Kø utenfor utestedet Snorrekompagniet i Rosenkrantz’ gate i Oslo den 15. juni 2001. Foto: Jon Eeg / NTB.

Oslos multi­kulturelle ungdoms­miljø på 1990-tallet skapte psykiske traumer hos unge som ikke lyktes under de nye spille­reglene der, og dette fenomenet var en faktor i radikaliseringen av Anders Behring Breivik, hevder lektor Sven Røgeberg.

Det er i en kjempelang kronikk i Nettavisen Røgeberg går langt i å antyde at den liberale innvandringspolitikken skapte tapere blant ungdommer, og dermed kom til å bli et risikabelt eksperiment med unge sinn. I henhold til dette resonnementet endte en og annen av dem som tok skade på sin sjel av det, som et europeisk motstykke til det Hans Magnus Enzensberger kaller radikale tapere blant muslimer.

Barndommen til Breivik kan ikke forklare at hevnlysten hans ble rettet mot tilhengere av en liberal innvandrings­politikk, og «ekstremisme­forskningen har dessverre gjort oss blinde for venstresidens medansvar», mener Røgeberg.

Han har et historisk blikk på 22. juli-terroren, og poengterer at innvandringen har skapt alvorlige ideologiske motsetninger:

22. juli bør etter mitt syn forstås i lys av en større historisk kontekst, som handler om de moderne folke­vandringene til Europa i kjølvannet av avkoloniseringen etter krigen. Store og raske demografiske endringer, som følge av ikke-vestlig innvandring, frembrakte to ideologier: På den høyre­radikale siden en militant nasjonalisme, som munnet ut i konspirasjons­teorien om Eurabia. På venstresiden multi­kulturalismen, forstått som dyrkingen av det flerkulturelle samfunnet.

Den offisielle mening utroper høyre­ekstremismen til det store problemet, men kan ikke sette venstre­sidens bejublede flerkultur i et kritisk lys.

I en detaljert redegjørelse for multi­kulturalismen skriver Røgeberg at denne også finnes i en hardcore-versjon som hater og forakter den nasjonale kulturen, for i stedet å dyrke det fremmede. Hardcore multikultur har da også gjort seg gjeldende.

Svermeriet for det eksotiske har samtidig karakter av en botsøvelse. Det springer ut av en overbevisning om at den egne nasjonen er tynget av en moralsk skyld, som vi må gjøre opp for ved gode gjerninger. I hardcore multi­kulturalismen er det å gi innvandrere rett til stats­borgerskap, kanskje den ultimate gode handlingen.

Dette synet ble bekreftet av drapet på Benjamin Hermansen og markeringene som fulgte i dets kjølvann, mener artikkel­forfatteren.

Den antirasistiske masse­mobiliseringen mot drapet fikk kraft og styrke fra en fortelling om at vi på Holmlia bare hadde sett toppen av et isfjell av kald og hjerterå fremmedfrykt. Drapet var en advarsel om hva vi måtte være på vakt mot og bekjempe.

Det ble ikke bare satt fokus på det nynazistiske miljøet, men også etterlatt et inntrykk av at innvandrings­motstandere i sin alminnelighet var av samme ulla:

For å gi støtte til fortellingen om en strukturell rasisme trengtes det derfor at godt kjente personer ble stemplet som rasister. Profilerte innvandrings­motstandere ble tildelt rollen som syndebukker eller prygelknaber for å drive ut hverdags­rasismen fra folkedypet. Bare slik kunne påstanden om en iboende rasisme i det norske samfunnet gjøres troverdig. Frp var og er fortsatt en slik syndebukk.

Forhistorien til en av Benjamin Hermansens unge drapsmenn ble derimot forbigått i stillhet:

En norsk 14-åring ble grovt mishandlet på T-banen etter at han ikke ville bomme bort en sigarett. En gjeng på rundt ti somaliske gutter sparket gutten, slik at hodet smalt i veggen. Han fikk hodeskader og tenner løsnet. Overfallet var så brutalt at Norge kunne fått sin første, rasistisk motiverte legems­beskadigelse med døden til følge.

14-åringen het Joe Erling Jahr. Etter overfallet ble guttens fremmedfrykt kultivert til rasisme i skinhead-gjengen Boot Boys, som han følte var de eneste som beskyttet ham. Fire år etter drepte han Benjamin Hermansen.

Røgeberg illustrerer dobbelt­standarden i reaksjonene på volds­handlinger ved å vise til to drap fra Sverige i 2015. En avvist asylsøker drepte to svensker på IKEA i Västerås, og en høyre­ekstremist drepte tre innvandrere i Trollhättan. Stefan Löfven rykket ut til Trollhättan, men ikke til Västerås. Svenskene var drapsofre av klasse B, slik engelske ungjenter er voldtektsofre i samme kategori.

Anders Behring Breivik var ikke et voldsoffer, konstaterer Røgeberg, men fler­kulturens Oslo skapte nye spille­regler for ungdommer:

Den liberale innvandrings­politikken førte til at det blant tenåringer i hovedstaden oppsto nye standarder for hva som gav status og respekt. Tilhengere av multi­kulturalismen har av ideologiske grunner vanskelig for å erkjenne at de nye kodene for maskulin selv­hevdelse og dominans­atferd, som gutter med minoritets­bakgrunn brakte med seg, i særlig grad rammet etnisk norske gutter. De kunne bli offer for ran og vold. Og de som forsøkte å imitere de nye æres­kodeksene, risikerte å blamere seg og få taper­stempelet skrevet i panna.

Unggutten som senere skulle bli terrorist, endte som en sosial taper i forsøket på å navigere i denne situasjonen.

[D]et var innenfor en urban subkultur, som kom til Norge midt på 1980-tallet fra svarte og latino ungdoms­miljøer i bydelen Bronx i New York, han ville hevde seg. Da den unge Breivik hadde dårlig motorikk og manglet rytmesans, forsøkte han å skaffe seg et tøft og kult image som tagger.

Breivik dyrket rollen som en megler mellom gjenger blant innvandrer­ungdom og gjenger på Oslo vest. Han fremsto som en wannabe «pakkis», snakket kebab­norsk og oppførte seg som en getto­gangster. Trass skyhøye ambisjoner og en desperat innsats for å skaffe seg respekt på gata, var det ingen som ville ha noe med ham å gjøre. Han var bare ikke kul og hipp. Ingen gjenger ville assosieres med ham, fordi det ødela deres rykte. Resultatet ble det komplette utenfor­skap i den urbane sub­kulturen han hadde satset alt for å hevde seg.

På veien navigerte han i det Røgeberg fremstiller som et særdeles usunt ungdoms­miljø:

Resultatet var at det i hovedstaden på 1990-tallet ble skapt noe som lignet en zoologisk kampsone med nye koder for maskulin selv­hevdelse og anti­sosial dominans­atferd. Hvite gutter ble utsatt for vold eller påførte seg selv en art selv­fornedring og ydmykelse, hvis de forsøkte å spille et spill der de hadde dårlige forut­setninger for å lykkes. Etter mitt syn er det verken mulig å forstå drapet på Benjamin Hermansen eller terroren 22. juli uten å trekke inn denne historiske konteksten.

Det var virkeligheten på bakken som satte dype spor i Breivik, mener Røgeberg. I seg selv var ikke dette nok til å gjøre ham til en massemorder, men det ledet ham av gårde på ville veier.

Den høyreradikale ideologien kan riktignok betraktes som den terror­mobiliserende og dermed utløsende årsaken. For både Breivik og ekstremisme­forskningen har imidlertid skinnet fra ideologien skygget for en psykologisk mørk materie av sjalusi og sine, skapt av kulturmøter multi­kulturalismen hyllet.

Røgeberg sier i praksis at venstresiden har bidratt til fremveksten av mennesker som hater den, og i noen tilfeller hater så sterkt at de vil drepe.

Det var bortimot umulig å si i 2011, og spesielt enkelt er det heller ikke i dag. Røgeberg er utvilsomt en modig herre.

Men det er ikke til å komme utenom at masse­innvandringen har svekket samholdet og økt splittelsen i de vest­europeiske befolkningene, og at denne splittelsen også har resultert i vold.

Den som legger til rette for mer masse­innvandring, legger også til rette for mer vold.