«Nå er det vanlige folks tur», forkynte Arbeiderpartiet i valgkampen. Det avspeiles ikke i den nye regjeringens sammensetning.
17 av regjeringens medlemmer er akademikere. Bare nordlendingene Bjørnar Skjæran og Odd Roger Enoksen har latt være å utvikle sitt talent gjennom akademiske øvelser. Bare et mindretall av folket har akademisk utdannelse, men i regjeringen er alle akademikere – på to nær. Det ble ikke «vanlige folks tur» da Gahr Støre dannet regjering. Med få unntak rekrutterte han og Trygve Slagsvold Vedum yrkespolitikere, hvor de færreste kan regnes som «vanlige folk», men utviklet i politikkens osteklokke med beskjeden tilgang på impulser fra det levende liv utenom Oslo-politiske bobler.
Når dét er sagt, bør det fremheves at statsministeren har fått med seg et stødig lag i regjeringen. Den geografiske spredningen er bedre enn i noen regjering de siste mannsaldrene. Bare seks av nitten kommer fra Oslo og Akershus. Tre er rekruttert fra Nord-Norge, tre fra Trøndelag, tre fra Vestlandet, tre fra Hedmark og én fra Østfold.
SV-leder Audun Lysbakken var ikke uten poeng da han omtalte regjeringens politiske plattform som grå og kjedelig. Plattformen er langt fra noe revolusjonært dokument, men viderefører i all hovedsak den sentrumskursen som har preget norsk politikk i to generasjoner. Det er ikke noe utbredt ønske blant «vanlige folk» om drastiske endringer i norsk politikk – om vi bortser fra innvandringspolitikken, hvor folkeflertallet ikke deler elitenes målbevisste iver etter å islamisere samfunnet.
Venstresidens partier bruser med fjærene og gjør seg grunnløst mektige ved å late som Gahr Støre-regjeringen er avhengig av dem. Det er regjeringen slett ikke. Gahr Støre vil gjøre som Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik: samle flertall med vekslende støtte i Stortinget fra sak til sak – og få hovedlinjene i politikken igjennom, men bite i seg nederlag i saker av mindre betydning. Dessuten vet alle at SV ikke vil felle regjeringen den dagen Gahr Støre setter hardt mot hardt. SV kan saktens få politiske smuler fra regjeringens bord som belønning for å støtte statsbudsjettet, men ikke noe som endrer hovedlinjene i regjeringens politikk på områder hvor de venstreekstreme drømmer om noe annet.
Pressen, som ennå driver aktivt sorgarbeid etter at SV dro hjem fra Hurdal med uforrettet sak, vil nok hausse opp situasjoner hvor ytre venstre-partiene får oppmerksomhet, men Gahr Støre og Slagsvold Vedum vet at å bli omfavnet av de venstreekstreme, er å anse som et dødskyss.
Ap og Sp har lagt opp til en sentrumskurs – ganske enkelt fordi de er helt på det rene med at det er der velgerne er. Ytre venstre har i generasjoner hatt en oppslutning på pluss/minus 10 prosent. Selv om tilslutningen ble større ved årets valg, vet Ap/Sp at det er så trangt om plassen på venstresiden at det er lite å hente for andre.
Da er vi mer spent på hvordan venstrefløyen i Arbeiderpartiet over tid vil avfinne seg med regjeringens markante sentrumskurs. Hvis Ap-folk med venstresosialistiske tilbøyeligheter begynner å røre høylytt på seg, kan det bli en større utfordring for Gahr Støre enn Audun Lysbakkens rituelle utblåsninger.
Grå og kjedelig, men dét er da sannelig landet også! «hytter og hus og ingen borge», heter det i Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Norge! Norge!». Dét gjelder fortsatt. Nordmenn er et traust folk som har det stort sett bra. Folk lever greit i jevne kår. Venstrevridd såkorn har skrinn jord.
Men regjeringspartiene har skapt forventninger det kan bli krevende å oppfylle. Uinnfridde drømmer kan etter hvert vise seg å bli regjeringens største velgerproblem.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
