Moskeen til Türkischer Kulturverein Olten i Sveits – med minaret på taket. Foto: Nadf / Wikimedia Commons.

Beslutningen fra lokalmyndighetene i Köln om å tillate muslimske bønnerop fra byens moskeer hver fredag, vitner om at sveitserne var fremsynte da de forbød minareter ved en folkeavstemning i 2009, skriver Neue Zürcher Zeitungs kulturredaktør Benedict Neff i en kronikk sist fredag.

Den 8. oktober ble det kjent at Köln åpnet for et «prøveprosjekt» av to års varighet, der moskeene i byen vil få kalle inn til bønn i fem minutter hver fredag. Kölns borgermester Henriette Reker kaller det et tegn på respekt, frihet og mangfold. Et omkved lyder at dette er ekvivalent med klangen fra kirkeklokker – som om mer enn tusen års historie ikke betydde noe.

Med tanke på hvor dypt fremmede muslimske bønnerop er for de fleste i Europa, tyder det på langt fremskreden islamisering når initiativer i den retning knapt møter motstand i Tyskland, hvor en meningsmåling viser at mer enn 60 prosent av de spurte mener at bønnerop ikke bør være tillatt. Man forstår instinktivt at det handler om inntrengeres erobring, men det er jo noe helt annet å ta til motmæle.

Tyskland viser seg med andre ord som det spirituelt sett kanskje svakeste landet i vår verdensdel.

I virkeligheten fungerer bønneropet som en kampanje for politisk islam, mener Benedict Neff, som synes det er grotesk selvutslettende å akseptere det. Kulturredaktøren i landets største avis – heldiggriser, disse sveitserne – minner om hvordan bønnerop var et tema under debatten før folkeavstemninger om minareter i Sveits:

Snart vil muezzinen kalle inn til bønn i Sveits, advarte initiativtagerne i minaretsaken i 2009: Der hvor det finnes en minaret, er ikke muezzinen langt unna. Derfor bør ikke dette religiøse og politiske maktsymbolet bygges engang. Billig polemikk, mente venstreorienterte og borgerlige politikere: Initiativet til å forby minareter krenker religionsfriheten, er potensielt rasistisk og helt sikkert uforholdsmessig – forklar vennligst hvor det er minareter i Sveits. Forestillingen om at muezziner kunne kalle inn til bønn, ble ansett som hysteri og skremselspropaganda.

Ikke desto mindre avgjorde et flertall på 58 prosent av velgerne at det ikke skulle bygges flere minareter enn de fire som allerede fantes i Sveits. Bestemmelsen er i dag en del av den sveitsiske grunnloven.

Bønneropene i Köln viser hvordan det går når man lar islam få holde på som den vil, mener Neff. Islamfunksjonærer sier én ting, og gjør noe annet. De sender beroligende signaler som mottagerne vil høre, men i virkeligheten er det ubehagelige overraskelser i vente.

Historien om Ditibs sentralmoské i Köln viser tyske myndigheters naivitet i møte med islamske organisasjoner, Før byggingen lovte den tyrkiske organisasjonen daværende Köln-borgermester Fritz Schramma at preknene skulle holdes på tysk og at moskeen skulle bli et møtested for folk fra forskjellige religioner. Under byggingen kom det andre kontaktpersoner. De nye Ditib-funksjonærene kom fra Tyrkia og kunne ikke tysk.

Snart ble det preket på tyrkisk, og borgermesteren ble ikke invitert til åpningen av moskeen.

Denne endringen i adferd er karakteristisk for islamsk dobbeltspill. Dette har ingenting med integrasjon å gjøre, sier Neff, som minner om at mange muslimer i Tyskland heller ikke ønsker å høre bønnerop. Disse har da heller ikke noe med religionsfriheten å gjøre, hevder den sveitsiske kulturredaktøren.

Islamfunksjonærene kan derimot tilfreds konstatere Tysklands svakhet:

Medlemmer av en kultur som kjennetegnes sterkt av stolthet og respekt, vil lure på hvor dårlig lokalmyndighetene i Köln kan behandles, og hvor mye som kan oppnås politisk med denne dårlige behandlingen.

I offentligheten spiller Ditib-funksjonærer offer-, rasisme- og dialogkortene, bemerker Neff. Innad er man helt uanfektet. Bak toleransepraten prekes det som før.

De sveitsiske velgerne lot seg ikke bedra av narrespillet. De ante at islamiseringen ikke ville begrense seg til bygging av minareter. De trenger bare å skue til Tyskland for å se at de hadde rett i ikke å begi seg ut på skråplanet.

Ingen må innbille seg at bønneropene i Köln vil bli begrenset til fem minutter. Den som tror dét, lurer seg selv, avslutter Neff.

Islamiseringen blir da heller aldri ferdig med sin ekspansjonisme. Så snart litt territorium er vunnet, øker appetitten på mer. Islamiseringen skjer skrittvis, og den stanser aldri av seg selv. Det behøves motkraft, fremfor alt åndelig.

Konklusjonen blir at føre-var-prinsippet er best i omgang med islam. Jo mindre islam, jo bedre.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!