Høstens valg i det krigsherjede Irak vekker liten entusiasme i befolkningen. Politikerne sliter med å vinne velgernes tillit – særlig blant de unge.
23 år gamle Sajad, som sitter sammen med vennene sine på en kafé i Bagdad, bryr seg fint lite om valget på ny nasjonalforsamling 10. oktober.
– Jeg ser politikernes plakater i gata, men jeg kjenner ikke navnene eller hva de står for, sier Sajad.
– Jeg tror egentlig at alle har det samme programmet: Vi skal gjøre ditt, vi skal gjøre datt. Det er bare tomme løfter, sier han hånlig. Vennegjengen nikker samstemt.
Irak er på vei ut av nesten to tiår med krig og opprør etter at de USA-ledede styrkene invaderte landet i 2003 og diktatoren Saddam Hussein ble styrtet. Amerikanerne lovet å bringe frihet og demokrati til irakerne, men utviklingen i landet ble heller preget av konflikt, politisk vanstyre og økonomisk nød.
Befolkningen er i dag desillusjonert. Politikerne anses som både udyktige og korrupte.
Mohammed er siviløkonom. Han jobber i en butikk som selger oliven- og mandeloljer. Han tror ikke at valget vil endre noen ting.
30-åringen tenker fortsatt ikke på ekteskap. Til det er de økonomiske problemene for store.
– Myndighetene gir meg ikke engang de mest grunnleggende tjenestene. Hvorfor skulle jeg da bry meg med å stemme, spør han. Han viser blant annet til de daglige strømbruddene.
– Og ingen veier i nabolaget mitt er blitt asfaltert siden 2003, legger han til. Som mange andre irakere vil han ikke oppgi sitt fulle navn når han snakker om politikk.
I den valgkretsen han tilhører i Bagdad, kjenner han til to av fem kandidater. Men han har ikke tatt seg bryet med å sjekke valgløftene deres.
– De politiske fraksjonene har stort sett vært de samme siden 2003. Det eneste som endrer seg, er ansiktene, sier han.
Han fordømmer Iraks rotfestede klientelisme, altså når politiske ledere utnytter sin posisjon til å gi folk ulike goder – i bytte mot stemmer.
– De eneste som stemmer, er de som er blitt lovet jobb, eller de som stemmer på folk som står dem nær på en eller annen måte, sier han.
Sajad, som jobber i et medieproduksjonsselskap, sier at han ikke har noen planer om å stemme.
Det er frykt for at mange av Iraks 25 millioner stemmeberettigede følger hans eksempel. Valgdeltakelsen kan komme til å falle under oppslutningen på 44,5 prosent ved forrige valg i 2018.
Partiene forsøker å tiltrekke seg folks oppmerksomhet i gater og torg. De holder valgmøter og får kjente personligheter til å møte opp for å tiltrekke oppmerksomhet. Det henger plakater og bannere over alt.
Men alt i alt er det lite trøkk i valgkampen. Irakere flest har mer enn nok med å håndtere sin egen hverdag preget av økonomisk krise. En krise som har blitt kraftig forsterket av pandemien og lave oljepriser.
Valget var opprinnelig planlagt til 2022, men statsminister Mustafa al-Kadhemi framskyndet det med et år.
Framskyndingen var en innrømmelse til protestbevegelsen som brøt ut høsten 2019 – drevet av folks sinne mot korrupsjon, skyhøy ungdomsledighet og mangelfulle offentlige tjenester.
En ny valglov har utvidet antallet valgkretser og gjør det mulig for folk å stemme på individuelle kandidater – ikke bare på lister. Nasjonalforsamlingen består av 329 plasser, og 25 prosent av plassene er forbeholdt kvinner.
Men til tross for endringene ligger det an til at de tradisjonelle og mektige blokkene beholder makten sin.
Blant dem er den sjiamuslimske militsgruppen til Hashed al-Shaabi og bevegelsen til den sjiamuslimske lederen Moqtada Sadr.
Statsviter Marsin Alshamary mener det er vanskelig å forutsi hvem som stikker av med seieren. Han sier at valget blir avholdt i et klima av apati og fortvilelse.
– De fleste tror ikke at valget vil endre noe, sier Alshamary, som er forsker ved det amerikanskbaserte Belfer Center for Science and International Affairs.
– Valgdeltakelsen går nedover for hvert valg. I 2018 var det veldig dårlig frammøte. Den blir høyst sannsynlig enda lavere i år, sier han.
Apatien vokste etter at protestbevegelsen i 2019 førte til svært få endringer.
Mange aktivister ble dessuten drept, kidnappet eller skremt til taushet. Ingen har påtatt seg ansvaret for volden, og ingen har blitt stilt til ansvar.
28 år gamle Ali sier at han ikke vil stemme – fordi han ikke vil være medskyldig i «kriminaliteten valget representerer».
– Valget blir ikke transparent. Det er pengene og våpnene som rår. Det er de som har våpnene og pengene, som vil vinne, mener han.
