Seks av ti eldre i Oslo er underernærte. Det var Aftenposten som meldte dette søndag.

Avisens opplysninger er basert på tall fra Helsedirektoratet som viser at tilstanden for hovedstadens eldre forverres. Andelen beboere i eldreinstitusjoner med mangelfullt kosthold er økt fra 46 til over 60 prosent på bare fire år. Forholdene i Oslo er ikke spesielle, men uttrykk for en alminnelig situasjon ved landets eldreinstitusjoner. Om lag halvparten av beboerne på landets sykehjem er enten underernærte eller står i fare for å bli det, viser undersøkelser.

Helsedirektoratet har dessuten dokumentert at mange sykehjem mangler planer for å sikre beboerne riktig mat. Riksrevisjonen er kommet til den samme konklusjon.

– Når maten er dårlig, venner du deg gradvis til å spise lite, sier 96-årige Aslaug Nielsen til Aftenposten. – Det er samme middag flere dager i trekk. Maten får bare nytt navn. Jeg kaller det bikkjemat, sier pensjonæren.

Levanger kommune følger Oslo-sporet. Adresseavisen samtalte nylig med Bente Pedersen på Levanger. Hennes 79-årige far er hjemmeboende og får middagsmat fra kommunens sentralkjøkken, som bringer middag ut til folk som abonnerer på tjenesten.

Bente Pedersen besøkte sin far forrige søndag og så hva faren ble budt. Det skulle forestille fårikål, men bildet hun tok, viser en helt uappetittlig greie. – Måltidet besto av en tyntflytende suppe ispedd udelikat kjøtt i mengder som selv med to poteter og noen kålblad ikke ville mettet en fireåring, sier Pedersen. Hennes far er svak og underernært. Datteren er usikker på om faren blir ordentlig mett. Hadde asylsøkere blitt servert slik føde, ville det blitt fakkeltog. Men eldre er det ikke så farlig med. De skal jo snart dø likevel. Kanskje Levanger kommunes kjøkken kunne levere middagsmat til Stortinget, slik at den politiske kremen blir kjent med virkeligheten?

Rett over fjorden ligger Leksvik Helsetun. Der er det helt andre tilstander. All mat lages på institusjonen fra grunnen av og er basert på lokale råvarer. Grønnsaker hentes fra gartnerbygda Frosta, og fersk fisk fra fiskere på kysten. Frosne halvfabrikata og fisk som er prosessert i Polen eller Kina, er bannlyst. Kjøkkensjefen understreker at måltider ikke skal være et holdepunkt, men et høydepunkt. Beboerne kalles gjester, for de har ingen annen restaurant i bygda. Yrkesstolte kokker er fornøyd. Det er også gjestene – og kommunen, som ikke overser sine eldre innbyggere.

Det går an å ta eldre folk på alvor – hvis kommunen vil. Det er viljen det kommer an på.

Lesere som har levd en stund, husker eldreopprøret i 1990 med professor Per Hovda i spissen og hans tv-anklage mot politikerne: «Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør». Så bevilget Stortinget en eldremilliard – men det aller meste ble som før. De eldre gikk igjen i glemmeboken.

Sosialminister Grete Knudsen lovte i 1993 at alle eldre som ønsker det, skulle få eget rom på alders- og sykehjemmene innen fem år. En av hennes etterfølgere, Bjarne Håkon Hanssen, sa 15 år senere at «nå er det de eldres tur». I 2010 utstedte statsminister Jens Stoltenberg en «verdighetsgaranti» som skulle sikre alle pensjonærer enerom. Hans lovnad ble som skrift i sand.

De mange og gjentatte løftene er fortsatt ikke innfridd. Mange på eldreinstitusjoner lever ennå under uverdige kår. Pensjonærer mangler både verdighet og livskvalitet.

Arbeiderpartiet er ikke alene om å love gratis skolelunsj til alle elver i grunnskolen og på videregående. Dette blir nok gjennomført også. Investeringer i nye lokaler og drift av mattilbudet kommer på et tosifret antall milliarder. Tanken er typisk for dagens eliter: Det familiene kan ta ansvar for selv, det tar det offentlige på seg. Oppgaver som folk derimot ikke klarer selv, det blir nedprioritert. Syke og enslige får ha det så bra og ta til takke med smuler fra elitenes bord. 

Nå for tiden er nemlig mangt som er mye viktigere enn å gi dem som bygde landet en verdig alderdom. Virkningsløse klimatiltak, resultatløs u-hjelp, import av muslimer og reparasjon av islamistenes skadeverk kommer i første rekke. Sponsing av rikfolks kjøp av elbil og investeringer i sykkelstier som svært få bruker går også foran de eldres behov. Elitenes hobbyer kommer først!

Det er bare å se kjensgjerningene i hvitøyet: Det blir aldri de eldres tur.