For så underlig er den politiske himmelen over Norges land blitt at man i flere retninger ser en salig blanding av konservativt og radikalt, individualistisk og kollektivistisk, kort sagt motsetninger sauset sammen til en dagsaktuell virkelighet det er alt annet enn lett å få hode og hale på; dette er hovedgrunnen til at den gamle høyre-venstre-aksen ofte fremstår som meningstom.
Det er ikke lett å vite hvilke ord som best beskriver de ulike norske politiske partiene. Man kan søke etter brukbare adjektiver som oppsummerer og avspeiler deres historikk, partiprogrammet eller hva de sier og gjør, men uansett støter man på inkonsekvenser som gjør korte karakteristikker til intellektuell risikosport. I det følgende skal jeg prøve å finne ut hvor Senterpartiet for tiden befinner seg langs aksen sosialistisk til borgerlig, samt forsøke å titte inn i krystallkulen for å finne ut om dagens fornuftsekteskap med Ap representerer et naturlig endepunkt for Sp.
Mens de to klassiske partiene innen norsk politikk, Venstre og Høyre, begge kom til i parlamentarismens fødeår 1884 (V noen måneder før H) og er (i alle fall var) bygget rundt ideologier, var dette ikke tilfellet for de neste på vår politiske hovedscene. Arbeiderpartiet ble grunnlagt i 1887 som en interesseorganisasjon for arbeiderbevegelsen; deres ideologi har siden svingt mellom revolusjonær sosialisme/kommunisme og sentrumsmoderat sosialdemokrati. Norges fjerde eldste parti ble stiftet i 1920 på Norsk Landmandsforbunds årsmøte og fikk navnet Bondepartiet. Også dette var et klasseparti, men for bøndenes interesser snarere enn arbeidernes. De formelle båndene til bondeorganisasjonene (men ikke de reelle!) ble brutt rundt andre verdenskrig, og i 1959 fikk partiet sitt nåværende, mer generelle navn: Senterpartiet.
Under mellomkrigstiden var bondepartistene stort sett en ihuga del av den fellesborgerlige fronten mot revolusjonstendensene hos et voksende Ap – dette var en ideologisk tid, og norske bønder var, som bønder flest alltid har vært, konservative –, men i 1935 valgte man å støtte dannelsen av den første stabile Ap-regjeringen, ledet av «Gubben» Nygaardsvold. Så kom det en krig med påfølgende okkupasjon, hvilket gjorde at noenlunde normal politisk virksomhet i landet først kunne gjenopptas høsten 1945. Bondepartiet og etterfølgeren Sp ble nå viktige brikker i forsøkene på å etablere borgerlig samarbeid. Etter valget i 1965 lyktes det: En borgerlig flertallsregjering under ledelse av Per Borthen ble etablert og knekket omsider Aps etterkrigs-monopol på norsk politisk makt.
Deretter gikk det hele mer hulter til bulter, kan man si, de borgerlige og den sosialistiske siden skiftet på å ha flertallet mens det norske forholdet til EU (eller EEC og EF, som det het på den tiden) ble en alvorlig anstøtssten for samarbeidet mellom særlig Sp og H. Også annet politisk gruff kom til (årsakene bak politiske endringer er sjelden enkle) og myket opp den før så tydelige tofronts-inndelingen (venstresiden mot høyresiden). I 1990 brøt Sp med Høyre og bidro derved vesentlig til dannelsen av en under noen år mektig sentrumskoalisjon innen norsk politikk. Fra 2005 av fant Sp ytterligere nye samarbeidspartnere, pragmatiske og maktorienterte som partiets ledere alltid har vært, og 8 år med rødgrønt regjeringssamarbeid under Stoltenberg fulgte. Deretter ble det nye 8 år i opposisjon mens Solberg ledet ulike H-FrP- eller H-sentrum-regjeringer, men etter valget i høst var det duket for gjeninntreden i regjeringskvartalene: Ap og Sp dannet en ny koalisjonsregjering, men denne gang av mindretallstypen, etter at Støre mislyktes i å få med SV på en felles regjeringsplattform. Dermed fikk Senterpartiet regjeringsalternativet de foretrakk, og så får vi nå se hvordan bautingen mellom ulike mer eller mindre velvillige ad hoc-samarbeidspartnere på Stortinget kommer til å utvikle seg. Lett blir det ikke, men man får det sikkert til på et vis.
Men vårt aktuelle kjernespørsmål dreier seg om Senterpartiets «politiske essens», om nå en sådan finnes; har vi å gjøre med et i bunn og grunn borgerlig parti som taktisk hygger seg i Aps selskap, eller er Sp blitt noe annet og fjernt fra sin opprinnelse? Det er alltid vanskeligere å si noe vettugt om essenser (om slike overhodet finnes) enn fenomener, men det kan nå likevel være møda verdt å forsøke, for innplasseringen av Sp i det norske politiske landskapet er avgjørende for hvilke regjeringsalternativer man kan se for seg under nærmeste fremtid.
En undersøkelse av interesse i sammenhengen satte seg fore å ta rede på hva som var andrevalget til Sp-velgerne, altså hvem de foretrakk nest etter Senterpartiet. Norstat for Aftenposten fant at hver tredje som stemte Sp ved stortingsvalget, hadde et borgerlig parti som nærmeste alternativ, hvilket antyder at mange av partiets velgere slett ikke var helt fremmede for borgerlig samarbeid av gammeltypen. Smått pussige var de dominerende prosentandelene i sakens anledning: Rett nok hadde 40 % Ap som andrevalg, men deretter fulgte FrP (19 %) og Rødt (10 %)! Det er i sannhet ikke lett å lese noen konsistent ideologisk tendens ut av slike sifre, men så er nå heller ikke Sp noe ideologisk parti, som alt påpekt.
Dette bringer oss over på hva som definerer den såkalte borgerligheten artikkeloverskriften refererer til. Hva innebærer den, hva vil det si å være borgerlig? En smule flåsete svarer jeg helst «neimen om jeg vet», og selv innen den antatt borgerlige samarbeidsleiren er usikkerheten betydelig; for eksempel nekter KrF å akseptere en slik betegnelse, hvilket sørget for språklig kluss da Erna Solberg i sin tid skulle presentere partiet som nytt regjeringsmedlem. Ofte blir det til at man bruker ordet ikke-sosialistisk isteden, altså en negativ avgrensning som neppe noen er fornøyd med, særlig ikke når den klassiske sosialismen hverken har samme klare betydning eller retoriske appell som den engang hadde.
Men om ikke Sp er noe entydig borgerlig parti, hverken prinsipielt eller i kraft av sin historiske vingling mellom høyre og venstre i norsk politikk, så er de i alle fall konservative, på mange måter det eneste konservative partiet vi i dag finner representert på Stortinget. Merk vel at jeg da bruker ordet i en allmennspråklig betydning, uten sideblikk til hva det ennå måtte inneholde av ideologi (konservatisme).
Det Senterpartiet stort sett vil, i ni av ti spørsmål eller vel så det, er at ting skal forbli som før, bare med mer penger til bøndene og bygda. Jeg innser at formuleringen fremstår som grov og plump, men hensikten er slett ikke å fornærme, kun gi en noenlunde verdinøytral beskrivelse av partiets politikk. Dessuten må det tillegges at praksisen utvikler seg langs noen få svært viktige retningslinjer som kanskje ikke er ideologiske i og for seg, men som likevel er sterkt styrende for hva Sp til enhver tid mener: Man er konsekvent (nesten; i regjering med andre er partiet minst like fleksibelt og villig til kamelsvelging som juniorpartnere alltid har vært) mot sentralisme både på internasjonalt og nasjonalt nivå. I stedet er desentralisering og folkestyre de fineste ordene i Sp-boka, slik både partiets historie og nåtidsretorikk viser.
I det daglige er dette ikke bare konservative trekk ved ethvert parti, men endog nasjonalkonservative trekk. For så underlig er den politiske himmelen over Norges land blitt at man i flere retninger ser en salig blanding av konservativt og radikalt, individualistisk og kollektivistisk, kort sagt motsetninger sauset sammen til en dagsaktuell virkelighet det er alt annet enn lett å få hode og hale på; dette er hovedgrunnen til at den gamle høyre-venstre-aksen ofte fremstår som meningstom i møtet med nåtidens stridsspørsmål. Samtiden er ikke egentlig av-ideologisert i betydningen at all prinsipiell tenkning er erstattet med sak-til-sak-pragmatikk, men de gamle betegnelsene på politiske ideologier er ikke bærekraftige lenger. Min interesse i sammenhengen er primært den nasjonalkonservative dimensjonen innen samfunnsutviklingen, så la oss derfor avslutningsvis sammenfatte hva Senterpartiet skulle kunne bidra med i dette perspektivet.
Selv om funksjonen ivaretas bare stykkevis og delt, målbærer Sp i dag, sammen med et like haltende og delvis FrP, som de eneste på Stortinget i hvert fall noe av den folkelige motviljen mot globalisme som er vokst frem i vårt land. På den andre siden står de to største partiene, H og Ap, som begge helhjertet slutter opp om Davos-tenkningen, selv om de innimellom er detalj-uenige om hvordan denne politikken best skal presenteres for gjenstridige nordmenn. Denne konservative siden ved Senterpartiet var, slik jeg ser det, avgjørende for partiets fremgang ved valget. Den bærer også kimen i seg til mulig fortsatt økt oppslutning: Nasjonalkonservative holdninger vinner nye velgere til Sp, først og fremst på landsbygda. Om småliberale byvelgeres gunst kan Bondepartiets arvtager uansett ikke konkurrere; disse endrer ikke sine politiske preferanser før ting går ordentlig og åpenbart skeis, later det til.
Senterpartiet har derimot troverdighet hos brede, ikke-urbane befolkningslag som en modererende, endog konservativ, politisk garant mot altfor fjollete krumspring, jamfør hvor fornøyde ikke-sosialistiske nordmenn var da Slagsvold Vedum lyktes med å drible SV av banen under regjeringssonderingene. At partilederen selv og flokken rundt ham senere har begynt å merke folkelig vrede på grunn av nederlag Sp led under Hurdal-forhandlingene (stikkord: Andøya, Ullevål sykehus), er like rimelig. Slike skuffelser blir det nok mange av fremover.
Hovedspørsmålet blir hvorvidt Sp kommer til å snu seg mot høyre når hvetebrødsdagene med Ap er over og regjeringsslitasjen for alvor melder seg. Vil de samhandle med FrP i spørsmål der partiene har ens primærstandpunkter, eller vil streng regjeringsintern kustus bli håndhevet på hvem man får lov å godblunke til?
Spennende blir det uansett, fra mitt ståsted mest om hvem innen norsk politikk som vet sitt eget partis beste og våger å målbære den gryende nasjonalkonservative opposisjonen i vårt land. Sp er ingen sannsynlig kandidat til denne rollen gitt samarbeidet med Ap, men man vet jo aldri. Uventede tverrvendinger har skjedd før i norsk politikk, ikke minst med Senterpartiet som hovedrolleinnehaver.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
