Drapene i Kongsberg fremstår mer og mer som et terrorangrep motivert av islamistisk ideologi. Dermed settes apparatet i gang. Vi har sett det før, og vil se det igjen: Terror begått i Allahs navn behandles med silkehansker.

Politikerne reagerte som vanlig med forferdelse.

– Grufulle handlinger, sier Støre om drapene i Kongsberg. Litt senere samme dag uttaler vår nye statsminister:

– Ti år etter (22. juli) kan vi si at demokratiet vant.

Dette sier Støre kun noen timer etter angrepet i Kongsberg. Har han allerede glemt det som skjedde i Kongsberg? Er han allerede tilbake på «tankegodset bak»-sporet?

Er det noen som tror at Støre vil fokusere på «tankegodset bak» hvis gårsdagens angrep viser seg å være et islamistisk motivert terrorangrep?

Stadig flere detaljer tyder på at dette var et terrorangrep. Selv svenske aviser skriver dette på forsidene.

Les også: Den siktede for drapene i Kongsberg: – Bær vitne til at jeg er muslim

Vår nye kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) håper Kongsberg-drapene ikke splitter samfunnet.

– Jeg håper at vi ikke skuler på hverandre, men at vi står sammen som samfunn og ikke blir mer splittet, sa Brenna.

Hun glemmer selvsagt ikke å nevne 22. juli i samme slengen. Som om 22. juli samlet Norge? Vel: I en kort stund var faktisk 22. juli samlende, et helt folk sørget.

Men så begynte Ap å utnytte terroraksjonen politisk. Dette kulminerte i et crescendo i forbindelse med markeringen nå i sommer, ti år etter terrorangrepet.

Psykiske problemer

Da det fremgikk at gjerningsmannen i Kongsberg var muslim, ble det raskt understreket at drapsmannen handlet alene. Drap og terror motivert av islam utføres alltid av enslige. De kommer aldri fra en «flokk», slik man forsøker å forklare Breivik og Manshaus.

Selvsagt nevnes også psykiske problemer som en mulig forklaring ganske umiddelbart. Så å si alle islamistiske drapsmenn beskrives som psykisk syke.

Kanskje det er den islamske ideologien som er syk i seg selv?

NRK, som gjør alt for å slippe å bruke ordet islam i sin omtale av drapene, siterer en venn av siktede:

– Dette handler om en person som er alvorlig psykisk syk og som falt utenfor fra ungdomstiden.

Det kunne vært en beskrivelse av Anders Behring Breivik.

Men Breivik kunne ikke være utilregnelig, slik de første sakkyndige konkluderte. Det var uakseptabelt. Han måtte bedømmes som tilregnelig, slik at man kunne bruke Breivik som hammer mot alle dem som ikke støttet masseinnvandring og multikultur.

Reaksjoner uten konsekvenser

Politikere kommer med sine vanlige reaksjoner, men de gjør ingenting med problemet.

Det finnes ingen politisk vilje til å gjøre det som er nødvendig for å stanse islamistisk terror i våre gater. Det er enklere å trakassere, fengsle og bryte ned dem som reagerer på drapene, terroren, groomingen, voldtektene, fornedringsranene, gjengvolden og den økonomiske katastrofen masseinnvandringen medfører.

Man er mest opptatt av å forfølge mennesker som er kritiske til at Europa islamiseres i rekordfart. Det er dette Douglas Murray kaller sekundære problemer: Man forsøker å behandle symptomene, men vil ikke gjøre noe for å fjerne sykdommen.

Man rensker bort uønskede personer, som f.eks. «Voldemort» (hvis navn man ikke må nevne).

Riktignok er den pågrepne en dansk statsborger som har bodd hele sitt liv i Norge. Men han hadde sverget troskap til en voldelig, importert ideologi.

SIAN må selv betale for å beskytte seg mot at islamistiske voldsmenn bryter loven, mener ordføreren i Porsgrunn. Nok et eksempel på hvor forkvaklet tankegangen blant en del norske politikere har blitt.

Heldigvis ble dette kontant avvist av både politiet og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf.

Offermentaliteten

Så kommer klassikeren, det tok ikke mange timene: Det muslimske miljøet fremstiller seg selv som ofre.

Styreleder i Kongsbergs eneste moské, Oussama Tlili, sier til Dagsavisen at han er bekymret for hvordan angrepet vil påvirke muslimer i Norge.

Fem mennesker er nettopp drept av en muslim, og imamen er bekymret for reaksjoner mot det muslimske miljøet? Dette skjer etter hvert eneste terrorangrep, men manifesterer seg nesten aldri.

– Er dere bekymret for en type hevnangrep mot moskeen, nå som det er kjent at mannen er muslim?

– Vi utelukker ikke noe. Det kan komme reaksjoner om vi får vite at det er en del av en organisert handling.

Hvor mange politikere har uttrykt bekymring for hevnangrep mot f.eks. innvandringskritiske miljøer etter terrorangrepet 22. juli?

Dobbeltstandarden blir tydelig når man ser hvem det er som må leve under politiets beskyttelse i dagens Europa. Det er ikke mange radikale muslimer blant dem som trenger politiets beskyttelse, for å si det forsiktig.

Ingen tilknytning til fredens religion

Etter alle terrorangrep utført i Allahs navn avvises enhver tilknytning til islam. Gjerningsmannen har gjerne misforstått islam, eller så var han ikke «egentlig» muslim. I tillegg beskrives drapsmennene gjerne som psykisk syke.

Å beskrive islam som fredens religion er selvsagt meningsløst. Islam har blodige grenser, sa Samuel Huntington i Sammenstøt mellom sivilisasjoner? Men nå går grensene på kryss og tvers, inne i våre land. Eksterne grenser er de facto avskaffet. Blodet renner i gatene, ikke ved en front langs grensene.

Islam deler verden i to: Dar-al-Islam (Islams hus) og Dar-al-Harb (Krigens hus). Muslimer har plikt til å føre jihad inntil hele verden har underkastet seg islam.

Så «freden» kommer først med et islamsk, verdensomspennende kalifat, i praksis et islamsk terrorregime som dominerer hele jordkloden.

Man både kan og bør stille spørsmålet:

Når skal en talsperson fra en moské uttrykke en smule bekymring for hva troen får muslimer til å gjøre?

Den skrikende dobbeltmoralen

Hvis terroren begås av høyreekstreme, er tvilen ikke-eksisterende. Da hersker det ingen tvil om hva slags «tankegods» som førte til handlingen. Enhver form for tilknytning til gjerningsmannen gjør deg medskyldig, til en del av «flokken».

Martin Sellner, tidligere leder for identitærbevegelsen i Østerrike, ble blant annet tildelt et medansvar etter terrorangrepet i Christchurch. Bakgrunnen var at terroristen hadde støttet GI Østerrike med penger, uten at Sellner ante hvem han var (siden dette skjedde i god tid før terrorangrepet).

Document opplevde selv en krise etter 22. juli, da det ble kjent at Breivik hadde skrevet i Documents kommentarfelt. At han hadde skrevet langt flere kommentarer i andre aviser og på andre nettsteder, hadde ingen betydning.

Peder «Fjordman» Jensen har levd i over ti år som utstøtt fra det norske samfunnet, bare fordi Breivik siterte flere av hans tekster i sitt manifest.

Det er verdt å minne om at Jensen aldri er dømt for noen kriminell handling.

Et tankekors: Hva skal man si om timingen for fjerningen av statsstøtten til HRS, mens millionene flommer til moskéene og muslimske kultursenter?

PST famler i mørket, mens terroristspirer får herje fritt

Hva skal man si om Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som på sin pressekonferanse tidligere i dag kun brukte noen minutter på å likestille trusselen fra islamister og høyreekstreme?

Kanskje PST burde sett på listen over terrorangrep og drap som er utført av muslimer med tilknytning til Norge? Bente Haarstad utarbeidet listen, som ble publisert i sin helhet av HRS. Det fremstår som et politisk valg at PST fortsatt holder fast ved en slags trusselbalanse mellom islamister og høyreekstremister.

Hva med alle terroristene som vi etter drapene får høre var kjent for PST eller andre sikkerhetstjenester? Slik var det også denne gangen. Hvorfor får vordende drapsmenn herje fritt?

Hvorfor later det til at norske myndigheter finner det lettere å samarbeide med Taliban enn å forholde seg til saklig kritikk av masseinnvandring og multikultur?

Hva med alle såkalte nordmenn som valgte bort trygge Norge for å kjempe med IS? Hvor mange signaler trenger våre politikere og vår politiledelse før man sier: Nok er nok!

Sorg, omsorg og fortvilelse ender i raseri

Dette burde være en dag for sorg og medfølelse med ofrene og deres pårørende. Etterforskningen har så vidt startet.

De som er rammet av hendelsene i Kongsberg, burde få noen dager i fred og ro, slik at de kunne ta inn over seg det verste sjokket og kanskje startet på det langvarige sorgarbeidet.

Men spillet er allerede i gang, som vanlig. Konklusjonene blir vel som normalt:

Gjerningsmannen var psykisk syk, islam hadde ingen betydning for handlingen, man må beskytte muslimer mot angrep fra rasende, voldelige nordmenn, kanskje øke støtten til «dialog», intensivere beskyttelse av moskéer og muslimer og øke presset mot de «høyreekstreme gruppene» og utvide hatparagrafen.

Det føles som å være passasjer på «Titanic», med en vesentlig forutsetning: Vi har allerede sett filmen, gjentatte ganger.

Og orkesteret fortsetter å spille.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!