Selma Gamaleldi. Foto: Facebook.

I Sverige står Selma Gamaleldin, en ung kvinnelig lærer, fram og forteller om sitt møte med LHBTIQ-bevegelsens krav om underkastelse. Hun nektet å bruke pronomenet hen til en gutt på 7 år, noe som fikk guttens foreldre til å kreve henne avskjediget, et krav som også ble tatt til følge.

Det er en historie, hvis man fortalte den for 10 år siden, som knapt ville blitt forstått, og for 20 år siden ville den vært ansett som for tåpelig til å bli brukt i en science-fiction historie. Men i dag er den en realitet. Og det handler ikke om graden av frihet, men om et samfunn som i sin avvisning av noe større enn dem selv synes å være nødt til å si nei til naturens orden og sannhet.

Selma Gamaleldin mistet altså levebrødet og blir ikke sett på som skikket til arbeidet som lærer fordi hun ikke vil kalle en gutt for hen. Det er en historie som krever at den får synke ned, at vi bruker litt tid til å erkjenne hva som finner sted rett foran øynene på oss. Hendelsen er nemlig ikke et resultat av tilfeldigheter og en svak arbeidsgiver. Det er langt dypere ideologiske krefter som er i sving.

Selma  Gamaleldin gir flere gode grunner for hvorfor hun ikke kan bruke pronomenet hen til en elev. For det første mener hun seg forpliktet av naturens sannhet, for det andre kjenner hun på et ansvar for gutten det gjelder. Hun frykter at det å være med på å bekrefte foreldrenes påstander om kjønnsdysfori og «født i feil kropp», kan føre til at gutten lettere blir utsatt for en skadelig medisinsk behandling.

Selma Gamaleldin er ikke den eneste som har mistet jobben som en konsekvens av sin motstand mot radikal kjønnsteori, men hun viser tydeligere enn de fleste andre at dette er noe som kan ramme enhver som mener at begrepet sannhet er noe mer enn en kulturell betinget størrelse. Det er naturens orden hun står opp for, på samme måte som Jordan Peterson, da han også nektet å bruke pronomenet hen og pekte på kravets totalitære dimensjoner.  Gamaleldins skjebne viser at Jordan Peterson hadde rett, at politikernes påstander om trosfrihet og akademisk frihet ikke gjelder for dem som opponerer mot dagens statsbærende ideologi. LHBTIQ-rettigheter er nemlig menneskerettigheter, noe EU-parlamentet vedtok for en tid tilbake. Mandag i uken som gikk vedtok det samme parlamentet en resolusjon som sier at innbyggernes rett til fri bevegelse må føre til at alle medlemsland også anerkjenner statenes ulike familielovgivning, selv om disse bryter med naturens orden.

Skjebnen til Selma viser hva disse menneskerettighetene betyr i praksis, nemlig at den som er uenig i den virkelighetsoppfatningen radikal kjønnsteori bygger på, selv mister sine grunnleggende rettigheter.

Her i Norge står NLA i fare for å miste sin høgskoleakkreditering for sin motstand mot denne ideologiske revolusjonen. Tilsynsmyndighetene mener at høgskolen ikke tilbyr sine akademisk ansatte nok akademisk frihet, og glemmer at livet under regnbueflagget krever en konformitet som gjør det umulig å være både uenig og kritisk.

Samtidig sier samtlige norske politiske partier at de ønsker trosfrihet, men er mest opptatt av å støtte opp under diskrimineringslovgivning og straffelovens paragrafer om hatefulle ytringer. Det er som de ikke vil se at Selma Gamaleldin ble oppsagt fordi Sverige har fått en diskrimineringslovgivning som skal «beskytte» «sårbare» grupper med tanke på seksuell orientering og kjønnsidentitet, en lovgivning landet deler med store deler av den vestlige verden.

Når Selma sier at hun må forholde seg til sannheten, diskriminerer hun, og det kan ikke vår tids tolerante akseptere. For den som diskriminerer, den krenker, og trosfriheten inkluderer ikke en slik rett. Slik er det med den saken. At Selma Gamaleldin handler slik hun gjør for å beskytte både en sårbar gutt, skole og samfunn, er irrelevant.

Når et samfunn i lovs form vedtar at naturens orden og sannheten er en trussel for innbyggernes velferd, vil vi få langt flere historier som den til Selma Gamaleldin. Hvis ikke, betyr det at vi alle har bøyd oss. Hennes vilje til å kjempe bør derfor inspirere oss til videre arbeid. Vi trenger en ny konservativ høyre-side i vårt politiske landskap, en bevegelse som våger å kjempe for den virkelighetsforståelsen som formet vår kultur og ga oss den friheten vi fram til i dag har tatt for gitt.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!