Mens dette skrives, tar Taliban over makten i Afghanistan. Mange refleksjoner melder seg i den anledning, og document.no har da også allerede dekket begivenheten fra flere vinkler.
Det er åpenbart at hendelsen er historisk betydningsfull idet den forteller oss noe viktig om forholdet mellom islam og Vesten, om den indre styrken (eller fraværet av samme) hos ulike representanter for sistnevnte, samt indirekte også (vi er tross alt nordmenn!) om likheter og forskjeller mellom USA og Norge. Det meste av tematikken skal jeg la ligge ukommentert, men i alle fall to mindre omtalte forhold bør trekkes frem. Det ene har å gjøre med hvordan norske medier forholder seg til ubehagelige politiske hendelser; det skjer overveiende på et fenomenologisk nivå (man registrerer begivenhetene og beskriver dem som enkeltstående hendelser). Tilnærmingen er med andre ord barnaktig – eller villet naiv, tro hva du vil – i sin mangel på søken etter kausalitet; man jakter ikke årsakene bak det som skjer, i hvert fall ikke med åpne øyne og tenkende hjerne, for da kunne man fort vekk ende opp med ubehagelige erkjennelser. Det andre forholdet har spesifikt med militære konflikter å gjøre hvilket ligger langt bak de fleste journalisters og politikeres erfaringshorisont. Hvilken relasjon, hvilket tillitsforhold finnes mellom mennene på bakken og politikerne i farlige situasjoner, ikke minst under krig langt hjemmefra? I besvarelsen av spørsmålet burde lærdommer og erfaring fra tilsynelatende evig kamp i det afghanske høylandet være av verdi også for nye generasjoner soldater og ledere, norske som andre.
La oss først oppsummere essensen av det som skjedde etter flystyrtangrepene mot USA 11. september 2001; vi tar det i svært grove trekk og med fokus på hvordan begivenhetene berørte Norge. Gjerningsmennene bak 9/11-terroren viste seg å være islamister tilhørende al-Qaida, en terrororganisasjon med hovedsakelig tilhold i Afghanistan. USA gikk til motangrep mot al-Qaida så fort de kunne og med betydelig militær kraft. Dette var rettferdig og bra, for ingen skal være i tvil om at et angrep mot USA (eller et annet NATO-land) vil bli besvart med massiv og ubarmhjertig gjengjeldelse: krig er ingen søndagsskole. Norske spesialstyrker deltok etter en kort latenstid i denne militære intervensjonen, noe som var klokt og nødvendig ut fra egeninteresse («vi hjelper deg nå, da vil du senere hjelpe oss») og dessuten påkrevet i henhold til NATOs musketér- eller gjensidighetsparagraf. Etter hvert ble al-Qaida militært nedkjempet og Osama bin Laden, lederen for angrepet mot USA, drept (2011). Så langt, så godt; ved denne delen av amerikanernes krig mot terror ser jeg ingen prinsipielle betenkeligheter.
Under de seneste årene er imidlertid profilen på USAs og Vestens involvering i Afghanistan blitt mer uklar. Også etter at bin Laden var tatt av dage, ble man værende i landet, samtidig som retorikken knyttet til det fortsatte militære nærværet mer og mer fokuserte på ulike hjelpetiltak (rent vann på landsbygda, skolegang for jenter samt et utall lignende i og for seg utmerkede initiativer) når prosjektet skulle «selges inn» til befolkningen i de vestlige deltakerlandene. Ikke minst i Norge var dette markant, for nordmenn vil helst slippe å erkjenne at våre F16 fly og spesialsoldater primært driver med noe ganske annet enn sosialhjelp og likestillingsarbeid der de settes inn. Fokusglidningen har vært særlig tydelig hos journalister og politikere med egendefinert tilhørighet blant «de gode»; bildet av «fredsnasjonen Norge» må ikke besudles av bombesmell og skuddsalver.
At president Biden etter sammenbruddet nylig påstod at man aldri hadde hatt som mål å bygge en nasjon eller demokrati i Afghanistan, står helt enkelt ikke til troende, ja, man må til og med kunne kalle det forvrøvlet historieforfalskning. Kanskje var «fredsbyggingsperspektivet» mer omkaklet i land som Norge enn i USA, men det var tydelig begge steder. USA prøvde i Afghanistan det samme som de har forsøkt mange ganger, å vinne en rask militær seier hvoretter de beseirede som ved et trylleslag får lyst til å bli som amerikanerne. Strategien har imidlertid den alvorlige defekt – iallfall slik jeg kjenner historien – at ingen muslimske land noensinne har klart å skape et moderne, velfungerende samfunn med økonomisk velstand bygget på folkestyre og menneskelige rettigheter, det være seg med eller uten et forutgående militært nederlag eller lignende rystelser. Å holde sine vestlige fingre fra fatet er derfor gjennomgående særdeles klokt når spørsmålet om å gripe inn og styrte et eller annet ufjelgt regime dukker opp, med mindre man har vilje til å forbli involvert i landets utvikling gjennom tiår. Slike langsiktige perspektiver har ikke vestlige ledere.
Det totalt mislykkede forsøket på å styre samfunnsutviklingen i Afghanistan i demokratisk retning, og Norges delaktighet i denne åpenbare miseren, bringer oss over på et annet poeng jeg ønsket å dvele ved, nemlig norske mediers og politikeres vurdering av det som nå skjer. Hva sier de og hva sier de ikke?
Ingen har som hovedfokus at dette er et massivt tilbakeslag i sivilisasjonskampen mellom Vesten og islam, for et slikt perspektiv tillates helt enkelt ikke i vestlige hovedstrømsmediers konfliktomtale. Som alt nevnt: Over tid klarte ikke Vesten å levere varene; vi ville ikke betale prisen i milliarder dollar og drepte på slagmarken det kostet å holde fienden i sjakk, enn si nedkjempe ham endelig. Ikke minst var våre forestillinger om hva som skulle til for å få anti-taliban afghanere til selv å slåss mot islamistene, åpenbart urealistiske. Som forsøkene på å vietnamisere Vietnamkrigen (altså å få sørvietnamesiske soldater til å klare kampen mot Nord-Vietnam uten utstrakt amerikansk hjelp, også i form av soldater på bakken) viste seg fåfengte våren 1975, falt planen om å la afghanere føre krigen i eget land mot aggressive islamister platt sammen. Islam vant, vi tapte.
For å gni den ubehagelige sannheten inn: En virkelighetsbeskrivelse med fokus på Vesten versus islam er intellektuelt, emosjonelt og etisk uakseptabel for våre liberale eliter som nekter å innse at en sivilisasjonskrig (Huntington) foregår mellom dem og oss, mellom islam og den judeokristne, i senere faser ateistiske, Vesten. Vi har jo alle samme gud, insisterer de blåøyde, enten vi har noen eller ikke, for alle er vi Abrahams barn som ønsker en fredelig verden bygget på vestlige menneskerettigheter, ikke sant? Langs disse linjer argumenterer i hvert fall tallrike transreligiøse og andre «influensere» innen det sivile samfunnet. Alle vet de hva som er de «riktige» meningene; her skal ingen bjelle henges på noen katt med mindre dyret heter Donald og har hentesveis!
Istedenfor å se den seneste runden av konflikt for det den er, retter våre politikere og medier hovedfokus mot de menneskelige lidelsene og «hva vi nå må gjøre for å hjelpe dem det er synd på». Godhetsperspektivet trumfer alt annet for de mange sinnelagsetikerne. Men som ledere i vanskelige tider er slike helt ubrukelige, endog direkte farlige selv om nordmenn ikke riktig har skjønt dette ennå.
En eller annen innsiktsfull mann – jeg lurer på om det ikke var en tysk general, kanskje noen kunnskapsrike lesere kan hjelpe? – sa en gang at det var to ting innen maktpolitikken man aldri måtte prøve seg på: å angripe Russland og å okkupere Afghanistan. Vi har nå fått ytterligere empirisk støtte til konklusjonen. Siden advarselen har slikt historisk sus over seg, og siden den i stor grad bygger på erfaringer britene gjorde seg mens de ennå var verdens herskere, passer det å avslutte med et av Kiplings mange strålende dikt: «The Young British Soldier».http://www.kiplingsociety.co.uk/poems_youngbrit.htm Soldatperspektivet er tatt på kornet og ikke minst siste verset taler klartekst (lett språklig normalisert): “When you´re wounded and left on Afghanistan´s plains, And the women come out to cut up what remains, Just roll to your rifle and blow out your brains, And go to your God like a soldier.” Kipling visste langt mer om soldaters liv og skjebne enn hans nåtidige, woke-besmittede kritikere noen gang vil få inn i skallen.
Også norske profesjonelle stridsmenn vil kjenne seg igjen i mangt som diktet sier; de har gjort jobben sin uansett hva de måtte mene om klokskapen til sjefene. Jobb er jobb samme hva de sier i Forsvarsdepartementet og på Løvebakken, for ikke å snakke om på Marienlyst og i Akersgata.
Derfor, i Kiplings ånd: Takk til de norske soldatene som tjenestegjorde i Afghanistan! Dere har ingen skyld i at politikerne satte urealistiske mål og grenser for virksomheten under store deler av oppdraget. Måtte dere fremtidig slippe å bli sendt til fremmede steder (Mali er visst en svært aktuell destinasjon) for å leve opp til herskerklassens ambisjoner. Våre stridsmenn skal tjene norske interesser og noen ganger er det ikke til å unngå at de må slåss, det ligger i sakens natur, men de skal aldri brukes for å kile forfengeligheten til ledere uten nødvendig respekt for andre nordmenns liv og helse.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
