Arbo Åsgårdsreien

Jonas ville bli statsminister og får sin drøm oppfylt, men hva står Ap for egentlig? Hva er deres visjon? Den er det vanskelig å få øye på.

Men de virkelig røde, de har en misjon og vet hvor de vil.

Vi kan få se noe av det samme som i USA: De radikale driver Ap mot venstre. Rødt vi ha en så stor gruppe at de kan by SV konkurranse. SV må bevise at de er radikale og kan levere varene. Hvis ikke vil de bli stående igjen på perrongen. SV har trolig lært av forrige gang, da Kristin Halvorsen ansvarliggjorde partiet i den grad at det ble et passivt haleheng.

Det er mange paradokser på rødgrønn side: De mest radikale som MDG er på parti med oligarkene som har vokst frem i Vest: Apple, Google, Facebook, Amazon.

Vi lever i en tid hvor de gamle begrepene om monopolkapitalen kan hentes frem igjen,  men det blir det ikke venstresiden som gjør. De har gått til sengs med Amazon, Apple, Google, Zuckerberg og FBI/CIA.

Når AP/NTB latterliggjør at høyresiden i USA snakker om politiske fanger etter 6. januar, får de ikke med seg at politiske fanger er noe man skal ta på alvor. De latterliggjør i stedet ordet. Men alle som følger med vet at det har substans. Det er virkelig politiske fanger i USA og landet er på vei mot å bli et land der folk dømmes ulikt ut fra hvilken politisk side de tilhører.

Når norsk offentlighet ikke får vite om denne utviklingen er det fordi norsk venstreside gjerne vil forbli jomfrunalsk. Den orker ikke at husgudene smadres en gang til. Det fikk være nok med 1989.

Nå har man lykkes å bygge en ny mytologi basert på marxisme, kritisk raseteori, kjønnspolitikk. Denne er et kontrapunkt til en ny høyreside som males i de mørkeste farver. Overdrivelsen av farene som truer skygger for hvilke mørke skygger man selv er bærer av.

Man hvirvler opp historisk støv og tiltrekker seg også islamister. De liker oppgjøret med den vestlige sivilisasjonen.

Venstresiden er blitt en Åsgårdsrei. Derfor hører man folk nå snakke om Apokalypsen som noe reelt.

Det gjelder både klimakatastrofene og de sosiale forskjellene.

Venstresiden borger for en politikk som skaper større forskjeller og vender seg i neste øyeblikk mot de samme forskjellene og sier de vil gjøre noe med dem.

Når velferdsstaten utvides til hele verden kan selv ikke Zareptas krukke dekke regningen i det lange løp. Oljefondet er som en bekk som vil tørke inn.

Vi hadde vunnet gullkortet, men sølte det bort på tåpelig idealisme.

Jonas virker som skapt til å fronte ent slikt prosjekt.

Hvor lenge holder et slikt bedrag?