Stortinget og norsk offentlighet kan ha gått glipp av en unik sjanse til innsyn i AP-ledernes håndtering av KGB-mistankene mot partiets parlamentariske leder, Einar Førde.
Det skjedde da den militære etterretningstjenesten tidligere sjef, kontreadmiral Jan Ingebrigtsen, klaget til EOS-utvalget over møter som hans nestkommanderende Trond Johansen hadde med KGBs sjef i Oslo, Leonid Makarov, like før Førdes nære venn Arne Treholt ble arrestert i januar 1984.
Ingen krav til kunnskaper i høyere matematikk ble stilt EOS-utvalgets medlemmer, men to og to ble fortsatt fire da klagen fra Ingebrigtsen nådde utvalget, antakelig i 2008. Mistankene mot Førde som KGBs nest viktigste kilde i Oslo etter Treholt var da vel kjent. Før han døde, hadde han selv erklært at Johansen hadde reddet ham fra KGBs klør, og saken var grundig omtalt i overvåkingstjenestens egen bok – selv om AP-historikerne bak verket snudde saken på hodet og fremstilte Førde som et offer for de hemmelige tjenestenes angivelig kyniske mistenkeliggjøring av en brobyggende politisk idealist.
Inhabil som følge av politiske bånd?
Etter det jeg har grunn til å tro, ble Ingebrigtsens klage i innledningsfasen håndtert av utvalgsformann Helga Hernes personlig. Hun tilhørte APs lavere adelskap, hadde vært gift med utdanningsminister Gudmund Hernes og i 1988-89 og 1990-93 hatt vervet som statssekretær i Utenriksdepartementet under Thorvald Stoltenberg i Gro Harlems Brundtlands regjering.
Selv om ingen på forhånd skulle ha hvisket et eneste ord i hennes øre om den sagnomsuste redningsaksjonen for partiets tidligere parlamentariske leder Einar Førde, kunne hun som følge av politiske bånd automatisk ha meldt seg selv inhabil. Førdes dramatiske avskjed fra storpolitikken og overgang til faderhuset NRK hadde skjedd nettopp i 1988 – samme år som Hernes selv ble statssekretær og medlem av den indre krets. En enkel forundersøkelse ville uten tvil raskt ha tilført staben nerveskakende opplysninger fra POTs arkiv og overvåkingens tjenestemenn.
«I slutten av 1981 fikk jeg vite at KGB-residenturen i Oslo av ledelsen i KGBs Første hoveddirektorat fikk godkjent Einar Førde som konfidensiell kontakt. Det var residenten i Oslo, Leonid Makarov, som vervet Førde,» hadde for eksempel avhopperen Oleg Gordievskij sagt til de sentrale etterforskerne Ørnulf Tofte og Arne Brusletto under et møte i London i 1985.
Leverte masse viktig informasjon
«Leonid Makarov sendte meget detaljerte rapporter til KGB-hovedkvarteret i Moskva etter møtene med Førde, og jeg hørte Førdes navn nevnt mange ganger i hovedkvarteret i forbindelse med disse rapportene.»
I samtalen over bordet med delegasjonen fra POT om sine opplevelser i Moskva i 1978-82, hadde Gordievskij vært enda mer direkte: «Lopatin var misunnelig på Makarov, som overtok kontakten med Førde etter Haaviks arrestasjon i 1977. I diskusjonene i Senteret i Moskva hevdet han at Makarov var treg, overforsiktig og for mye diplomat. Han ble motsagt av Titov, som påpekte at Makarov var god på alt som hadde med den arktiske regionen å gjøre. Han arbeidet dessuten med en meget viktig kontakt, Einar Førde, som var hans største suksess og som leverte masse viktig informasjon.»
Den ellers sindige Tofte var rasende og frustrert. «Hadde jeg i 1984 fått kjennskap til Gordievskijs vitneprov, ville Førde ha blitt arrestert,» sa han til meg. «Nå var det for seint.»
Hvorfor ringte ikke alarmklokkene?
Forundersøkelsen burde ha fått alle alarmklokker til å ringe hos EOS-utvalgets medlemmer.
Riktignok gjaldt klagen forholdet mellom etterretningssjef Ingebrigtsen og hans nestkommanderende Trond Johansen. Men sistnevnte hadde hatt flere møter med Makarov, som i en årrekke hadde vært Førdes føringsoffiser, og Førde hadde selv betrodd offentligheten at Johansen hadde vært hans livredder – formodentlig fra KGB og en eventuell rettslig forfølgelse her hjemme. EOS-utvalgets sporhunder ville muligens også ha funnet ut at Johansens oppdrag kom fra statsminister Gro Harlem Brundtland og regjeringen da han kryssforhørte Gordievskij sommeren 1987 om Førde, noe som i så fall antydet at en sittende regjering hadde blandet seg inn i en pågående etterforskning – åpenbart ut fra politiske motiver.
Ingen sak kan gjenfinnes
Men den som leter etter saken i EOS-utvalgets årsmeldinger for det antatte tidspunktet, vil lete forgjeves. I perioden 2006 til 2010 mottok utvalget sju klager på den militære etterretningstjenesten, der Ingebrigtsens klage formodentlig hørte hjemme. Det ble ikke «uttalt kritikk» i noen av sakene, som det heter i utvalgets eiendommelige og utilgjengelige vokabular.
Det er ingen stor hemmelighet at Stortingets vaktbikkje for de hemmelige tjenestene har hatt få og svake resultater i de 25 år utvalget har eksistert. Muligens skyldes det at mandatet med basis i Lundkommisjonens rapport fra 1996 først og fremst har vært å verne folk mot ulovlig overvåking, noe som har medført at storslegga alltid smeller i bordet hvis en mistenkt terrorist eller agent blir avlyttet et par timer for lenge.
En av deres egne
Men hva hvis utvalget ramler over indisier som peker mot at en av deres egne – i dette tilfellet Einar Førde, regjeringspartiets egen parlamentariske leder – kanskje hadde mottatt en hjelpende hånd i det skjulte, av ingen ringere enn den sittende statsministeren? Ville ikke det ha vært en sak av den største betydning å få klarlagt for Stortinget? Eller falt den utenfor «utvalgets kontrollområde», som det enkelte ganger kryptisk heter i årsmeldingen?
Jeg stilte utvalget følgende spørsmål: «Etter det jeg forstår ble saken behandlet av utvalgsformann Helga Hernes selv. Mitt spørsmål er således om dette er korrekt, og om dette i så fall kan betraktes som en behandling på armlengdes avstand – ref. hennes mangeårige verv i Arbeiderpartiet.»
Bak taushetens mur
Svaret kom et par dager seinere: «Det følger av EOS-kontrolloven § 11 første ledd at utvalget og dets sekretariat har taushetsplikt. Med bakgrunn i denne taushetsplikten, kan vi ikke opplyse om hvem som eventuelt har klaget til EOS-utvalget. På generelt grunnlag kan jeg opplyse om at verken enkeltmedlemmer eller ledere i EOS-utvalget behandler eller beslutter saker alene. Det følger av EOS-kontrolloven § 13 første ledd at «utvalget er beslutningsdyktig når fem medlemmer er til stede». For øvrig gjelder alminnelige habilitetsregler for utvalgets arbeid.»
Det høres flott ut, men svaret viser kun at byråkratiet og den nye politiske klassen har lært. En helt generell taushetsplikt kan brukes til å beskytte det som bør beskyttes. Den kan også brukes til å legge et røykteppe over ting som fortjener offentlighetens søkelys.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
