Finnes det en klar og tydelig hovedtendens i historien slik den fremstår under de siste par århundrene? Definitivt ja, etter min mening. Selv om flere sider ved utviklingen kunne fremheves som definerende, valgte jeg tittelformuleringen «Mennesket er blitt større».
Størrelse skal i sammenhengen naturligvis forstås relativt, så da gjelder det å sammenligne oss – menneskene – med noe som gir rett målestokk, og intet er i så måte rimeligere enn Gud og Naturen. Førstnevnte, den ubeskrivelige skaperen og (for mange) vedlikeholderen av alt som er, har glidd mer og mer i bakgrunnen, for til sist å forsvinne helt for de fleste i Vesten.
Under de seneste tiårene har vi også begynt å yppe oss noe alvorlig mot den delen av virkeligheten som tok over som referanseramme og ytterste maktfaktor da Gud forsvant, nemlig Naturen. Dette skal vi straks ta for oss med eksempler og forklaringer, men la meg oppsummere den logiske bunnlinjen allerede her: Når både gud(er) og den allestedsnærværende og livgivende naturen mister sin en gang så selvsagte posisjon i tilværelsen, blir Mennesket uvegerlig tilsvarende større og mektigere, for til sist å dominere over alt som finnes både innen fysikken og metafysikken. At denne utviklingen har noen følger som kanskje ikke var selvsagte til å begynne med, men som nå etterlater stadig bitrere smak, er hva menes med overskriftens «voksesmerter». For grunnleggende forandringer på det nivået vi her snakker om, lar ingen aktører uberørt.
At Gud er død, var en av Nietzsches mange geniale spissformuleringer. Påstanden er hyppig sitert så vel som misoppfattet, ikke minst i sammenheng med filosofens samtidige forkynnelse av overmennesket som et nytt og nødvendig stadium i vår utvikling. Folk flest tok ikke inn over seg de dypt etisk-eksistensialistiske implikasjonene av Nietzsches resonnement, at vi i Guds fravær selv står ansvarlig for å opptre anstendig og gjøre det rette; isteden har man lettvint rafset med seg dødsattesten og lagt den i esken med bevis for at nå er det fritt frem: Vi er sjefen. Det hele er med andre ord blitt enda et element i den smått barnlige «ingen bestemmer over oss»-holdningen etterkrigsmenneskene har utviklet overfor den evige livsbalansen mellom plikt og rettighet, lyst og alvor. Vi skal nyte, ikke yte, lyder det nye mantra, og et slikt liv leves best når ingen gud kikker en over skulderen og inn i kortene.
Vi lar det guddommelige forsvinningsnummeret forbli udiskutert i det som følger, for akkurat denne siden ved menneskets overvekst fortoner seg nærmest selvsagt – til og med udiskutabel – for enhver som oppmerksomt har fulgt samfunnets raske og omfattende sekularisering. La oss isteden se på hvordan mennesket er blitt viktigere på naturens bekostning.
Åpenbart spiller vår økende kontroll over omverdenen inn; vi kan i dag gjøre mangt som i tidligere tider var umulig, hvilket lett medfører svulmende selvtillit. Citius, altius, fortius og så videre er vesentlig mer troverdige mål når vi tar teknologien til hjelp enn forholdet var da vi kun måtte stole på egne muskler. Også hjernekraften er under senere år, ved datamaskiners hjelp, blitt naturoverskridende på stadig flere fagfelt, enten man navigerer i verdensrommet eller slår Magnus Carlsen i sjakk ved hjelp av et enkelt program på smarttelefonen. Vi skal konsentrere oss om to viktige samtidsområder der dagens mennesker mener seg å ha overtatt naturens mesterrolle: klima og vår kjønnsbestemte adferd.
Troen på menneskeskapt global oppvarming har mange interessante sider både hva fysikk og psykologi angår, men representerer også en overgang fra innsikten om en altdominerende Sol Invictus til en (delvis) tro på at mennesket bestemmer over kosmos, i alle fall den delen av Altet som utgjøres av vår klode. Det er ikke solaktiviteten som er den viktigste driveren bak klimaforandringene på jorden lenger, sier de klimafrelste, men vår livsførsel. Rett eller galt (jeg mener definitivt i all hovedsak det siste); uansett innebærer skiftet en massiv forskyvning i retning av at vår rolle er blitt viktigere, endog til forkleinelse for planetsystemets stjerne. Ser man ikke at dette indirekte sier noe riktig «magstarkt» om nåtidsmenneskenes selvoppfatning, så sliter man alvorlig med «kognitive utfordringer», og da plukker jeg blant de mildeste ordene på eufemismelisten.
At naturen setter grenser for gjennomførbarheten av menneskelige ønsker, var engang selvsagt innsikt. Vi kan ville eller ønske både det ene og det andre, hvorav det meste er hinsides realitetsgrensene. Språket så vel som lovverket har typisk reflektert mulighetsrammene. Oppfatningen om at en generell naturrett eksisterer for alle mennesker, samt at våre ulike språk er tilpasset en menneskespesifikk måte å tenke på, er begge forestillinger som man i moderne tid stort sett har vært enige om enten man stod til høyre eller venstre i hverdagspolitikken. Du lærer ikke en ku å danse på line uansett hvor mye du trener henne; ethvert forsøk er nytteløst. Ei heller får du menn til å føde barn eller et menneske til å skifte kjønn bare fordi vedkommende forlanger å bli tiltalt med et annet pronomen (ord som han og hun) enn det som vanlig var. Henvisning til eksistensen av en indre overbevisning om det ene eller annet, at man eksempelvis egentlig har tilhørighet til et annet kjønn enn det anatomien antyder eller avslører, har alltid vært tillagt mindre vekt, for slike følelsesbaserte konklusjoner er uten generell (inter-individuell) beviskraft.
Nå ønsker sterke krefter i samfunnet å endre dette og isteden la individers selvoppfatning bli styrende for hvordan de skal klassifiseres: som mann, kvinne eller en eller annen mellomting. «Nyvinningen» kan sees i mange lys, hvorav enkelte trolig er psykiatriske, men den innebærer uomtvistelig en forskyvning av definisjonsmakten fra det objektive (det alle kan se) til det individuelle («jeg føler inne i meg at noe er slik, ikke slik, og det er jeg som suverent bestemmer over meg selv, også over hva jeg er og ikke er»). Naturen devalueres mens mennesket oppvurderes til suveren sjefsstatus. At man ved å løfte definisjonsretten ut av fellessfæren og inn i det personlige, ender opp i en nærmest solipsistisk selvforakt-hat-og-projisering/blindgate, tar man øyensynlig lett på. Det føles godt og riktig i øyeblikket å oppnå også denne formen for «frigjøring», og slikt kan vel ikke være feil?
Jo, det kan faktisk dét; vi har allerede gjennomgått mange runder med selvødeleggelse av lignende type, forandringer som har belastet samfunnsbærende strukturer, og snart har vi ikke stort mer å gå på før sivilisasjonshuset raser. Både livets transcendente (Gud) og fysiske (Naturen) domene er nemlig uendelig mye større enn oss, enten vi innser dette eller ei, og vi har etter hvert forstrukket oss noe aldeles innmari for å oppnå styringsrett over begge de nevnte supra-humane dimensjonene av virkeligheten. Slikt ikke bare smerter akutt, men gir etter hvert senfølger vi ikke kommer til å kunne leve godt med.
Det pinlige i situasjonen er at meget gammel kunnskap allerede finnes om farene forbundet med slik dumskap. Hybris var navnet de gamle grekerne brukte om overmotet, at menneskene satte seg opp mot skjebnen og sin naturlige innplassering i totaliteten og tiltok seg oppgaver og ferdigheter de ikke var voksne for, langt mindre kunne mestre. Verre synd fantes ikke.
Den postmoderne tragedien
Hadde postmoderne nordmenn kunnet mer historie enn tilfellet er, ville de kanskje gjenkjent disse trekkene ved dagens dumheter. Så er åpenbart ikke tilfellet, eller kanskje man gjør det, men nekter å tro på den gamle lærdommen. Det er lett å være tøff når været er godt og ladene fulle.
Voksesmertene er først og fremst varsler om besvær – kall det gjerne straff – som kommer, slik enhver noenlunde pålest domsprofet innser, stilt overfor samtidsplagene. Den selvovervurderende dumskapens konsekvenser kommer til å bli harde å døyve, også fordi man ikke lenger har noen å klage til eller be om hjelp fra når det hele går fra vondt til verre. Heller ikke vil det kun bli de skyldige som får merke følgene. Storm av dette slaget treffer dessverre ikke bare dem som sådde vinden.
