor nesten 20 prosent av innbyggerne i praksis er utlendinger. Massemigrasjonen har drept fellesskapet.

Dessuten: Noen «sårbare» vil faktisk tape på at vi innfører borgerlønn. De vil motta mindre statlige overføringer enn tidligere. Dette vil være politisk umulig i den norske barnehagestaten.

Så vil det politiske spillet starte. Ulike politiske partier vil argumentere for at borgerlønnen må økes (og kanskje senkes, jeg tviler).

Andre vil kreve equity, altså at kvinner, homser, transer og mørkhudede må få mer i borgerlønn, på grunn av historiske urettferdigheter som medfører at de ikke tjener like mye penger ut over borgerlønnen.

Bedriftene kan se en mulighet til å redusere lønningene, slik at hele opplegget ender opp med massive overføringer til Stordalen & co.

De innskutte sitatene i denne saken er fra en artikkel jeg skrev om borgerlønn i 2018. Der konkluderte jeg slik:

Borgerlønn kunne vært en mulighet i et Norge med en høy grad av tillit og en sterk økonomi, uten importerte sosialklienter. Denne muligheten er skuslet bort av uansvarlige politikere, og derfor må min konklusjon bli:

Borgerlønn kunne vært en god idé, men i det multikulturelle samfunn med massiv innvandring og stadig synkende tillit er det kun en skrivebords-utopi.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!