Det er ikke bare politiske journalister som bedriver sorgterapi etter SVs brudd med sonderingspartnerne i Hurdal sist onsdag.
Også LO deltar i sorgprosessen. LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier i et intervju med Klassekampen at LO syns «det er leit» at SV valgte å stå utenfor regjeringsdannelsen.
LO-lederen er også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og mener altså at det er beklagelig at Jonas Gahr Støre ikke svek partiets program og brøt klare løfter på sentrale punkter for å få venstresosialistene med på laget.
Peggy Hessen Følsvik har helt rett i at valget førte til at «det er et massivt flertall i Stortinget som ønsker ny politikk», men hun glemmer at dette flertallet langt fra er enig om hva en ny politikk skal gå ut på. Det er jo selve årsaken til at det skar seg i Hurdal.
LO sponset Ap’s valgkamp med svære beløp. Likevel viser en meningsmåling som er utført på oppdrag fra Ap at bare 40 prosent av LO-medlemmene stemte på partiet 13. september. Forbundsleder Mette Nord i Fagforbundet, største forbund i LO-familien, har opplyst at en undersøkelse viser at over halvparten av hennes medlemmer stemte på Ap.
Det betyr at Ap’s stilling er tilsvarende lavere blant LO-medlemmene i privat sektor. Der er den trolig ikke større enn drøyt 30 prosent. Hvis vi legger til oppslutningen om SV og Rødt, kommer partiene som omtales som røde så vidt over 50 prosent blant LOs medlemmer under ett, men langt lavere for medlemmer som arbeider i næringslivet.
Landsorganisasjonen stagnerer i kampen om medlemmer. For 50-60 år siden var annenhver fagorganisert arbeidstaker medlem i et LO-forbund. Nå er andelen sunket til under 25 prosent. LOs konkurrenter i UNIO, YS og Akademikerne øker sin andel av de fagorganiserte. LO stagnerer. Halvparten av landets lønnstakere er uorganiserte. Når LO opererer med et imponerende medlemstall på rundt 970 000, kommer det av at også pensjonistene teller med. LO har i årevis tatt mål av seg til å runde 1 million medlemmer, men later til ikke til å nå målet. I privat sektor står LO sterkt i industrien, men svakt i varehandelen, serviceyrkene og nye tjenesteproduserende næringer.
Dette er ikke uten sammenheng med LOs sterke tilknytning til den politiske venstresiden. Ulike deler av fagbevegelsen bevilger ikke penger bare til Ap, men også SV og Rødt – og de siste årene også noen kroner til Senterpartiet. Ved å være fagorganisert, blir en altså sponsor av venstresosialister, neobolsjeviker og politiske retninger som bygger på en totalitær og ensrettende samfunnsmodell.
Mange steder er det kommunistene som fronter fagbevegelsen. LO får på den måten en profil som neppe gagner rekrutteringen. LO-kongressen vedtok å oppfordre til boikott av Israel og støtte de kreftene som vil utrydde jødene i landet. Hvis du blir med i LO, får du jødehat, antiamerikanisme og ekstreme politiske holdninger med på kjøpet.
Denne spaltist mener bestemt at et velorganisert arbeidsliv med høy grad av fagorganisering er et gode. Det skaper stabilitet og forutsigbarhet i arbeids- og næringsliv. Men LO får aldri sving på medlemsvervingen ved å lene seg til politiske retninger som bare et mindretall i folket stiller seg bak. LO-lederne bør tenke over det gamle ordtaket «Si meg hvem du omgås – og jeg skal si meg hvem du er».
LO er alene om å gi finansiell og politisk støtte til politiske partier. UNIO, YS og andre hovedsammenslutninger avstår fra å gi partipolitiske råd til sine medlemmer. De tenker vel som så at medlemmene klarer å velge stemmeseddel selv – uten veiledning.
Landsorganisasjonen taper terreng. Bare 25 prosent av landets lønnstakere er med. LO risikerer å ende som en sammenslutning dominert av offentlig ansatte.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
