En AKT-buss i Henrik Wergelands gate i Kristiansand. Foto: Carsten R D / Wikimedia Commons.

I fjor hadde Kristiansand 145 busser drevet av biodiesel, men nå har de byttet til vanlig diesel. Det melder Fædrelandsvennen. Det er en avgiftsendring som nå gjør det mer lønnsomt å fylle fossilt drivstoff på tanken.

For Agder Kollektivtrafikk (AKT) utgjør forskjellen opptil 15 millioner kroner i året, og siden det er bare Stortinget som har endeløst med penger å sløse på «klimatiltak», måtte endringen skje. Flere fylker har valgt å gjøre det samme med sine busser, og årsaken er det verdt å grave litt i.

Endringen i drivstoffbruken til busselskapet i Kristiansand skyldes «veibruksavgiften» som ble innført 1. juli 2020. Tidligere har biodiesel vært fritatt for denne avgiften, men 1. juli i fjor endret det seg – noe som ga busselskapet en ekstra kostnad på 3,62 kroner per liter. AKT ønsket å fortsette med biodiesel og brukte lang tid til på å ombestemme seg, men alternativet hadde vært å gjøre besparelser på andre områder eller øke billettprisene.

Visjon om å bli ledende i verden på biodiesel fra granbar 

Biodiesel var lenge den store kjærligheten for både politikere og klimaindustrien i Norge. Det var opplest og vedtatt at dette var nok en av «løsningene» på den angivelige klimakrisen, og smarte hoder i næringslivet sikret seg statlig støtte for å omgjøre avkapp fra skogsdrift til biodiesel. En ny «visjon» var født, og naturligvis skulle Norge bli best i verden på dette også. Politikere i lille Norge er alltid besatt av å bli best og først i verden, enten det gjelder karbonfangst og -lagring (CCS), biodiesel, batterier eller hydrogen.

I 2007 kunne Dagsavisen gleldestrålende melde at snart skulle oljenasjonen Norge oppleve at bilister fyller tanken med grantrær! Planen var å bruke tømmer og avkapp fra skogsdrift som inneholder stoffet lingin, og gjøre det om til drivstoff. «Forskerne» anslo at vi kanskje kunne få 100 liter biodiesel og 120–130 liter etanol ut av hver tømmerstokk, og siden det er usedvanlig mye skog i Norge, var en erstatning for både oljeeventyret og papireventyret rett rundt neste sving.

I 2008 kunne VG like gledestrålende melde at fimaet Xynergo, eid av Norske Skog, Viken Skog, Allskog, Mjøsen Skog og Statskog, skulle produsere diesel basert på trevirke ved fabrikken Norske Skog Follum utenfor Hønefoss. Samme år ble paprifabrikken stengt, men med Xynergo skulle naturligvis alt bli gildt, stort og grandiost – som alltid med «klimatiltak».

På trynet igjen, og da går man for plan B

Prototyp-anlegget skulle være i drift mot slutten av 2010, og et fullskala-anlegg på plass i 2015. Visjoner og Powerpoint-resentasjoner tilsa at 15 prosent av det årlige norske dieselforbruket til transport skulle komme fra skogen vår. Akkurat som med andre norske «månelandinger» basert på store visjoner, gikk det på trynet. Selskapet avviklet i stillhet i 2010.

Syv år senere, i 2017, kunne Aftenposten litt mer pessimistisk spørre: Norge har vedtatt at 20 prosent skulle være biodrivstoff i 2020, men ville det lykkes?

I 2021 sitter vi med fasiten: De store visjonene om biodiesel fra granbar var basert på ren synsing, fantasi og vedtak fra politikere med null peiling – og vedtak er ikke det samme som suksess, selv om det påfallende ofte fremstilles sånn blant klimahysterikere. Granbar-diesel var i utgangspunktet ikke basert på resultater eller noe annet konkret, det var bare en drøm. Men biodiesel måtte Norge ha uansett, sånn for syns skyld.

Det er grunnen til at importen av utenlandsk biodiesel fra palmeolje skjøt fart som plan B: Det var ingen andre måter å oppfylle «klimamålene» på, helt til kritikken fra naturvernere ble for sterk. (Noe som minner mistenkelig om det som foregår med visjonære «hydrogenferger» i Norge i dag; drivstoffet må fraktes med tankbil fra Tyskland.) Men da naturvernere fikk greie på at Norge var med på å rasere regnskogen eller rasere jordbruksland i fattige land for å lage drivstoff til hvite mann, økte kritikken.

Beinkrok for egne visjoner

Den kritikken er igjen årsaken til at regjeringen innførte veibruksavgiften på biodiesel, en avgift som ifølge miljø- og klimaminister Sveinung Rotevatn (V) har vært en suksess, siden palmeolje i biodiesel i Norge er redusert med 98 prosent. (Sic!) Det sa Rotevatn til Aftenposten i juli, men det ingen vil snakke om, er at det knapt produseres biodiesel her i landet, og bruken er lysår unna de vedtatte målene, som jo består:

Hele 24,5 prosent av alt drivstoff som selges til veitrafikk, skal være laget av biologiske materialer om ni år, altså i 2030. Av dette skal ni prosent være såkalt avansert biodrivstoff laget av slakte- og skogavfall. Dette er nok et eksempel på «hårete mål» som tolkes som en suksess, siden det tross alt er vedtatt. Men nå har pinlighetene blitt så mange at ingen egentlig ønsker å snakke om «karbonfri» biodiesel i Norge lenger, selv om svenske politikere fortsatt er besatt av det. I regjeringens «Klimaplan 2030» er biodiesel knapt nevnt, og det er ikke tilfeldig.

Politikernes grandiose grønne prosjekter går alltid på trynet

Norske politikere bruker ekstreme mengder skattepenger på sine egne fikse ideer, prestisjeprosjekter og luftslott. De vedtar stadig flere «hårete mål», og tror at bare man vedtar å lykkes, så vil det lykkes – det være seg bistand, integrering eller klimatiltak. Men virkeligheten fungerer ikke slik politikerne forlanger, og derfor ender alt med fiasko: CCS-månelandingen, «Hydrogenveien», granbar-diesel, vindparker og nedleggelsen av kullkraftverket på Svalbard – alt går dritt, akkurat som det ble advart om.

Nå handler «omstillingen» i stedet om nye «løsninger» på klimaproblemet som ikke finnes: havvind, batterier, elektrifisering og sprø visjoner om hydrogen. Og here we go again: Siden Løvebakken har vedtatt at dette er «fremtiden» denne uka, så vil det lykkes. Suksess! Selv om også disse «klimatiltakene» er frakoblet all matematikk, økonomi, realisme og empiri som før. Denne gang skal alt lykkes, og Norge kommer til å bli «ledende i verden»! Vi har ikke noe valg, gad vite.

Men også dette vil feile, for norske politikere kan ingenting om teknologi, forstår ingenting av hva de roter med, og de hverken kan eller vil forholde seg til matematikk … eller økonomi, for den saks skyld. Med energikrisen i Europa begynner rekylen av dustete og farlig klimapolitikk å vise seg for alvor, men ingen vil ta ansvar eller snu: Norge SKAL «oppfylle sine klimaforpliktelser» – selv om det er umulig og ingen andre land gjør det.

Full fart fremover for «grønn omstilling»

Derfor vil nok busselskapet i Kristiansand, som har brukt millioner på å være flinkest i klimaklassen, snart bli møtt med nye krav om å kjøpe en helt ny flåte av batteribusser eller hydrogenbusser. Også dét vil feile, for norske politikere lider av kollektivt massehysteri, frakoblet virkeligheten. De handler i panikk og insisterer på at det haster så mye at «å tvile er umoralsk». Dét er aldri en god måte å styre et land på.

La meg berolige bekymrede nye lesere: For naturen spiller disse politiske fiaskoene ingen rolle. Hverken Norge eller Europa vil noensinne nå sine utopiske «klimamål», men det gjør ingenting, for det finnes ingen klimakrise, og CO₂ er ikke forurensning. Tvert om har naturen hatt riktig godt av litt mer CO₂ i luften, og av 0,8 grader varmere klima de siste 160 år. Det er helt normalt og ingenting å bekymre seg over.

Men det er synd med pengene, arbeidsplassene, mulighetene, strømforsynigen og samfunnet som må lide for dum og dårlig politikk, basert på panikk og massehysteri.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!