Den norske ambassadens personale på piknik utenfor Moskva sommeren 1945. Fra venstre med ryggen til, huslæreren Vera Ledkovskaja, charge d’affaires Ernest Krogh-Hansen (halvt stående), Jo Vogt, Veras mor, Madame Ledkovskaja (med hvitt hodeplagg) og militærattache Åge Pran. Privat foto i forfatterens eie.

I desember 1948 forsvant to russiske ansatte sporløst fra den norske ambassaden i Moskva, tolken og oversetteren Vera Ledkovskaja og hennes aldrende mor, Madame Ledkovskaja. Det russiske utenriksdepartementet erkjente 46 år seinere at begge var blitt arrestert av KGB, og at Vera Ledkovskaja var dømt til 25 års straffarbeid for angivelig spionasje og anti-sovjetisk agitasjon. Bare i UDs mørke arkivkjeller i Oslo var Muren ikke falt. Det tok ytterligere 27 år før dokumentene delvis ble frigitt fra etatens skandalearkiv.

Mor og datter Ledkovskaja hadde overlevd bolsjevikenes nedslakting av det russiske aristokratiet og hadde tidlig under Annen verdenskrig funnet et tilfluktssted i den norske ambassaden, som hadde bruk for tolker og oversettere.

«De var som et pust fra det gamle Russland,» fortalte unge ansatte som Melvis Schneider, Johan Bangsund og Liv Ustvedt til meg da jeg i 1980-årene gjorde den første studien av spionsaken mot Gunvor Haavik. «De var opprinnelig fra Litauen, og hadde tilhørt storborgerskapet. Vera behersket en lang rekke språk. Når hun om kveldene i ambassadens hage leste franske romaner høyt for sin gamle mor, var det som å spasere inn en scene fra et skuespill av Tsjekov.»

Idyllen tok slutt
Idyllen fikk en brå slutt i desember 1948. Stalin hadde innledet en ny terrorbølge, og russiske ansatte «forsvant» fra flere vestlige ambassader i Moskva – omtrent på samme måte som Taliban nå herjer med afghanere som har jobbet for vestlige selskaper og ambassader.

Ambassadør Hans Christian Berg innberettet saken til utenriksministeren den 21. desember 1948 og fortalte at mor og datter ikke hadde vært sett på to måneder. «Hun reiste den gangen sammen med sin mor som er gammel og syk, og som måtte på et hvilehjem ikke langt fra Moskva etter et hjerteattakk. Etter noen tids forløp mottok visekonsul Johan Bangsund et brevkort, der frøken Ledkovskaja meddelte at hun snart ville vende tilbake til sitt arbeid. Siden har man intet hørt fra henne.»

Kommissærene løy like glatt som Taliban
Berg oppfattet situasjonen som vanskelig. For det første løy sovjetkommunismens kommissærer like glatt som Talibans talsmenn. For det andre risikerte han å få en uønsket person som ny tolk, noe som igjen ville medføre at Vera ville stå uten jobb – om hun plutselig skulle komme tilbake.

«Det er også temmelig sikkert at en henvendelse fra ambassadens side angående en russisk statsborger vil bli tatt meget unådig opp, og ikke på noe vis vil gavne vedkommende selv,» skrev Berg, som syntes å ha en bedre forståelse av den totalitære terrorens natur enn mange andre. «Dette hensyn synes jeg må tillegges så stor vekt at det alene bør tilsi all mulig forsiktighet under sakens behandling.»

Ble tvunget til spionasje
Under formuleringene lå et uuttalt faktum som alle i ambassaden kjente til: Vera hadde, som alle andre russiske ansatte, blitt tvunget til å arbeide som spion for KGB, som forlangte daglige rapporter fra ambassadens indre liv.

«Vera kom gråtende til meg: De forlanger alltid ett eller annet,» fortalte Johan Bangsund, som den gangen var 35 år og sto familien nært. «Vi blir truet og må ha med oss opplysninger fra ambassaden hver eneste dag.»

I stilltiende forståelse med ambassadens ledere sørget Melvis Schneider og resten av staben for at Vera fikk tilgang til ufarlig informasjon: litt fersk sladder og lavt graderte rundskriv som kunne tilfredsstille KGBs hunger.

«Når Ledkovskaja skulle ha sine regelmessige møter med sine russiske oppdragsgivere, ba hun om, og fikk fri for formålet,» forklarte attache Per Gulowsen i et avhør med Politiets overvåkingstjeneste (POT) noen år seinere. «Hun fikk av ambassadør Andvord gjenparter av ikke-fortrolige dokumenter for å vise sine oppdragsgivere, slik at hun ikke kom tomhendt. Andvords avløser, ambassadør Berg, hadde en annen innstilling til spørsmålet. Han lot ikke Ledkovskaja få dokumenter.»

Elskovssyke diplomater
Utrolig nok var tre av ambassadens sentrale diplomater på dette tidspunktet – ambassadør Rolf Andvord, ambassaderåd Ernest Krogh-Hansen og attache Per Gulowsen – aktive homofile, som i en periode delte samme mannlige russiske elsker. Denne personen ble åpenbart av KGB presset til å avgi detaljerte rapporter, noe som igjen blottla de elskovssyke nordmennene for press.

«I Teheran kom Andvord og jeg opp i en affære med en ung perser,» tilsto Gulowsen overfor politiet om en tjenestereise til Irans hovedstad, der Andvord var sideakkreditert. «Dette var en meget alminnelig foreteelse der nede, noe som gjorde at det ble et helt åpenhjertig forhold mellom oss. Han la alle kort på bordet og fortalte meg om en rekke opplevelse under sin tid i Sovjet-Samveldet. Dette åpenhjertige forhold ble utvidet til Krogh-Hansen etter hjemkomsten.»

Vera hatet bolsjevikene
En av de tingene Andvord fortalte, dreide seg om Vera Ledkovskaja.

«Ambassadens russiske funksjonær tilhørte det gamle høyere borgerskap, og drev dobbeltspill mellom sikkerhetspolitiet KGB og ham. Vera fortalte Andvord om hva de interesserte seg for under avhørene, i håp om at det kunne skade bolsjevikene, som hun hatet.»

Det var muligens feil person Vera betrodde seg til, da Andvord helt siden 1942 frivillig hadde opptrådt som agent for KGB. Om han bevisst eller ubevisst hadde latt sin føringsoffiser få kjennskap til Veras egentlige lojalitet, er ukjent. Vi vet heller ikke om betroelsene til den unge attacheen omfattet ambassadørens eget forhold til KGB.

Til politiet forklarte Gulowsen likevel: «Andvord var løsmunnet og plapret uten å ta sikkerhetshensyn i ambassaden. Særlig var dette uttalt når han var i løftet stemning og under påvirkning av alkohol. Gulowsen hevder at Andvord må ta en vesentlig del av skylden for Veras arrestasjon, som fant sted etter at han hadde forlatt Moskva. Dog må det anføres at flere personer tilhørende Ledkovskajas kategori ble arrestert i samme bølge, blant annet ved den svenske ambassaden.»

25 år i straffekoloni
Mens mor og datter Ledkovskajas eiendeler ble pakket ned og låst inn i en safe, iberegnet en pakke med smykker og ikoner, ble de savnede regelmessig etterlyst av etterkrigstidens ambassadører. Men det sovjetiske UDs talsmenn fortsatte å bløffe uten å lee et øyelokk: de kjente ikke til hva som hadde skjedd.

Først våren 1994, fem år etter Murens fall, ble kortene lagt på bordet. «Det russiske utenriksministerium opplyser i en note datert 6. april då at frøken Ledkovskaja ble arrestert av sovjetiske sikkerhetsorganer i 1948, og anklaget for spionasje og anti-sovjetisk agitasjon. I 1950 ble hun dømt til 25 år i arbeidsleir. Seinere ble straffen redusert til 10 år. Hun ble løslatt i 1958 og rehabilitert i 1961.»

Etter 10 ødeleggende år i det nådeløse Gulag hadde Vera fått jobb som oversetter ved et bibliotek utenfor Moskva. Hun døde i 1973 – uten noensinne å ta kontakt med ambassaden.

* * *

Lettelse i UD

I Utenriksdepartementet i Oslo, der det i mellomtiden hadde utviklet seg en pinlig strid om retten til Ledkovskajas smykker og ikoner, var lettelsen påtakelig.

Noten inneholdt ingenting om eiendelene, som delvis befant seg i Oslo, og delvis i Moskva, og det var derfor diplomatene var lettet.

«Ambassaden er for sitt vedkommende tilfreds med at denne sak nå er klarlagt,» skrev ambassaderåd Dag M. Halvorsen i et notat i desember 1994. «Man behøver ikke lenger å frykte uheldig medieoppmerksomhet om behandlingen av et 50 år gammelt, og på mange måter dramatisk depositum (av Ledkovskajas smykker og ikoner).»

Som en ytterligere foranstaltning mot «uheldig medieoppmerksomhet» ble dokumentene i Ledkovskaja-saken deponert i Utenriksdepartementets godt avlåste kjeller på Victoria Terrasse, der de fortsatt ligger sammen med tonnevis av andre store og små skandalesaker fra UDs historie.

Alt gradert holdes skjult
Som Riksarkivet skrev til meg i 2018 da jeg ba om innsyn i UDs arkiv om Svalbard-skandalen i 1945 og Ledkovskajas skjebne: «De arkivene Riksarkivet har mottatt fra departementene inneholder ikke dokumenter som inneholder opplysninger som fortsatt er gradert etter sikkerhetsloven eller de tidligere sikkerhetsinstruksene. Disse dokumentene oppbevares i departementene inntil de kan avgraderes. Riksarkivet har i liten grad oversikt over hvilke saker dette dreier seg om, da slike dokumentoversikter kan være graderte.»

Setningen må leses minst to ganger før rekkevidden blir klar: Makteliten i departementene sitter fortsatt både på arkivene der hemmelighetene og skandalene er begravd, og på listen over hvilke saker det gjelder – en praksis som er i ferd med å gjøre Norges høyt lovpriste åpne demokrati til en vits.

Absurd sekretesse
I Utenriksdepartementet er sekretessen drevet ut i det absurde. Nesten samtlige dokumenter om behandlingen av Sovjetunionens krav på Spitsbergen og Bjørnøya fra 1944 ligger fortsatt nedlåst i UDs kjeller – til tross for at saken er nesten 80 år gammel. Det samme gjelder den private korrespondansen mellom utenriksminister Trygve Lie og ambassadør Rolf Andvord, eventuelle rapporter om de seksuelle utskeielsene i Moskva, og de mange andre sakene som kunne kaste lys over hva som faktisk foregikk i norsk utenrikspolitikk under den kalde krigen. Det eneste vi vet, er at Politiets overvåkingstjeneste ble stoppet av regjeringen Gerhardsen da tidligere attache Gulowsen i 1959 viste fram en liten flik av sannheten i et politiavhør.

Pinlig for regjeringen

«Saken avdekker forhold som er meget lite flatterende for Utenriksdepartementet,» het det i et notat i POT etter avhøret. «Det forelå derfor instruks om å begrense antallet av personer som fikk kjennskap til saken, samt ikke å presse Gulowsen særlig hardt. Man bør derfor gå ut fra at alle sakens detaljer ikke er kommet fram, spesielt ting som er egnet til å sette Gulowsen i et dårligere lys enn her avdekket.»

Begrense antall personer? Ikke presse særlig hardt? Det var instruksjoner fra ministerhold som kunne ha blitt ytret i en hvilken som helst bananrepublikk. For å rydde mistankene av veien og sikre at folk får tilgang til korrekt informasjon er tiden for lengst kommet for en utlufting. Stortinget og arkivverket bør derfor snarest ta hånd om UDs hemmelige kjellerarkiv, sikre at det ikke blir brent og gi tilgang etter normale regler om størst mulig åpenhet.

Vi må kjempe for større offentlighet
Etter 63 års hvile i UDs hemmelige arkiv, fikk jeg delvis innsyn i Ledkovskajas skjebne etter to års kamp mot seig motstand. Det kan umulig være i tråd med offentlighetslovens tradisjoner at tilgang til resten skal ta nye år med strid og spetakkel. Til å begynne med kan for eksempel UD frigi listene over eksakt hva arkivene inneholder. Så kan forskerne og massemedia ta kampen mappe for mappe – til Norge på nytt kan kalles et åpent demokrati.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!