Miljøsaken er neppe saken som gjør at ekstra mange av sofavelgerne vil stemme under valget, mener forskerne. Forrige stortingsvalg var to av ti hjemmesittere.
Miljø og klima er blant sakene øverst på plakatene hos nesten alle partiene. Det har dominert mange av debattene og ellers vært helt framme under valgkampen.
Engasjementet for sakene har vært stadig sterkere blant unge, og vi har hatt aksjoner, klimabrøl og skolestreik. Samtidig er unge de som tradisjonelt har vært dårligst til å stemme i valgene. Spesielt de mellom 20 og 24 år. Dermed er det spennende om flere unge er blant velgerne som vekkes i år.
Dag Einar Thorsen, førsteamanuensis i Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) understreker at unge mennesker ikke er en ensartet gruppe.
– De mest miljøengasjerte, det er et fenomen for de mest utdannede. Mens de som ikke har tilsvarende utdanning, de er mindre opptatt av det, sier han.
Øyvin Kleven, som er seniorrådgiver i SSB, mener også det er flest unge velgere som man kanskje kan karakterisere som flinkiser, som vil la seg mobilisere av klimasaken.
– Ikke unge gutter som har droppet ut av videregående, sier han.
Blant menn mellom 24 til 44 år med grunnskoleutdanning, satt 32 prosent hjemme alle de siste fire valgene. Under en av ti stemte på alle de siste valgene. Det viser en SSB-rapport som ble publisert i 2019.
– Det man så i forrige valg var at gruppen unge menn med lav utdanning i større grad ble mobilisert av saker som bompenger og innvandring, sier Kleven.
Ellers har unge menn med kort utdanning som ikke stemte, sagt i en undersøkelse at de ikke er interessert i politikk.
SSB vil fra nå i større grad en tidligere gjøre undersøkelse og analyser for å finne mer om bakgrunnen for dem som ikke stemmer til valg. Man skal blant annet se på om heller ikke andre i familien stemmer og sosial ulikhet.
Forrige stortingsvalg i 2017 var deltakelsen på 78 prosent, mens 22 prosent ikke stemte. Det er over snittet for OECD-landene.
Det som skal til for å lokke fram de virkelig høye tallene og som skal få flere hjemmesittere til å stemme, er hvis velgerne opplever at noe står på spill. Som for eksempel EU-saken i 1994.
– Men det er ikke lav valgdeltakelse i norske stortingsvalg, sier Thorsen i USN. Han sammenligner deltakelsen til valget som temperaturmåling.
Høy valgdeltakelse, når det nærmer seg 90 prosent, kan være tegn på at samfunnet har feber. Et konfliktnivået som er skrudd så høyt, er ikke nødvendigvis sunt. I mellomkrigsårene i Weimar-tiden i Tyskland rett før nazistene tok makten, var det veldig høy valgdeltakelse.
– De skandinaviske landene, med valgdeltakelse på 78 prosent i Norge og over 80 prosent i Danmark og Sverige, det er et godt sted å være. Det tyder på høy tillit til de politiske prosessene. La oss si at Norge har 36,5 i kroppstemperatur. Altså innenfor feilmarginen av der den bør være, sier forskeren.
Det er forskjellige årsaker til at folk er hjemmesittere. Men flere av gruppene er potensielle velgere som kan mobiliseres med bedre tilrettelegging og informasjon, mener Thorsen.
Noen stemmer ikke for de mangler ressurser eller kunnskaper som for eksempel språk- eller leseferdigheter. En annen gruppe er de som føler avmakt og ikke har tiltro eller tillit til det politiske systemet på grunn av fattigdom, nød og sosial ulikhet.
Noen lar være å stemme fordi de er misfornøyde, mens noen sier at de er tilfreds. I 2017 var det også 18.516 velgere som tok bryet med å oppsøke et valglokale for å stemme blankt. Det er også noen hjemmesittere som har en religiøs eller prinsipiell begrunnelse for å ikke delta i valg.
– Sannsynligvis er det også nødvendig for et liberalt demokrati som Norge å la dem ikke ønsker å delta i valg være i fred, i større eller mindre grad, sier han.
I tillegg kommer gruppen som ikke stemmer av mer tilfeldige årsaker. Det kan for eksempel være dårlig vær på valgdagen, det er for langt å dra eller man er i utlandet. Noen har annet å gjøre, hadde glemt det hele, er opptatt eller har ikke greid å bestemme seg. De unge velgerne som studerer eller er i ferd med å etablere seg, er overrepresentert i denne gruppen.
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
