Armin Laschet på vei til CDU-hovedkvarteret i Berlin etter en tv-opptreden den 26. september 2021. Foto: Michael Kappeler / DPA via AP / NTB.

Hvis vi levde i en noenlunde normal verden, ville konsekvensen av det katastrofalt dårlige valget for CDU bli partileder og stats­minister­kandidat Armin Laschets snarlige avgang. Men verden er ikke normal, og derfor prøver han å klamre seg og partiet fast til makten.

Med stusslige 24,1 prosent av stemmene til CDU/CSU, klart bak det sosial­demokratiske partiet SPD på 25,7 prosent, har Laschet administrert partiet ved det dårligste valget noensinne.

Da unionspartiene endte på 32,9 prosent ved valget til Forbundsdagen i 2017, ble det allerede regnet som et dårlig valg, noe det også var sammenlignet med 41,5 prosent i 2013. På bare åtte år er altså CDU/CSU nesten halvert.

Denne uavlatelige tilbake­gangen handler naturligvis om mye annet enn Armin Laschet. Valget i 2017 var allerede et klart tegn på at mange velgere var misfornøyd med hvordan Angela Merkel hadde styrt Tyskland siden 2013, og saken som fremfor noen utløste misnøyen, var utvilsomt den store migrasjons­bølgen i 2015/16.

Da Merkel suverent satte EU-lovgivning til side og unnlot å forsvare grensene, endte Tyskland opp med mer enn en million asylsøkere. Mange av dem var opportunister som slett ikke flyktet fra noen krig, men for manges vedkommende kastet seg på toget til Tyskland fra helt normale liv andre steder i det utvidede Midtøsten; flere av dem var kriminelle, noen av dem vordende terrorister.

Store deler av opinionen gikk lei av Merkel, og i 2018 ble det klart at hun ikke ville ta gjenvalg som CDU-leder og stats­minister. En menings­måling som ble offentlig­gjort like før valget søndag, viste da også at et flertall av de spurte sa at de ikke kom til å savne Merkel.

Fra 2018 og frem til i dag har den viktigste oppgaven for CDU dermed vært å forberede seg på tiden etter Merkel. Kort tid før jul det året ble Annegret Kramp-Karren­bauer (AKK) utnevnt til ny partileder etter å ha beseiret Friedrich Merz knepent i den avgjørende valgrunden blant CDUs delegater.

Hennes lederskap viste seg raskt å bli totalt mislykket, og hun trakk seg da også tidlig i 2020. Akkurat da satte korona­pandemien inn, og det skulle gå nesten ett år før CDU fikk somlet seg til å velge hennes erstatter i januar 2021.

Den prosessen endte altså med at Armin Laschet vant, også han med knapp margin mot Friedrich Merz.

Det går en linje fra AKK til Laschet, og den handler om at CDU-delegatene ved begge korsveier har valgt Merkels og parti­apparatets foretrukne kandidat, mens Merz var mest populær blant CDUs egne velgere.

Hverken AKK eller Laschet skiller seg nevne­verdig politisk fra Merkel, mens Merz er klart mer konservativ. I denne situasjonen valgte CDU kontinuitet med Merkel istedenfor brudd med Merkel, og de to etter­følgerne i lederstolen ble å anse som noen slags dårlige kopier av en mangeårig stats­minister som et flertall allerede var gått lei av.

Det var altså ingen enkel oppgave Laschet fikk da han gikk inn i valgkampen. Starten ble da også vanskelig. Etter å ha arvet et parti som hadde ligget klart over 30 prosent på menings­målingene gjennom korona­krisen, mistet CDU straks oppslutning til fordel for De grønne da Laschet tok over.

Grafikk: Poll of polls / Politico.

Tilbakegangen for CDU og fremgangen for De grønne så ut til å være over i mai, og på forsommeren så unions­partiene ut til å styre mot valgseier. Tabben som mer enn noen annen forkludret det hele for CDU, var fotografiet av Laschets dumme flir under et besøk i flom­rammede områder i Nordrhein-Westfalen.

CDU-leder Armin Laschet flirer i bakgrunnen mens Tysklands president Frank Steinmeier holder en presse­konferanse om flom­katastrofen i Tyskland den 17. juli 2021. Foto: Marius Becker / Pool via AP / NTB.

Vareopptellingen denne mandagen er altså ikke noe lystig for CDU-lederen. Han har ført partiet frem til sitt dårligste valg noensinne, unions­partiene er ikke lenger størst i Tyskland, han dummet seg ut i en alvors­stund, og han fremstår som en dårlig kopi av Angela Merkel.

Under normale omstendigheter ville et slikt regnskap ha fått hoved­personen selv til å gå av. I stedet sier Laschet at han vil danne regjering med De grønne og det fri­demokratiske partiet FDP.

Internt i CDU er det heller ingen tegn til mytteri mot Laschet. Det er ikke så godt å si om det betyr at lederen har partiet i ryggen, eller om partiet inntil videre gjør gode miner til slett spill.

En skadeskutt Laschet vil stille svakt i forhandlinger med De grønne og FDP, som vel vitende om akkurat dét vil presse CDU maksimalt for å få gjennomslag for sin egen politikk, mens de hele tiden kan true med at de går til SPD i stedet hvis ikke Laschet føyer seg.

Det betyr at en CDU-ledet regjering vil ha dårlige utsikter til å ta noen reell styring med politikken i Tyskland.

Spørsmålet er om det betyr så mye for CDU. Sannsynligvis er det viktigere å bli sittende i regjering enn å kunne sette sitt preg på politikken.

For i en verden der regjeringen ikke lenger kan utmeisle en fremtid i samme grad som før, men snarere administrerer etter beste evne og slukker de brannene som måtte dukke opp, er det de personlige posisjonene som teller mest.

Meningsmålinger viser at den suverent viktigste saken for velgerne i Tyskland var klima. Men ingen tyske politikere er i nærheten av finne noen balanse mellom kravene om radikalt reduserte CO₂-utslipp og hensynet til landets økonomi.

Dertil kommer at den skammen som for tjue år siden ville ha hengt som en skygge over Laschet, ikke er et like stort problem i dag, da verden er hukommelsesløs og har gitt avkall på det meste av gamle dagers æreskodekser, også de som det ville være verdt å beholde.

Den voldsomme fremgangen for SPD de siste månedene skyldes overveiende eldre velgere, som neppe har sett med milde øyne på Laschets opptreden under flom­katastrofen. Men mange av disse vil ha stemt for siste gang.

Dermed er tysk politikk redusert til et slags sirkus, der det ikke spiller all verdens rolle hvem som sitter i regjering – akkurat som i vår egen andedam.

Kjøp «Politisk kitsch – en tysk spesialitet» hos Document Forlag her!