Denne spaltist har i lengre tid hatt stor glede av å lese svar fra ledende politikere og andre samfunnsdebattanter på mitt enkle spørsmål «Hvor er det klimakrise i Norge?». 

Når noen ytrer seg offentlig om «klimakrisen», sender jeg ofte en e-post til vedkommende og spør hvor det er klimakrise i Norge. For at noe kan kalles krise, må den jo være mulig å observere – å se, føle eller legges merke til. Jeg har aldri, på tross av at jeg med åtte unntak har besøkt alle landets kommuner, sett eller opplevd klimakrise noe sted.

Trondheim bystyre vedtok for to år siden å erklære klimakrise i byen. Dette skjedde på samme tid som jeg igjen bosatte meg i min fødeby. Jeg kjørte rundt om i kommunen for å gjøre meg à jour – fra fjorden til Melhus og fra Malvik til ytterst på Byneset. Jeg la ikke merke til noen klimakrise noe sted, og sendte derfor et brev til ordføreren om hvor i byen den erklærte klimakrisen kunne merkes. Etter to måneders purring kom et svar av «God dag, mann økseskaft»-typen – en tirade av fraser og nonsens som ikke hadde noe som helst med klimaet i Trondheim å gjøre. En ordfører bør skjemmes over å formidle svada.

Når jeg i e-post spør stortingsrepresentanter og opinionsformidlere som engster seg for klimakrisen om hvor i landet krisen er mulig å observere, består svarene av drøvtygget oppgulp av irrelevante klisjéer og tanketomt løsprat.

Når AUF-leder Astrid Hoem og stortingsrepresentant (H) Lene Westgaard-Halle tross to purringer ikke en gang bryr seg med å svare, er det ganske enkelt fordi de mangler svar. Det er ingen klimakrise i Norge. Klimakrisen er en innbilning, en hersketeknikk for å oppnå andre politiske mål – hovedsakelig for å få økt råderett over folks lommebøker og samtidig vaske folks hjerner, slik at de blir lettere å forme i makthavernes idealmønstre. 

Det stunder mot nytt klimamøte. Verdens klima-emissærer møtes i Glasgow i neste måned. Da blir det nye seanser med tungetale og personlige vitnesbyrd om at verdens ende er nær – om vi ikke slutter å avle storfe og kjøre med dieselbiler. Slik kan verdens ledere vri oppmerksomheten bort fra de virkelige problemene og over på de innbilte. Hva er vel sult og sykdom mot tankespinnet om at det ikke er solen som avgjør jordtemperaturen?

Vi ser det mobiliseres mot produksjon av kunstgjødsel, som produseres med store utslipp av CO₂. Uten kunstgjødsel vil matproduksjonen globalt falle så mye at minst 2 milliarder mennesker vil dø av sult. Men det er et offer klimamisjonærene gjerne tar.

Sterke krefter i Norge ivrer for å bekle Kyst-Norges åser og fjell med vindturbiner for å skape elkraft til produksjon av hydrogen. Ingen vet om det er noe marked for hydrogen som energibærer. Fremstilling av hydrogen er gigantisk ressurssløsing. Teknologien med brenselsceller gir en utnyttelse på 33 prosent. Store lastebilers fremdriftsmaskineri har en effektivitet på 23 prosent med strøm fra brenselsceller, har danske fagfolk beregnet.

Det er ingen klimakrise i verden, men en klimapolitisk krise. Målet om å begrense den globale temperaturstigning til 1,5 grader celsius er en fiksjon, lyder budskapet fra fagfolk fremfor samlingen i Glasgow. Klimamål er en «tenk på et tall»-lek.

Det er nettopp bruk av fossil energi som har skapt velstående vestlige sivilisasjoner – så vellykkede at resten av verden tar etter. Nå skal verdens fattigste land nektes å bruke kull, gass og olje i utvikling av velstand som gjør at folkene skal løfte seg. Dette er typisk europeisk kolonialisme i ny innpakning.

Det er noe rørende naivt ved politikere som ikke en gang klarer å få togene i rute på Østlandet, men som tror at de ved trylleslag kan bli herre over vær og vind. Mer alvorlig er at de overser det de kan gjøre noe med, men i stedet tar tak i saker utenfor egen kontroll.

Klimapolitikk er hersketeknikk og et farlig redskap i maktkåte hender.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!