Partilederdebatt på TV2 i Bergen den 31. august 2021. Finn ni feil. Foto: Marit Hommedal / NTB.

Hvorfor er det knapt noen vest­europeere som lenger tror at politikken kan løse våre viktigste problemer eller føre samfunnet i en retning som gir folk herfra fremtidshåp?

Noe av forklaringen er at den nasjonale politikken i Vesten langt på vei er blitt utspilt av større krefter som ikke bryr seg all verden om folks ve og vel, som teknologi, demografi, dypstat eller over­nasjonale politiske, økonomiske, finansielle og åndelige strukturer – de være seg Big Tech, NGO-er, EU, Kina eller islam.

Men vi fornemmer at en viktigere faktor er det indre forfallet i Vest-Europas politiske systemer, som også gjør at politikere, alt annet enn de fremste blant likemenn, gir etter for eller innynder seg slike krefter. Dette står trolig ganske klart for dem som måtte ha orket å følge med på den norske valgkampen – klimafred være med dere.

Vår egen politiske kultur er blitt så syk at det knapt finnes respektable personer igjen i riks­politisk omløp. Ei heller er det noen intelligent debatt å se. Innbilsk­heten mangler imidlertid ikke. Den påtroppende norske stats­ministeren kan fantasere høylytt om å forandre verden, av en eller annen grunn uten å bli latterlig­gjort for all fremtid i offentlig­heten.

Det er overordentlig viktig å innse hvor dypt dette problemet stikker, og mirakuløst nok finnes det tenkere i Europa som kan hjelpe oss med det. Heldigvis har det aldri vært helt mørkt overalt i hele vår verdensdel.

Utopiske drømmer, demonstrativt føleri og aggressiv sentimentalitet har erstattet sakligheten og rasjonaliteten i samfunns­debatten og dermed også politikken, fastslår den tyske filosofen Alexander Grau i essayet «Politisk kitsch», som Document nå skal gi ut.

T.v. Alexander Grau (stillbilde: Bibliothek des Konservatismus / YouTube). T.h. omslaget til «Politisk kitsch».

I «Hypermoral» forklarte Grau at den offentlige moralismen har overtatt for religionen, men at det ikke lenger finnes noe tradisjons­fellesskap som forhindrer denne moralismen fra å løpe løpsk. At dette essayet ble en bestselger i Tyskland, og dessuten er en av Documents mest solgte utgivelser, viser at filosofen traff en nerve hos vanlige mennesker.

Denne gangen går Grau dypere inn i materien, og han bruker kitsch-begrepet til å kaste lys over det galehuset vi har som erstatning for en kritisk offentlighet. Den kollektive emosjonelle virkelighets­flukten og det massive ledsagende floskel­makeriet vi er vitne til overalt, er en form for kitsch – altså juggel, noe uekte, kunst av lav verdi. I denne tilstanden er realisme og nøktern saklighet ikke bare uvelkomment, men en grov fornærmelse som rettferdig­gjør bestyrtelse, fordømmelse og utstøtelse. Fenomenet er stupid, infantilt og autoritært på samme tid.

Når både tenkningen, debatten og politikken domineres fullstendig av dette verdiløse juggelet, skyldes det kulturelle og psyko­sosiale utviklings­trekk, analyserer Grau. Han bruker essayet på å skissere hvordan dette har hendt, trekker linjer mellom estetisk, moralsk og politisk kitsch, og dveler spesielt ved sitt hjemland Tyskland. Der kan han vanskelig bli profet etter en skånselsløs analyse av flere nasjonale ikoner. Utopismen og den totalitære dragningen næres av både ideenes og begivenhetenes historie i Tyskland, men disse ondene er også blitt eksportvarer – ikke minst til Skandinavia.

Resultatet er at det uekte har overtatt mange menneskers liv. Det er ikke bare at føleri erstatter autentiske følelser og bullshit den intelligente samtalen; det er hele personen som blir kitsch-aktig. Man opphører å eksistere som autentiske personer, for i stedet å gå helt og holdent opp i en falsk kitsch-personlighet. Litt brutalt sagt omgjør man sitt eget selv til juggel. Hvis det ikke var slik, ville heller ikke den politiske kitschen lykkes så godt som den gjør. Tilbudet gjenspeiler etterspørselen.

Når det åndelige og kulturelle mørket er så totalt, kan ikke detaljer som et skarve valgresultat bringe samfunnet ut av uføret. Politisk kitsch blir ikke politisk kunst over natten. Først behøves det intet mindre enn en renessanse for fornuften. Men det kan vanskelig skje i en kultur som ikke dyrker den – og heller ikke trenger å dyrke den fordi man tærer på store mengder kapital som forfedrene gav i arv.

Den politiske kitschen er et ulykksalig svar på en lengsel etter mening i et tomt liv, og gir gode vekst­betingelser for aktuelle fenomener som identitets­politisk fanatisme og inderlige ambisjoner om å «redde klimaet» – det siste en lengsel som har linjer tilbake til den tyske natur­romantikken. Her er potensialet for fanatisme stort.

Fra sin originale synsvinkel kaster altså Alexander Grau nytt lys over bakgrunnen for en samfunns­utvikling som for mange – kanskje den tause majoritet – er dypt ubegripelig, herunder også woke-hysteriet, som gjør det til noe krenkende å fastslå enkle realiteter, for eksempel at det kun finnes to kjønn.

«Politisk kitsch», som er oversatt av Øystein Nord, ventes fra trykkeriet om kort tid, men kan allerede nå forhånds­bestilles. Premium- og VIP-medlemmer vil motta boken i posten, og trenger ikke foreta seg noe.

* * *

Denne utgivelsen er den første av i alt tre denne høsten som vil sette publikum i stand til å forstå bakgrunnen for den syke politiske kulturen vi alle lever med, nemlig forfallet i kulturen generelt.

De to andre er «Culture counts» av Roger Scruton, som kommer på norsk i begynnelsen av november, og «The Madness of Crowds» av Douglas Murray, som vil foreligge på vårt morsmål i begynnelsen av desember. «Culture counts» er et av arbeidene fra Scrutons hånd som står seg best med årene, og den er en fantastisk motvekt til katastrofen Murray beskriver. Det blir en enkel julehandel i år!

En stor tenker ser på sin arving: Roger Scruton og Douglas Murray under en offentlig samtale i Emmanuel Centre i London 7. mai 2019, mindre enn ett år før Sir Roger gikk bort. Stillbilde: The Spectator / YouTube.

Andrew Breitbart sa en gang at «politics is downstream from culture», og det er utvilsomt sant. Når man er klar over dette, vil man ikke la seg affisere for mye av det hverdagslige politiske spillet. Det blir langt viktigere å gjenreise selve fornufts­kulturen.

Men først må den altså gjenoppdages. Det er ikke noe å somle med. For selv om det ikke skulle gi kortsiktige politiske resultater – det tar lang tid før et frø blir til et tre –, kan man i det minste beskytte sitt eget vett, og dermed leve bedre selv. Andre får komme etter når tiden blir moden.