Uten å blunke har Fiskeridepartementet siden 2018 pøst ut bortimot 500 millioner kroner årlig på den meningsløse, totale vandaliseringen av kullgruvene på Svalbard. Befolkningen på Værøy, et av Norges mest produktive fiskerisamfunn, har slåss i 25 år for å få en sikker havn – uten å motta fem øre. Et bedre bilde på de forskrudde politiske prioriteringene i nord finnes ikke.

To milliarder i årlige verdier
De 700 menneskene på Værøy bor så nært havets rikdommer det er mulig å komme, helt ytterst i Lofoten. Naturen er barsk, fjellet hardt, og stormene i Norskehavet kan slå som en svøpe av is. Gjennom generasjoners slit, pågangsmot og oppfinnsomhet er vanskene overvunnet. I dag eksporterer bedriftene på Værøy hvert eneste år torsk, sild og andre fiskeprodukter av førsteklasses kvalitet for om lag to milliarder kroner. Det er tre millioner per hode i verdier, som overrisler resten av samfunnet i form av skatter, avgifter og andre økonomiske bidrag.

Værøy hadde vært en av kystens suksesshistorier bortsett fra én ting: politikernes og byråkratiets manglende vilje til å satse på verdiskaping og infrastruktur i nord. På Værøy gjelder det en moderne havn som kan ta imot moderne og store fartøyer, et prosjekt som med mudring og moloanlegg vil koste 375 millioner. Riktignok er Værøy etter 25 års kamp tatt med i Nasjonal Transportplan med start i 2026, små årlige bevilgninger og 10–12 års byggetid.

GRUNNSTØTT: Den danske snurperen «Gitte» står på grunn i den farlige innseilingen på Værøy med 1300 tonn sild og flere hundre tonn solarolje i tankene. Bare et mirakel og godt sjømannskap hindret en katastrofe. Foto: Eskil Persen / Lofoten Viking.

«Det er altfor seint», sier bedriftsleder Arne Mathisen, som viser til den danske snurperen «Gitte»s grunnstøting sist uke med 1300 tonn sild om bord. «Innseilingen er for grunn og farlig. Båtene nekter å gå inn. Uten rask innsats taper vi kampen om råstoffet.»

Grelle kontraster
Behandlingen av Værøy står i grell kontrast til håndteringen av Fiskeridepartementets flaggskip i nord, Store Norske Spitsbergen Kulkompani. På siste generalforsamling, i juni i år, ble 310 millioner bevilget på et øyeblikk av departementets representant, som holder selskapets aksjer på vegne av staten. Pengene ble brukt til kjøp av diverse eiendommer på Svalbard, og kunne sikkert like godt vært brukt til å sprenge en ny kanal gjennom den farlige innseilingen på Værøy.

STENGT: Skiltet foran inngangen til Lunckefjell gruver tas ned. Kullanleggene på Svalbard skal ødelegges for all fremtid. Foto: Store Norske.

I tillegg har storting og regjering fra før avsatt 2,5 milliarder kroner til en stengning og fullstendig rasering av Norges eneste kullgruve, et storverk som skal være fullført i løpet av neste år. Det finnes mange ironier i at Fiskeridepartementet bruker enorme midler på å bygge ned i stedet for å bygge opp der det virkelig trenges, for eksempel Værøy havn.

Redder ikke verden
En ironi er at stansen i all kulldrift overhodet ikke bidrar til å redde verden fra den snarlige undergangen som de grønne fanatikerne postulerer. Svalbard-kullene brukes nemlig ikke i kullkraftverk. De brukes på grunn av sin særegne høye kvalitet som tilsetningsmateriale i kjemisk og metallurgisk industri. Og mens vi bygger ned, bygger Kina opp. I Mongolia alene er 38 gruver nylig blitt gjenåpnet for å skaffe kull til mer enn tusen kraftverk, et tall som stadig stiger.

Den største og potensielt mest tragiske effekten av øyeblikkets grønne blindhet er ordren om at gruvene skal ødelegges så grundig at kull aldri mer skal kunne brytes. Det viser at dagens generasjon av politikere verken kan historien eller vil lære av den.

Gruvene på Svalbard er nemlig blitt stengt en gang før – av britiske og canadiske tropper høsten 1941, med et ekstra tysk bombardement to år seinere. Maskineri, bygninger, kaier og depoter av kull ble sprengt, og brannene varte i lange tider.

I BRANN: Kullagrene brenner, her etter det tyske bombardementet av Barentsburg i 1943. Foto: Norges Svalbards- og Ishavsundersøkelser / NTB.

Akutt mangel på kull
Eksporten av kull til Norge stanset totalt. Bedrifter, husholdninger og rederier sto plutselig uten brensel, som i 1941 fortsatt i all hovedsak besto av kull. Det gikk mot harde og kalde vintre, spesielt for befolkningen i Nord-Norge, og det offentlige forsyningsapparatet sto plutselig uten alternativer. Med all tilførsel vestfra stengt som en følge av okkupasjonen, var Nazi-Tyskland eneste eksisterende leverandør. I forhandlingene i 1942 ble situasjonen rått utnyttet av okkupantene. I bytte mot 107.000 tonn kull og 22.000 tonn koks i månedlige leveranser måtte norsk industri gå i tysk tjeneste med store leveranser av malm, metaller, cellulose, fisk og andre produkter.

Vi ble betydelige bidragsytere til Hitlers krigsmaskin fordi vi manglet Svalbard-kull. Behovet for brensel var desperat for å holde fabrikker, tog og fartøyer i drift, og for å hindre at landets befolkning frøs i hjel.

I den grønne frelsens navn
Nå gjør vi det igjen – i den grønne frelsens navn. Mens driftige og verdiskapende fiskevær som Værøy i år etter år må vente på hardt tiltrengt infrastruktur, pøses milliardene ut på alskens absurde prosjekter uten andre formål enn at landets nye politiske elite skal skinne i blitslyset over Armani-dresser og Gucci-sko på femstjerners konferansehoteller.

Så lenge godt sjømannskap hindrer at noen hundre tonn solar fra en forlist snurper tilgriser Lofotens strender, kan privatflyene fortsatt suse sorgløst fra miljøseminar til miljøseminar. Og skulle en ny global krise kreve brensel for å holde livet gående, kan vi alltids gjøre som under koronakrisen – kjøpe fra Kina eller Russland. Prisen vil riktignok bli stiv, og liv kan gå tapt. Til gjengjeld blir kloden frelst, og i den grønne elitens elfenbenstårn vil det fortsatt være room service 24 timer i døgnet.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!