Alf R. Jacobsens bok er på mange måter et smertefullt møte ved milepælen. Den som har vokst opp i det sosialdemokratiske Norge, kan ikke unngå å kjenne på at det var det troskyldige, enfoldige, stutete, forfengelige, storsnutete Norge som følte tiltrekningen til Moskva og lot seg beverte og forføre.

Det sjokkerende som Alf R. bretter ut, er hvor mange som lot seg forlede.

Men la oss skille mellom dem: Det var nyttige idioter, og det var informanter og rene spioner. I den første delen av boken møter vi folk som hadde gått i Moskvas tjeneste.

George Shuul, den åtte år gamle sønnen til de sovjetiske storspionene Emma Marija Shuul og Alfred Tyltyn, er en av disse tragiske historiene man sent glemmer. Moren ble tatt for spionasje i Finland. Det sovjetiske nettverket i utlandet trådte i aksjon for å ta seg av gutten og lose ham til faren i Sovjet. Visste alle de involverte hva de var med på? Forfatter og journalist Lise Lindbæk tok imot gutten av Molla Ording i Sveits, søster til historieprofessor og nestleder i Mot Dag, Arne Ording.

Ifølge Alf R. visste både Ording og Erling Falk at GRU var involvert. Det var farlig å ha med sovjeterne å gjøre. Deres engasjement sier noe om at de norske kommunistene hadde en kontaktflate til den militære etterretningstjenesten og handlet på oppdrag fra den.

Gjennomgående i boken er det at kjente navn hadde mange roller. Men det offisielle Norge er resistente mot å gå inn i skyggelandet de opererte i. Man beskytter folks integritet, selv om den var falsk.

SF var atomprotestanter og gikk inn for den tredje vei. Men de var også noe mer. De var talerør for sovjetisk propaganda om fred og nøytralitet. Men tidlig bestemte mediene seg for å fremstille SF fra solsiden, og slik har det vært til denne dag.

Alle med fartstid på venstresiden oppdager før eller siden at tingene ikke er slik de presenteres, hva enten det gjaldt forbindelsene til Moskva eller 68-ernes kontakter til palestinske terrorister. Mange forsto ikke at noen personer ikke lekte når de snakket om væpnet revolusjon.

Uanstrengte karrierer

Mot Dag rekrutterte og utdannet ikke bare arkitektene bak gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. De rommet også mange som var og forble kommunister.

Advokat Emil Stang d.y. var, i likhet med Ording-søsknene, kommunist. Det forhindret ikke at han ble høyesterettsdommer i 1936 og justitiarius etter krigen, fra 1946 til 1952.

En venstreradikal fortid har ikke vært noen hindring for å gjøre karriere i det moderne Norge, og det gjelder så vel kommunister som ML-ere. Det har aldri vært snakk om noen kommisjon for å gjennomgå hvem de var og hvor stor skade de kan ha forvoldt. Derimot har kommunistene og ML-erne fått myndighetene til å stå skolerett og avgi forklaring om hva de visste om deres virke.

Var de ulovlig overvåket? Historien om Berge Furre ble skjellsettende, og Lund-kommisjonen bidro til en skjev oppfatning av hvem som var farlig.

Da statsminister Thorbjørn Jagland tvang justisminister Anne Holt til retrett og skrinlegging av etterforskningen av Berge Furre, ble det nok en gang grepet inn politisk for å hindre at venstresidens tvilsomme dobbeltspill kom for en dag.

Dette er en av de sterkeste sidene ved boken. Ikke bare var venstresiden infiltrert av fiendtlige kontakter. Da spillet brast, sørget politisk myndighet for at det ble satt en stopper for opprullingen.

Dermed har Norge aldri fått den utlufting som kunne gjort oss i stand til å se på historien med nye øyne.

I mørket er alle katter grå

Vi har hørt om Arne Treholts usunne innflytelse over handelsminister Jens Evensen.

Men hva med Arne Ording, som var regjeringens sentrale utenrikspolitiske rådgiver under og etter krigen? Og han var ikke alene. Det var så mange av dem at de kunne påvirke politikken ved uuttalte og uttalte premisser. Dette er noe kommunister er eksperter på. Det vet alle som har vært i nærheten av ML-ere.

Som statistikksjef i Oslo kommune, Sigurd Mortensen, eller lønns- og prisminister Gunnar Bøe, som forrådte amerikanernes dechiffrering av sovjetisk samband til Moskva. Eller Einar Førde, som hadde 90 møter med KGB.

Gordijevski

En av de sterkeste historiene i boken er muligheten for at Einar Førde kan ha forrådt dobbeltspionen Oleg Gordijevski til Moskva.

Nordmenn er og blir godtroende. Det var Gordijevski som skaffet bevisene som felte Treholt. Husk at Treholt ikke var noen annenrangs politiker. Han var en uhyre smart, karrierebevisst opportunist. Britene lot norsk politi få bevis som ble lest opp i retten. Dermed fikk Treholt vite hvem som hadde avslørt ham.

Bak lukkede dører. Men det forhindret ikke at Førde rett etterpå kunne besøke Treholt i fengsel. Det er meget mulig at Treholt fortalte Førde at Gordijevski var dobbeltspion. Rett etterpå ble Gordijevski tilbakekalt fra London til Moskva, hvor han ble bedøvet med en drink. Da han våknet, trodde han at hans siste time var kommet.

Gunnar Ekberg

Gunnar Ekberg var en svensk etterretningsmann som infiltrerte de pro-palestinske gruppene i Göteborg. Han fikk reise til Libanon og treffe terrorgruppen PFLPs leder Walid Haddad som propalestiner. Da Ekbergs cover ble blåst, skrev Jan Guillou brev til Haddad og ba ham sørge for at Ekberg ikke kom levende fra Libanon.

Også 60-tallets venstreside hadde en mørk side.

Men den er glemt av dagens livsstilssosialister.

Derfor er det en indre motstand mot det Alf R. Jacobsen forteller: Werna Gerhardsen lot seg forføre av en KGB-offiser, og Einar lot som ingenting. KGB-residenten i Oslo var deres nabo, og de pratet hyggelig sammen på gaten.

Den norske hyggen kan, uten at vi merker det, bli et våpen mot oss selv.

Det har egentlig ikke skjedd så mye siden 1950-tallet. Men hyggen av i dag er mer krampaktig.

Forbindelsen

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!