Etter å ha overhørt intervjuet som Rustad hadde med Hamed Abdel-Samad for noen dager siden, satte jeg meg ned å skrev en lengre kommentar om status i verden akkurat nå sett på bakgrunn av hendelsene i Afghanistan og med Samuel Huntingtons Sammenstøt mellom sivilisasjoner? som bakteppe.
Temaet er stort og tankene mine er foreløpig ikke ferdig utkrystallisert, men jeg velger likevel å gjengi det meste av kommentaren her fordi jeg tror at den passer inn i Rachel Suissas analyse:
Akkurat som Taliban aldri kunne ha lagt under seg Afghanistan uten at det store flertallet i befolkningen ønsker å styres av sharia, så hadde ikke de politiske elitene i våre egne land kunnet underlegge og omforme våre land etter deres ideologi dersom den ikke allerede hadde funnet støttepunkter for dette i kulturen og samfunnet.
Hamed Abdel-Samad forteller at dagens venstreorienterte egentlig ikke lenger står for klassisk venstreverdier og holdninger slik for eksempel synet på at religion er opium for folket (siden den beskytter islam i stedet for å kritisere religionen), beskytte kvinner og homofiles rettigheter (fordi forsvaret for islam er det motsatte av dette) eller likhet mellom alle grupper i samfunnet (siden de fremmer ny stammetenkning).
Vi ser at alle våre begreper tømmes for innhold og blir meningsløse. Det er lenge siden at begrepene høyre og venstre ga noe særlig mening i den nasjonale politikken. Men også andre begreper uthules eller tappes for innhold. Rasister kaller seg antirasister. Fascister kaller seg antifascister. Antidemokrater kaller seg demokrater. Men vi kan vel også si det motsatte. At mange av de som Hamed Abdel-Samad omtaler som tyske nazister egentlig er sosialister med rase-/gruppetenkning. Dermed er nazister og selvoppnevnte antifascister to slag av samme sort. Begge er rasebevisste og begge vil ha et samfunn basert på sosialisme der staten skal tvinge på folk mest mulig likhet.
Hamed Abdel-Samad beskriver den nye venstreliberalismen og påstår at det er en ny europeisk religion som har mange paralleller med islamismen. Han gir mange illustrerende eksempler på likhetene mellom dem, som er flere enn vi skulle tro. De tror begge på utopier og et samfunn der avvikende holdninger skal undertrykkes og dogmene ikke kritiseres. Han får poenget sitt meget tydelig frem, men jeg kan ikke ta alt med her.
Men man kan vel også si at nazismen har mange likhetstrekk den nye illiberale «liberalismen», islamismen og kommunismen. Det er samme udyr i ulike forkledninger og med ulike fiendebilder og løsninger, men med samme totalitære grunntrekk. Den nye klima-fanatismen og en rekke andre ismer passer også inn i denne familien av totalitære, selvopphøyde og dogmatiske ekstremismer.
Hamed Abdel-Samad mener at løsninger ligger i en ny bevegelse i vestlige land som utelukkende står opp for klassiske europeiske og konservative frihetsverdier. Han mener at slike partier hittil har blitt kuppet i mange land (spesielt Tyskland) av at nazister har fått innpass.
Men så kommer den stor elefanten i rommet. Hvorfor er ikke lenger klassiske konservative partier konservative? Og hvorfor tror ikke lenger venstresiden på sine tidligere frihetsidealer. Kan det i begge tilfeller skyldes at selve fundamentet for den europeiske sivilisasjon er borte eller snart helt borte? Ja, jeg tenker på kristendommen som hovedfundamentet her. Kan man bare trylle frem en ny konservativ bevegelse ut av ingenting? Må ikke konservatismen ha en plattform å stå på?
Eller for å si det på en annen måte: Er det egentlige problemet ikke av politisk art, men av åndelig art? Er et forblindet og desperat vestlig hus/sivilisasjon ikke først og fremst et politisk problem som kan fikses med politiske metoder og løsninger, men et dypere åndelig problem. Uten at man går til kilden vil enhver ny løsning bare være korttenkt og isolert?
Forleden dag leste jeg Samuel Huntingtons «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» på nytt. Jeg skal ikke gå i detalj, men han viser at den vestlige sivilisasjon har påvirket alle de andre, men at samtlige av de andre sivilisasjonene har svart på møtet med den vestlige sivilisasjons modernitet på samme måt. De ønsker modernisering, men ikke vestliggjøring, og som følge av at de avviser de vestlige verdier søker de mer kraftfullt tilbake til sitt eget fundament og egne kulturelle røtter ved at de blir mer kinesisk, mer hinduistisk, mer islamsk og så videre. Responsen har vært å se innover mot egne røtter og styrke disse i stedet.
Vesten derimot tror at deres egen sivilisasjon står over alle de andre. I overmot kaller de sine egne verdier for universelle og forsøker å tre disse ned over hodene på alle andre sivilisasjoner. Og i motsetning til de andre sivilisasjonene som både styrker sine egne kulturelle røtter og bygger opp en økonomisk og militær kapasitet for å balansere Vestens globale dominans (gjelder spesielt den konfusianske/kinesiske) i det globale systemet, så gjør Vesten det motsatte. Vi forsøker å utrydde de siste restene av våre åndelige og kulturelle røtter samtidig som vi ruster ned og svekker våre egne økonomier.
Og som om det ikke er nok, så innfører politikerne og den intellektuelle klassen i den vestlige verden en identitetspolitikk som fremskynder det sammenstøtet mellom sivilisasjoner innad i Vesten, som S. Huntington advarer mot. Sammenstøtet skjer altså ikke bare i randsonene der sivilisasjonene møtes, men de foregår også inne i de vestlige samfunn.
(En liten digresjon her: Hvordan kan det ha seg at jihadistiske ideologer uten universitetsutdannelse evner å forstå samt å manipulere vestlige eliter , mens høyt utdannende politiske eliter og titusener av eksperter på vestlige universiteter ikke evner å forstå andre sivilisasjoner på annet enn deres egne premisser. Er også dette et utslag av den naive troen på at deres egen sivilisasjon er overlegen alle andre, og at andre derfor ikke kan tenke annerledes enn dem selv?)
Så tilbake til elefanten i rommet. Mange ser på muslimer som den store trusselen mot Vesten, selv om jeg mener at islamiseringen bare er et symptom en mye dypere vestlig sivilisasjonssykdom. Andre ser på islamofober og «høyreekstreme» som den største trusselen mot Vesten. Sannheten er at ingen av disse to utgjør hovedtrusselen. Trusselen kommer innenifra ved at alle elitene har forlatt det fundamentet som Europa og Vesten var tuftet på. Derfor er de både blinde, lamme og selvskadende.
På NRK ble det vist en dokumentar om Venezia, byen som kjemper mot klokken for å ikke gå under havet. Fundamentene som veggene i byens hus står på er en porøs steinart som kalles istriastein. Hver gang sjøvannet ved flo sjø kommer i berøring med disse og trenger inn i steinene, avleires det saltmineraler i hulrommene som sakte bidrar til å løse opp mineralene og vaske dem ut av steinene som husene står på. Dette er et godt bilde på hvordan Vestens fundament stadig eroderer mer og mer i sine sammenføyninger for hver ny bølge av kulturrevolusjonisme som bidrar til å rense ut enda flere av de tradisjonelle verdiene som Vesten er bygget på.
