Taliban mener å ha gjort alt de trenger for å få internasjonal anerkjennelse og sete i FN allerede nå. Det er det imidlertid få andre som er enige i.
Det er kun halvannen måned siden kalasjnikov-væpnede Taliban-krigere tok seg inn i den afghanske hovedstaden og overtok kontrollen over Afghanistan.
Nå jobber Taliban for å få et sete i nasjonenes klubb og søker det intet land har gitt dem idet de forsøker å regjere landet for andre gang: Internasjonal anerkjennelse av sitt styre.
Taliban skrev i forrige uke brev til FN og krevde å få tale på FNs hovedforsamling. Bevegelsen mener de har alt som trengs for å anerkjennes som regjering. FN har i praksis svart på Talibans forespørsel med å signalisere at de syns dette går litt for fort.
Afghanistan, som ble med i FN som tidlig medlemsland i 1946, skulle etter planen tale sist på hovedforsamlingen høynivåmøte mandag. Ettersom det ennå ikke er holdt møte i FN-komiteen som avgjør klager på kreditering, virker det nærmest sikkert at enten Afghanistans nåværende FN-ambassadør taler i år, eller at ingen taler for dem i det hele tatt.
FN kan tilbakeholde eller utgi formell anerkjennelse av Taliban, og kan bruke dette som et viktig forhandlingskort for å sikre at gruppa blant annet respekterer menneskerettighetene og gir jenter tilgang på utdanning. Her har den 76 år gamle verdensorganisasjonen fortsatt makt og relevans.
Afghanistan er en god case-studie på akkurat hvorfor FN ble opprettet i etterkant av andre verdenskrig, mener president Rohinton Medhora ved Center for International Governance Innovation i Canada.
– Hvis du er FN og vil representere familien av nasjoner, vil du at hele familien skal være der. Til og med den fjerne fetteren alle kanskje ikke er så stolte av, sier han.
– Så FN trenger Afghanistan og andre land for å vise verdien av mye av det de gjør.
I Afghanistan kan FN bruke vekten av sine omfattende nødhjelpsprogrammer for å vise akkurat hvor viktige organisasjonens ofte underfinansierte programmer er med tanke på å sikre stabilitet og sikkerhet. Afghanistan står overfor flere humanitære kriser og nær total fattigdom grunnet etterdønningene av den politiske situasjonen.
Det er allerede flere som har tatt til orde for at nødhjelp til Afghanistan bør avhenge av om jenter får tilgang på utdanning. Selv om de har lovet å være inkluderende og åpne, har Taliban ennå ikke tillatt at eldre jenter drar tilbake til skolen. De har også begrenset mediefriheten og gått tilbake til brutale praksiser som å henge lik offentlig i byene.
Landets nåværende FN-ambassadør med akkreditering i Genève, Nasir Andisha, er kritisk.
– Taliban representerer ikke viljen til det afghanske folk, mener han.
Hvis FN anerkjenner Talibans styre, sender det ut et farlig signal til andre, det være seg i Jemen eller Myanmar, om at de kan ta til våpen og deretter havne i det gode selskap, mener Andisha.
– For verden, og for FN, er på tide å bruke dette som forhandlingskort, sier Andisha.
Talibans utnevnte FN-utsending Suhail Shaheen er tidligere forhandler og politisk talsperson. Han sier til nyhetsbyrået AP at hans regjering bør slippe til i FN og legger til at alle grenser, territorier og store byer i Afghanistan er under Talibans kontroll.
– Vi har støtte fra vårt folk, og på grunn av den støtten kan vi fortsette å kjempe for vårt lands uavhengighet. Vi har alt vi trenger for å anerkjennes som regjering. Så vi håper FN, som en nøytral verdensmakt, anerkjenner Afghanistans nåværende regjering, sier han.
Flere enn et titall av ministrene i Taliban-regjeringen står imidlertid på FNs svarteliste. Det inkluderer landets utenriksminister Amir Khan Muttaqi, som Andisha og andre afghanske diplomater i utlandet nekter å snakke med.
Andisha tjenestegjorde i Genève for den USA-støttede regjeringen til Ashraf Ghani, som rømte til De forente arabiske emirater da Taliban overtok Kabul den 15. august. Ghanis regjering falt like etter.
Han holder fortsatt samtaler med representanter for andre land rundt om i verden for å få dem til å blåse liv i de nasjonale fredssamtalene i Afghanistan. Han mener FN bør gjøre det klart at for å bli med i det gode selskap, holder det ikke å «holde en stor nok befolkning som gisler».
Qatar har på sin side tatt til orde for at land ikke bør boikotte Taliban, mens Pakistan har bedt verdens land om å unngå å isolere Taliban. Isteden mener de man må gi dem insentiver til å holde sine løfter om å fordømme terrorisme og være inkluderende.
Under Talibans undertrykkende styre sent på 90-tallet var det kun Pakistan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som anerkjente deres styre. FN nektet den gang å anerkjenne Talibans regjering og ga Afghanistans sete til den forrige, krigsherredominerte regjeringen.
USA, som ledet invasjonen der Taliban ble avsatt i 2001, trakk alle sine styrker ut av Afghanistan forrige måned i en kaotisk operasjon.
Utenriksminister Antony Blinken gjorde det klart i sin tale i FN at USA anser det som kritisk at det internasjonale samfunnet står sammen om å sikre at Taliban går med på en rekke forpliktelser før de får legitimitet og støtte utover nødhjelp.
Enyat Najafizada, som leder den uavhengige tenketanken Institute of War and Peace Studies i Kabul, mener FN bør tilrettelegge for forhandlinger mellom afghanske grupperinger, der man også inkluderer de ulike landene som har historikk for å blande seg inn i Afghanistan for å sørge for regional stabilitet.
– Dersom det ikke dannes en inkluderende regjering, vil landet gå i retning av borgerkrig, sier Najafizada.
Uavhengig av hva som skjer i neste omgang for Afghanistan, er det tydelig at Taliban ikke ønsker å bli sett ned på av verdenssamfunnet, mener Kamal Alam ved det Atlantiske Råd.
– De vil ha sete i FN. De vil dra til Davos. De liker privatjet-livsstilen, sier han, med henvisning til gruppas politiske elite som lever i eksil i Qatar.
– Men det er bare de politiske lederne. Fotsoldatene på bakken, det finnes ikke noe «nye Taliban». Alt de gjør er en del av en taktikk for å bli anerkjent, og å ikke bli isolert, sier Alam.
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.
