En student klaget for noen uker siden på Kongressen. Bakgrunnen var at Kongressen vedtok å fortsatt bidra til å beskytte den israelske sivilbefolkningen mot terrorangrep, ved å finansiere våpensystemet kjent som Iron Dome, som stanser de stadige rakettangrepene før de når sitt dødelige mål.

Flere kongressrepresentanter tilhørende den ytterste venstresiden av Demokratene hadde forsøkt å stanse støtten til Israel. Alexandria Ocasio-Cortez gråt da støtten ble vedtatt, selv om hun selv hadde unnlatt å stemme imot.

Les også: AOC med krokodilletårer i Kongressen etter at USA videreførte Iron Dome-støtten til Israel

Støtten til Iron Dome beskrev studenten fra George Mason University som «etnisk folkemord», som også USA var skyldige i.

In response to the student’s comment, America’s vice president nodded. “Your truth should not be suppressed,” she said.

Dette opprører historieprofessor ved  McGill University Gil Troy, noe han gir uttrykk for i et meningsinnlegg i Wall Street Journal.

Kamala Harris’s inability to reject a student’s agitated slurs against America was disturbing. But Ms. Harris’s response was especially alarming because she wasn’t alarmed. Her answer proclaimed that, in her world, hearing someone falsely accuse Israel and America of genocide is unremarkable.

Det var få reaksjoner i mediene, ingen fant noe særlig skandaløst ved denne utvekslingen.

Roy skriver at han ikke anser Harris som en antisemitt, eller anti-Israel. Men hun reagerer som en værhane, og snur kappen etter vinden. Dette gir en indikasjon på hvilken retning Demokratene beveger seg i: mot en slags avslappet, tankeløs antisemittisme

The problem is environmental. It’s a kind of casual Jew-hatred. It is not the active anti-Semitism of Rep. Ilhan Omar, who tweeted that supporting Israel is “all about the Benjamins”—$100 bills.

This is subtler anti-Semitism, teaching us to tolerate the intolerable. The great Zionist thinker Vladimir Jabotinsky called it the “anti-Semitism of things,” not people, a structural hatred wired into the social machinery.

Troy mener det er merkelig å kalle det palestinerne opplever som et folkemord, siden antall palestinere er femdoblet siden 1967. Det er også nokså smakløst å anklage overlevende fra Holocaust, et av historiens verste folkemord, for å bedrive den samme forbrytelsen ders folk ble utsatt for.

Han minner dessuten om at amerikanske soldater var avgjørende i kampen mot nazisen. Men dette er jo historie, noe dagens unge ikke virker å ha hverken kunnskap om eller interesse for.

Det er en viss ironi over den økende antisemittismen som preger dagens venstreside, skriver Troy. Det er en slags progressiv woke-fanatisk holdning som avslører sitt eget hykleri. Man henger seg opp i smådetaljer, og overser det store bildet.

Liberals have sensitized many Americans to “hostile environments” and “implicit bias.” Woke fanatics weaponize that sensibility, criminalizing microaggressions so that the wrong glance against certain long-suffering groups can get you canceled. But somehow, macroaggressions are allowed, and even encouraged, against Israel and the Jews.

Mønsteret kjenner vi igjen. Hvis man har hvit hudfarge, og ikke legger seg ned på kne for antirasistene og erkjenner sine synder, så er man skyldig. Uansett om man har gjort en flue fortred. Silence is violence, skriker de, den antirasistiske mobben som krever at hele verden kneler i skam.

Transaktivistene spiller det samme spillet, og krever at det normale skal foraktes, mens de ekstreme avvikene skal hylles og få sette dagsorden.

Det er klamt og ubehagelig å leve i et miljø hvor antirasister, klimafanatikere og LGBTQI-QWERTY-aktivister har overtatt kontrollen over det offentlige ordskifte, og vil diktere hva man skal få lov til å si.

Hatet mot Israel startet for alvor etter seksdagerskrigen i 1967, da de progressive (som alltid) forelsket seg i taperne. Aggresjonen ble rettet mot USA og Israel.

Les også: TV-serier fra Israel gjør suksess i hele verden

Ven å blande antisionisme med anti-amerikanisme, avviste ekstremistene samtidig to idealistiske demokratier, mener Troy.

Man fokuserte på gapet mellom ideal og virkelighet, uten å ta innover seg at det er bedre å bevege seg mot et ideal om demokrati, enn et ideal som inneholder drømmen om utryddelse av jøder, og innføring av sharia og totalitært styresett.

Others tag Big Satan and Little Satan with what they take as today’s greatest crimes: imperialism, settler-colonialism, racism, whiteness, and genocide.

Folkemord har preget islam siden fødselen, men siden muslimer er undertrykte, så har det ingen betydning for disse progressive, historieløse bablerne.

Harris er mer naiv enn noen visepresident  enn Henry A. Wallace i 1944, påstår Troy.

No vice president since Henry A. Wallace has failed as miserably as Ms. Harris did to defend American ideals. In 1944, visiting a gussied-up labor camp in the Soviet Gulag, Mr. Wallace declared: “Siberia used to mean . . . convict chains and exiles. All has been changed as though by magic.”

Two months later, Franklin Roosevelt replaced the naive Mr. Wallace with the more centrist Harry Truman on the Democratic ticket.

Wallace trodde på løgnene, og ble avsatt. Harris omfavner løgnere, og kan muligens ende opp som president.

Men amerikanere ønsker patriotiske ledere som er stolte av landet sitt, mener Troy.

On her next campus visit, Ms. Harris should seize an opportunity to defend America’s valued ally—along with her own country.

Det spørs. Kanskje Gil Troy har lest for mange historiebøker de siste årene? For det er nå usikkert om et flertall av amerikanere fortsatt kan kalles patrioter. Og patriotismen synker for hver million illegale migranter som strømmer inn over den åpne grensen i sør.

Og angivelig valgte det amerikanske folket i fjor høst Joe Biden som president. Ikke akkurat en stolt og patriotisk leder.

WSJ: Kamala Harris Shrugs at Anti-Semitism 

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!