Det er så rart med det; det noen synes er skuffende lite eller dårlig, fortoner seg som storveis for andre, og så har vi naturligvis alle mellomstadiene… Om noen skulle være i tvil: Demokratenes 1,2% oppslutning ved valget nettopp – rett nok opp 1,0 prosentpoeng fra valget for fire år siden, men langt unna den forjettede sperregrensen – er temaet, for var dette resultatet bra eller en skuffelse? I tillegg til øynene som ser, kommer konklusjonen an på forhåndsforventningene, inklusive hvor optimistisk man er på det norske folks vegne når det gjelder å se ubehagelige fakta i hvitøyet, samt gjøre noe med dem.
Selv er jeg blant dem som ikke synes det sømmer seg å gi opp i det som fortoner seg som nederlagets stund, iallfall ikke når det er snakk om politiske smeller; jeg har jo en viss erfaring med slike gitt hvor sparsom applaus som under de seneste tiårene er blitt nasjonalkonservative holdninger til del innen den norske politiske offentligheten. Da gjelder det å ta lærdom fra mytenes og kunstens verden, ikke minst av froskens kampvilje da han ble forsøkt spist av en stork: Med hodet omsluttet av fuglenebb og godt på vei ned i svelget, strakte frosken armene ut, grep fuglen om halsen og klemte til alt han maktet. Skulle ikke en slik kampvilje gi mot og oppmuntring til enhver som kjenner alvorlig motgang, kanskje? «Never say die», sier de engelskspråklige. Uttrykket har gyldighet for alle arter, nivåer og konflikttyper.
Var virkelig de 1,2% oppslutning dårlig? Ikke egentlig etter min mening, i hvert fall ikke dersom forutsetningene tas med i betraktningen, noe man naturligvis må gjøre. Det er kanskje ikke helt rettferdig mot dem som utgjorde Demokratene før FrP-eksklusjonene i vinter, å si at partiet bare har hatt et drøyt halvår på seg for å reise nasjonalkonservativ støtte for sin sak, men det kan neppe være tvil om at det er den nye partiledelsen med Ugland Jacobsen og Kent Andersen i spissen som har sørget for at D er blitt et reelt politisk alternativ også utenfor Agder-fylkene. Nei, de klarte ikke helt å «ta en Anders Lange», altså stampe opp av jorden i løpet av noen hektiske måneder tilstrekkelig nasjonsdekkende folkelig støtte til å oppnå representasjon på Stortinget; den begivenheten (det skjedde under sommerhalvåret 1973) var enestående innen norsk politikk, på samme måte som Lange selv var en unik orator og leder. At ingen innen D-ledelsen klarte å gjøre ham kunststykket etter ved årets valg, er det meningsløst å klage over, for svarte svaner kan etter sin natur ikke planlegges, langt mindre skapes på kommando.
Forutsetningene for å reise Demokratene som et parti vanlige nordmenn stemmer på, var jo heller ikke akkurat de beste; partiet ble massivt tiet i hjel av massemedia så vel som andre politikere, og når de en sjelden gang ble nevnt, så var det med klar advarsel-merking. Et typisk eksempel i sammenhengen var den éne gangen TV2-nyhetene hadde en liten sak om partiet, og valgte å fokusere på…Ugland Jacobsens norrønt inspirerte halskors, visstnok innkjøpt på Vikingmuseet i Lofoten!? I stedet for å diskutere politikk, fikk valgte landets nest største elektroniske nyhetskanal å hente inn som «eksperter» Lan Marie Berg og Knut Arild Hareide som begge forsikret seerne om at slik «misbruk av korset» var både trist og luktet ille; det var rett og slett en helt besynderlig medial episode, aktivist-tv på sitt absolutt verste, men dessverre langt fra noe unikt eksempel på hva norsk «politisk balanse» er blitt. Den som ikke er på lag med «medie- og stortingspartiet», må regne med å utsettes for massive bakvaskelser og andre propagandatiltak for å forhindre meningsmessig slinger i valsen. Slik er Norge blitt; trist og konformt inntil det feige, men den samtidshistoriske praksisen er entydig.
Hvordan er så sjansene for at D (personlig skulle jeg gjerne sett at partiet skiftet navn nå som årets valg er overstått, men dét – lyd-/ordspillet er i alle fall småpussig – er en annen sak) skal kunne vokse seg store i løpet av tiden frem til neste stortingsvalg? Svært gode, vil jeg si, og 4 år er nå en gang vesentlig mer enn 6 måneder når politiske skifter skal gjennomføres.
Jeg har sagt det før mange ganger og jeg sier det igjen: Det finnes et betydelig antall patriotiske, men politisk hjemløse, voksne nordmenn der ute (og en hel del ungdommer også; det finnes folk i alle aldere som evner å tenke selvstendig) som er kronisk skuffede over at deres meninger ringeaktes i dagens samfunn. Den tross alt beskjedne oppslutningen om Demokratene denne gang falsifiserer på ingen måte min påstand om at mange norske borgere i bunn og grunn var og er mer enige med D enn med Stortingspartiet; det var bare vanens makt, systemet treghet og den mediale propagandaens uomtvistelige effektivitet som skapte adferden ved valgurnene vi i dag sitter med som politisk fasit. Flere av disse faktorene kan påvirkes i vår retning, men det kommer ikke til å bli lett.
At Demokratene må utvides systematisk som landsomfattende politisk organisasjon, stein må legges på stein, snarveier finnes ikke, er åpenbart om et gjennombrudd skal oppnås ved neste Stortingsvalg. Kanskje kan også samfunnsutviklingen bli slik at begivenhetene selv vekker folk opp fra dvalen, noe jeg både håper og ikke håper på, for det kommer til å gjøre svært vondt. Skjer det brå og ubehagelige endringer hva gjelder samfunnsøkonomi eller –sikkerhet, kanskje av type sosial uro eller terrorangrep som ikke engang mediene kan påstå er uten klar sammenheng med en bestemt, unevnelig religion fra Midt-Østen, så kan kanskje selv nordmannen ristes opp av den oljepengesponsede fellessøvnen. Det har ikke skjedd hittil, men det kan skje og endatil riktig så brått; noen ganger er selv en uke lang tid i politikken.
Det er altså et «løft ditt hode du raske gutt»-innlegg jeg skriver nå i etterkant av valget, en betraktning som skal inngi en viss grad av håp for dem som hadde «forlitet seg på» en rask vei til målet for alle som ønsket seg en nasjonalkonservativ oppvåkning for Ola Nordmann med familie. Personlig er jeg full av tiltro til at oppvåkningen kan og vil komme, kanskje ved hjelp av en eller annen form for uventet revelje-hjelp som alt antydet, iallfall dersom mange nok innen Demokratene og blant partiets ytre krets av støttespillere – ansvarlige patrioter uten formell partitilknytning – fortsetter å arbeide målbevisst for den gode sak, for Norges sak.
For hva er alternativet? Er det å gjøre ingenting, eventuelt drikke champagne og se på Netflix mens Titanic styrer inn blant isfjellene? Nei, slikt gjør man bare ikke, man gir ikke opp håpet fordi det ser mørkt ut, slikt innrømmer jeg ikke at er nordmanns vis.
Norge er vårt land, og uansett om det ser lyst ut eller motsatt der fremme, så gjør vi det vi mener er riktig og rett, ikke dét som er mest behagelig. Å la seg lede av jegerånden bærer i seg sin egen belønning og bekreftelse uansett om man lykkes eller ikke. Skam få den som gir seg, så lykke til med det videre byggende politiske arbeidet, alle sammen!
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
