I Politisk kvarter kom det frem at partilederdebatten i TV2 bare hadde 200.000 seere, mens NRKs siste hadde 500.000. Statssekretær ved statsministerens kontor, Rune Alstadsæter, sier at et medium bare gamle ser på, suger uforholdsmessig mye tid.

Dét var ikke en annen tidligere NRK-kollega, Jarle Roheim Håkonsen, enig i. Han mente tallene viste det, og nevnte 400.000 og 800.000. Da korrigerte programleder Lilla Sølhusvik: – Nei, det var nok nærmere halvparten: 200.000 for TV2 og 500.000 for NRK.

Det er oppsiktsvekkende lave tall, og de bekrefter at Alstadsæter har rett: Det er bare de over 60 som ser TV.

Men akkurat som avisene ikke liker å snakke om fallende opplag, liker ikke TV-kanalene å snakke om synkende seertall. Det kan utløse mange spørsmål. Som svar på et fallende antall lisensbetalende, innførte Trine Skei Grande lisens over skatteseddelen. Det ble en tvang, uansett om du så på NRK eller ei.

Var dette i overensstemmelse med demokratiet og det frie valg?

Velger egen makt

Nei, når borgernes valg krysser politikernes interesser, velger de løsninger som suspenderer det frie valg.

Journalistene er med på leken: Deres makt er fundert på alliansen med politikerne. Bokstavelig talt: 6,6 milliarder til NRK, 40 millioner til Klassekampen, og null til Document, som en kollega bemerket da Alf R. Jacobsens bok «Stalins svøpe» kom ut.

Hykleriet avføder forakt og selvforakt, og de som en gang holdt frihetsidealer høyt og trodde på den fjerde statsmakts uavhengighet, klarer til slutt ikke leve med hykleriet.

Vi blir flere som forstår at statlige penger til medier er gift.

Bresjnev-segmentet

Men i vinter hørte vi at Dagsrevyen nå bare blir sett av 10–12 prosent, og disse er gamle mennesker som gjør det av vane.

– Mellom kl. 21.30 og 22.30 er det på TV du treffer folk hjemme, sa Håkonsen.

Tvilsomt. Vanlige mennesker har sluttet å se lineært TV. De vil selv velge hva de bruker tiden til.  Men kan ikke politikk være engasjerende? Jo, men da må visse forutsetninger være oppfylt. Politikerne må tørre å være ærlige. I et lite land som Norge vet alle når de lyver.

Innhold

Men det er ikke lov å spørre: Kan den lave oppslutningen ha noe med innholdet å gjøre? Er politikken blitt et spill for de innvidde?

Den som ikke følger politikk daglig, vil fort falle av. Det er for spesialiserte debatter som krever for store forkunnskaper til at man bare kan koble seg på. Så mye show klarer ikke politikerne å skape at man gidder å sitte og høre Vedum og Lysbakken krangle. Så morsomt er det ikke å høre Lysbakken si at de skal ta fra de rike – eller Støre gnåle om forskjeller.

Beskyttet av mediene

Politikerne klarer kort og godt ikke å kommunisere. De vil ikke «gå dit folk er» mentalt, undersøke hva de er opptatt av, hva som bekymrer dem. Og journalistene beskytter politikerne.

Det er en grunn til at ikke de høye strømprisene er tema: Da ville spørsmålene om utenlandskabler, vindmøller og ACER komme opp. Ofres norske strømkunder for at vi skal være gromme i Berlin og Brussel? Er det EØS-avtalen som har vokst til å bli jevngodt med fullt medlemskap?

Hvilke partier stemte for ACER?

Stykkevis og delt

Den historiske bevissthet er frakoblet, og det er en villet handling. Selv journalister og politikere klarer å huske tilbake til sist vår, da Høyesterett kom til at det var helt greit å avstå nasjonal suverenitet, bare det skjedde stykkevis og delt.

Det er ironisk at man siterer Ibsen i et så viktig spørsmål. Man gjør stikk motsatt av det Ibsen ville – og er ikke fullt og helt, men stykkevis.

Tydeligere kan ikke den dømmende makt demonstrere at den er seg bevisst at man må omgå sannheten. Dele den opp. Hvis svaret hadde vært nei, visse avgjørelser er så store at de må legges frem for folket ved valg eller i en folkeavstemning, ville Stortinget risikert å få nei en tredje gang. Det vil de ikke ha noe av. Den risikoen tør ikke utsette seg for. De stoler ikke lenger på folket.

Det er der vi er, og politikere og journalister vet det. De har bestemt seg for å fortsette en kurs som går ut på å bedra folket og fortsette som om alt er normalt. Bedraget er ikke et resultat av en engangsbestemmelse; selvsagt ikke. Det er et resultat av en prosess og medier/politikere som er blitt enige om å kalle det de har bestemt for demokrati.

Deres demokrati. Slik EU er.

Men demokrati er ikke enveiskommunikasjon.

De klager nå over at unge ikke interesserer seg for politikk. Politikk er blitt for karrierister, og personlige ambisjoner ser ut til å spille en stor rolle. Det øker avstanden når ungdom ser hvem som seiler til topps.

Politikk er blitt en turnoff.

Hva vi har i vente

For ungdom med en utenlandsk bakgrunn er norsk politikk nesten uforståelig selv for folk med gode språkferdigheter. Men dem vil norske politikere – helhvite paneler – gjerne komme i møte. Bare vent og se hvor mye en SV-er som Marian Hussein vil få å spille på og hvor stor drahjelp journalistene kommer til å gi henne.

Journalistisk Venstreparti ser ikke ut til å ha klart å mobilisere for de rødgrønne, men ved neste korsvei har de også et islamistisk alternativ.

Vi går spennende tider i møte.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!