Svenske venstrejournalister har blitt forvandlet til den overklassen de selv påstår at de gransker. Samtidig forakter de menneskene de hevder å representere. Et folk står igjen uten en stemme.

I løpet av de siste femti årene har journalistyrket blitt stadig mer populært, alt etter som bildet av journalisten som en litt alkoholisert særing på en landlig redaksjon har blitt erstattet av bildet av en vellykket programleder med idolstatus.

Sveriges journalistiske adel

Endringen er ikke helt uten grunn. De som er ansvarlige for Den Fjerde Statsmakts oppgave – å representere innbyggerne og granske makten – har endret seg, fra å dele folkets levemåte til å tilhøre de ekstremt privilegerte i samfunnet. Ja, i praksis ser det ut til å være en «journalistisk adel», hvor det samme etternavnet finnes i generasjoner i redaksjonene, kjente forfattere «rekrutteres», og månedslønnen er angitt med seks sifre.

Nylig publiserte SvD Näringsliv en hjemme-hos-rapport fra Frida Boisens hjem. Boisen er i dag spaltist på Aftonbladet, etter en lang karriere i media. Boisen er gift med Expressens underholdningsredaktør, og sammen med sine to barn bor de i en åtte-roms leilighet som tidligere var et hotell, i et eksklusivt område i Stockholm. Boisen beskriver familiehjemmet slik:

– Först tänkte vi att en åtta på 233 kvadratmeter var lite ’too much’ för oss. Men så blev vi helt förälskade i lägenheten. Vi förlorade dock budgivningen, någon la till slut en miljon över oss. Men säljarna ville att en barnfamilj de tyckte om skulle få köpa. Det var fint, att det inte alltid är pengar som vinner, sier Frida Boisen.

– Vi är en liten, trevlig förening. Här bor hedgefondmäklare, överläkare och tech-genier. Det känns nästan som att vi är kyrkråttorna, ler hun.

Et annet eksempel er Alex Schulman, som for tiden er skribent i Dagens Nyheter. Schulman, i likhet med Boisen, kommer fra en fremtredende mediefamilie og har gjort karriere ved å tenke riktig og skrive provoserende – men alltid politisk korrekt! – og han gjør det fra sin eksklusive byleilighet verdt mange titalls millioner, mens barna hans går på samme eliteskole som prinsesse Estelle. Ivar Arpi beskrev distansen slik på bloggen Rak höger med Ivar Arpi:

”Alex Schulman tillhör både den ekonomiska och kulturella eliten, han har för länge sedan flyttat så långt från samhällsproblemen det går att komma. Då är det enkelt att moralisera över att andra vill flytta, att andra beskriver en förändrad gatubild, medan han själv är för högt upp i pyramiden för att ens se förändringarnas konsekvenser. Därför agerar han hellre ordningsman i debatten än vänder blicken ut mot det övriga samhället. Där han bor finns ingenting som hotar, ingenting som stör, där är tankarna och rummen lika svala.”

I den samme privilegerte verden bor forfattere og journalister som Jan Guillou, Alexandra Pascalidou, Robert Aschberg, Cissi Wallin …

Utdanner publikum

Disse skribentene er det bare å gratulere. De har lykkes med det som i dag er en drøm for de fleste svensker: Å flytte til «sterke adresser» hvor barn kan gå ut og leke, hvor bilene ikke brenner og hvor du ikke risikerer å våkne opp av skyting og eksplosjoner. De lever i rimelig avstand fra multikulturalismen de selv går inn for.

Les mer: Venstrevridd redaktør håner andre for å ville bo i en «svensk sone». Selv bor han akkurat slik

Ingenting av dette ville være et problem hvis det ikke var for én viktig faktor: De samme forfatterne som liker å si ja til det privilegerte livet, bruker medieplattformen til å utdanne publikum og angripe dem som kritiserer den sosiale utviklingen de selv har tatt avstand fra.

Samtidig blir de mer og mer lojale mot sine gode, nye naboer. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet viste undersøkelser at journalister og politikere ble rekruttert fra de samme kretsene, og siden har det blitt klart at eliten av journalister har slått seg sammen med den politiske og økonomiske eliten. De bor i de samme områdene, har fritidsboliger på de samme stedene, spiller golf på de samme golfbanene, henger i de samme klubbene, og barna deres går på de samme skolene.

Frida Boisen har for eksempel vært programleder for Trolljägarna – en tv-serie der hun og ovennevnte Robert Aschberg oppsøkte og hengte ut privatpersoner som uttrykte seg kritisk til samfunnsutvikling, flerkultur eller migrasjonspolitikk. Alt ble samlet som «hat og trusler».

Verdier og selvsensur

Da Boisen hadde fått tak i noen med feil verdier, var ingen trygge. Alle som fra leieforholdet i Akalla, Filipstad eller Borlänge hadde skrevet noe på sin Facebook-side om kritikk av regjeringen eller konsekvensene av dens politikk, eller pensjonisten som brukte et uttrykk som var ukomplisert å bruke når personen selv var yngre, kunne deretter risikere et uanmeldt hjemmebesøk av Boisen og bli hengt ut som ekstremist, rasist og hater i beste sendetid.

Konsekvensen av et impulsivt ordvalg kan være en oppsigelse fra jobb, sosial eksklusjon og stevning for tingretten, mens Boisen hvilte i de myke designsofaene i et av sine åtte rom.

Hvem ønsker å bli kjent som en hatefull kriminell og sosial paria? Hvem vil miste venner og inntekt? Nei, det er bedre å gå stille i dørene.

Selvsensuren som har begynt å spre seg mer og mer over Sverige, og som får flere og flere til å avstå fra å bruke ytringsfriheten, kan derfor i stor grad bebreides journalistene hvis oppgave det er å ivareta den selvsamme ytringsfriheten.

Dagens medier gransker innbyggerne

På denne måten har media sluttet å granske makthaverne på vegne av innbyggerne. I stedet har de begynt å granske innbyggerne på vegne av makthaverne – uten at medienes ledende personer engang er villig til å innrømme det. I rimelig avstand fra volden, bombene og ranene bruker de i stedet tiden sin på jakt etter de berørte. Jo mer vellykket de forfølger dissidenter, jo mer blir de belønnet av arbeidsgiverne.

Folkets frustrasjon viftes bort med forklaringer om ekstremisme og uklare agendaer. Alle som ønsker et eksempel på hvordan dette kan arte seg, kan for eksempel bruke 15 minutter på å se møtet mellom Frida Boisen og Nyheter Idags sjefredaktør Chang Frick i SVT:s Mötet. Alle som liker utfordringer, kan tenke på hvem av de to som representerer henholdsvis det politiske høyre og det politiske venstre.

Les også: Svensk redaktør skjeller ut svenske PK-journalister

Et folk uten stemme

Det at mediene har mislyktes i sitt virkelige oppdrag, har fått konsekvenser. Et folk står igjen uten en stemme. Et forlatt folk som oppdager at de som burde representere dem, har forrådt dem og gått til sengs med makten. Et folk som sakte blir mer og mer frustrert, samtidig som de nesten daglige skyteepisodene og eksplosjonene fortsetter.

Men et folk som mangler stemme, kan ikke gå i dialog og vil derfor snart oppdage at de står ved et veiskille: Enten må de gi opp eller handle selv – eller unisont utnevne nye representanter som kan kjempe for deres sak. Hvordan folket velger, gjenstår å se, men et valg må de ta.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!