I løpet av noen tiår har Sverige forvandlet seg fra et av verdens tryggeste land til et samfunn der terror og attentater har blitt en del av hverdagen. Men med bombingen i Göteborg ble en grense krysset, og nå må spørsmålet stilles: Når skal vi innrømme at Sverige er i krig?

Egentlig var det bare et spørsmål om tid før det ville bli et stort attentatforsøk. Ja, jeg bruker ordet «attentat», for det er akkurat dét det er når noen plasserer en kraftig sprengladning på et boligbygg der familier sover. Men i Sverige har vi lært å ikke kalle tingene ved deres virkelige navn; her snakker vi om «krangler», «eksplosjoner» og «skyteepisoder» i stedet.

Den normaliserte volden

Disse eksplosjonene og skyteepisodene har nå blitt så vanlige at innbyggerne har normalisert dem og media knapt rapporterer om dem. De skjer i utgangspunktet daglig, og selv når barn og unge dør, resulterer det bare i et par merknader. Ikke noe mer. Ingen demonstrasjoner. Ingen ministre er tvunget til å trekke seg. «Pass – det er ingenting å se her!» Og på tv sender de «Idol», og Systembolaget er åpent, så da er vel alt som det skal være?

Svensken, i likhet med frosken, er blitt kokt så sakte i dette heksebrygget at han ikke føler at vannet er begynt å koke.

Men faktum er at det er flere skyteepisoder og eksplosjoner i min nærhet nå enn da jeg var i Afghanistan. Der var jeg utstyrt med verneutstyr og automatvåpen, men i Stockholm har jeg ikke engang lov til å bære tåregass-spray for å beskytte meg selv og barna mine. Her forventes det bare at vi krysser fingrene og håper at det ikke påvirker vår familie neste gang. Bedre deg enn meg, som de sier.

Feil sted til feil tid

I mange år har politikere og myndigheter fortalt oss at dette er avtaler mellom kriminelle, og at det er liten risiko for at veloppdragne borgere blir rammet. De som faktisk ble påkjørt uansett – det vil si de som ble skutt, sprengt eller stukket i hjel –, ble sagt å «ha vært på feil sted til feil tid». Men hvordan kan man være på feil sted til feil tid når man er på vei til jobb, går en tur eller sover i sin seng?

Da jeg selv bodde i Malmö og ble vekket av skudd eller detonasjoner, lærte jeg raskt å finne ut om det var i nærheten av hjemmet, og hvis  det ikke var det, sovnet jeg raskt igjen. Før min yngste sønn hadde fylt seks år, hadde han blitt vekket av både et gjengmord utenfor porten og et bombeangrep på gaten. Foreldre som ønsker en utfordring, kan prøve å forklare kulehull i fasaden for en femåring uten å skremme barnet. Tro meg: Det er vanskelig.

Krig med lav intensitet

På sosiale medier og i daglige samtaler har stemmer i et par år sagt at det pågår en lavintensiv krig i Sverige. Det er ingen soldater på gata og ingen bombefly som slipper sin last over byene, men risikoen for vold er konstant til stede i store deler av landet. Grupper kjemper mot hverandre, men hvem som helst kan bli berørt. Usikkerheten er derfor stadig til stede – og det er nettopp dét som kjennetegner krig med lav intensitet. I en krig med lav intensitet utføres angrep for å stresse politiet, bryte ned myndighetene og sette tilliten mellom mennesker ut av spill. På denne måten bryter samfunnet sakte sammen, og dermed også folket.

I kveld ble en annen grense krysset da et bombeangrep på en bygård i Göteborg skadet mer enn tjue mennesker, fire av dem alvorlig. Nå er det ikke lenger mulig å benekte at svenske gater, torg og boligområder er blitt omgjort til terrorscener. Når vanlige, veloppdragne borgere ikke engang er trygge i sine egne senger, er det rimelig å si at vi har forlatt lavintensitetskrigen og er over i en krigstilstand.

«Flykte for livet»

En kommentar som gjentok seg flere ganger i medias rapport fra Annedal, var at folk ble tvunget til å flykte for livet. Denne setningen høres merkelig kjent ut for svensker. Dette er nemlig det vi har fått som forklaring på at Sverige har mottatt to millioner migranter de siste 20 årene – det er vår menneskeplikt å ønske mennesker velkommen som har flyktet for livet. Men hvor skal vi flykte når det er våre hus som sprenges? Når det er våre barn som våkner fra skudd? Når det er våre slektninger som er skadet, fysisk eller psykisk, av angrepene?

Svar meg gjerne på dette: Nå som svenskene i flere tiår har åpnet sine hjerter for mennesker som flyktet for livet – hvor skal vi flykte når våre liv er truet?

Mange som bodde i huset i Annedal skal ha sagt at de nå vil flytte fra Göteborg. Det har rett og slett blitt for farlig å bli boende der. Men hvor skulle de flykte? Det er ikke mye tryggere andre steder i Sverige. Kommunestyrelederen i Göteborg, moderate Axel Josefson, sa også under morgenens direktesending fra Övre Husargatan at ingen trengte å føle det slik.

– Man ska inte vara rädd för att man ska ha bomber och skjutningar i sina bostadsområden, sier Axel Josefson i intervjuet med Göteborgs-Posten.

Nei. Du «burde» ikke være det. Ikke i den beste av verdener. Men bomber og skyting er ikke fantasier, og folk lider ikke av «bombefobi». Frykten er berettiget. Det er ekte bomber som eksploderer i trappeoppganger, på balkonger og på soverom. Bomber med eksplosiv effekt for å skremme, lemleste og drepe. Slike bomber bør man frykte. Tro meg!

For på steder hvor du kan støte på slike bomber i hverdagen din, er det ikke trygt å være. På disse stedene er det krig.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Kjøp Klanen her!

Kjøp boken fra Document Forlag!